gilzgonewild

Etter ca 3 uker på nord øya til New Zealand, gikk turen endelig sørover. Selvom sør øya er kjent for å være en god del kaldere (nærmere Antarktis), er den oså kjent for å være ti ganger flottere enn nord øya. Allerede på båtturen ned, en slags mini Color Line båt, var folk galne. Tingen med New Zealand er at det er veldig lik natur som det er hjemme i Norge, så jeg ble liksom aldri slått ut av denne "WOW'en" for at det var så flott, for det meste av NZ kunne vært hvor som helst i Norge. Derfor gikk jeg å småflirte når folk gikk amok med fotoapparatet. Vi kjørte inn i en fjord, det liksom ikke så veldig spesielt, men så var det utroloig mange japaner på båten også.

Den aller første byen vi stoppet i var Kai Teri Teri, som er maori for fastfood. Hva kunne vi gjøre her? jo, vi kunne hive oss på en kajaktur, padle langs strendene i Abel Tasman nasjonal parken. Etter å ha sett på de forskjellige turene vi kunne melde oss på, bestemte jeg meg for den lengste turen, jeg ville helst ha sett mest mulig. Selvfølgelig var det drittvær då det ble min tur, og min tur ble avlyst da jeg var den eneste som hadde meldt meg på. Istedet for å padle langs strendene, ble turen min oppgradert, så for "bare" 900kr, skulle vi padle ut for å se på en selkoloni. Hadde jeg vært 10 hadde jeg sikkert hoppa i taket av glede, men jeg er 24, og for å være helt ærlig så driter jeg i selbestanden i NZ...

Mens vi padla rundt, og jeg myste etter spekkhoggere som jeg var blitt fortalt at de så fra tid til annen, oppdaga vi denne pingvinen. Se den sexy pingvinen... ;)

Nedover vestkysten hadde vi tidenes kuleste buss sjåfør, Kane. Han var av den type buss sjåfør som aldri holdt kjeft, og som gjorde sitt alle beste for at vi skulle på mest mulig informasjon om stedene vi besøkte, og for at vi skulle få mest mulig utbutte av alt sammen. I tillegg var han super entusiastisk, og elsket det han drev på med. Langs vestkysten gjorde han så mange småstopp som overhode mulig, og sendte oss ut på diverse gåturer av varierende lengde. Noen ganger kom vi tilbake sjokka, for dette var absolutt ikke den naturen vi venta å finne her i NZ, mens andre ganger kom vi tilbake og rista på hode, fordi vi ikke helt så poenget med å nok en gang se det kiwi'ene kaller en foss...

Kane var også en de buss sjåførene som gjorde sitt aller beste for at alle vi på bussen skulle bli godt kjent med hverandre. Da vi kom til Westport, det som må være verdens kjedeligste by, sørged Kane for at det ble mer interesant med en "three legged barcrawl". Alle som ville være med, slapp navnet sitt ned i en hatt, og senere på kvelden trakk oss ut i par. Deretter måtte vi knytte fast et bein sammen med partneren vår. Jeg havna sammen med Jamie fra England, og med samme interesse for fotball og øl, var dette en suksess. Et lite problem bare, jeg har ingen problemer med å drikke Jamie under bordet. Målet var å være det paret som holdt ut lengst knyttet sammen, og vi var nære med å klare nettopp dette, helt til Jamie var dritas, og datt på dansegulvet, for båndet var brutt. (unødvendig å si at å gå på do var interesant)

Dagen etter gikk turen ned til Lake Manehepua, også kjent som "the Pooh bar". Med Kane som sjåfør, gikk selvfølgelig ikke turen direkte ned dit, vi hadde et stopp ved naturfenomenet Pancake Rocks. Bildene uder er fra dette sedet. Ubeskrivelig med ord, bildene yter ikke stedet spesielt mye rettferdighet heller desverre, så jeg er sinnsykt glad for at jeg valgte å trosse fyllesyka mi, å ta denne gåturen, for å se dette fantastiske stedet.

Vi hadde et stopp i Greymouth, en liten gruveby før vi havna på "Pooh bar". Pooh bar er egentligt bare en bar i midten av ingenting, utenom ei strand, og baren er det ingenting der. For å gjøre ting litt mer spesielt, har de en tradisjon der, ingen kommer inn på Pooh bar uten kostyme. Hver kveld er det tema fest som buss sjåføren bestemmer. Vårt tema ble "bright and tight". Selvfølgelig var det søndag i Greymouth, så med hjernen bedøvt av alkoholen fra kvelden før, og mesteparten av butikker stengt, var kreativiteten min død. Derfor endte jeg opp med en kjedelig orasje siklebokser, og det var det. Haha. Jeg var fult klar over at jeg aldri kom til å vinne noen pris for beste kostyme, men premien var gratis canyon swing, så det brydde jeg meg fint lite om... 

Dagen etter var den ene mer fyllesyk enn den andre, og det eneste jeg klarte å tenke på frokost. Frokosten ble servert på et slags museum dedikert til døde pungdyr og rådyr. Stedet ble drevet av en gretten eksentriker som var elsket og hatet over hele verden. Elsket fordi han ga blanke faen i hva folk syns om ham, han hadde et mål i livet, ta livet av og stoppe ut så mange pungdyr som overhodet muligt.


















Etter ca 3 uker på nord øya til New Zealand, gikk turen endelig sørover. Selvom sør øya er kjent for å være en god del kaldere (nærmere Antarktis), er den oså kjent for å være ti ganger flottere enn nord øya. Allerede på båtturen ned, en slags mini Color Line båt, var folk galne. Tingen med New Zealand er at det er veldig lik natur som det er hjemme i Norge, så jeg ble liksom aldri slått ut av denne "WOW'en" for at det var så flott, for det meste av NZ kunne vært hvor som helst i Norge. Derfor gikk jeg å småflirte når folk gikk amok med fotoapparatet. Vi kjørte inn i en fjord, det liksom ikke så veldig spesielt, men så var det utroloig mange japaner på båten også.

Nå begynner det å bli evig lenge siden sist jeg skrev en blogg. De neste par dagen går med til å prøve å ta igjen så mye som mulig. =)

Da vi kjørte med Kiwi Experience bussen fra Taupo ned til River Valley, et bittelite sted som ikke Lonely Planet boka mi hadde hørt om en gang, fikk vi tilbud om å melde oss på "White Water Rafting". Med andre ord, seile nedover ei stri elv i en gummibåt. Det hørtes jo kjempelurt ut. Nok en gang en av disse tingene jeg har tusen fobier mot, men siden jeg allikevel er i New Zealand, og på en måte syntes hørtes dritkult ut, bestemte jeg meg for å trosse alt som het redsel, og gjøre et forsøk.

Av denne gjengen som skulle utpå, var det kansje to av oss som ikke var fyllesyke. Min unnskjyldning? Liverpool spilte (og vant) Carling Cup Finale mot Cardiff klokka fem om morgenen i New Zealand, så jeg gikk å la meg klokka ni kvelden i forveien, sånn jeg var klar til kamp dagen etter.

Oss fire skulle tilbringe de neste par timene i samme båt. Frederik fra Danmark, Sam og Erin fra England og lille meg fra kongeriket Norge. Han rare fyren med den røde hjelmen, det var guiden vår som hadde ansvar for å få oss trygt nedover elva. Kjære Derek, halvt fransk canadisk og halvt tysk, verre blanding fins det ikke, ga kjapt utrykk for at han hatet oss. Det verste han viste, var turister som kom for å prøve rafting, ikke hadde peiling på hva de holdt på ed, og gjorde situasjonen farlig for alle. Det verste var de som ikke hørte etter hva han sa.... Hatet var gjensidig fra min side... 

Vi begynte i en rolig del av elva, der vi benyttet anledningen til å lære å ro, og lære å høre etter når Derek skrek. Det er ganske vanskelig å unngå å høre en steingal halvt tysker som innimellom alle RO FREMOVER, HARDT FRE;OVER, BAKOVER, også klarte å lure inn, gjett hvem onklelen min var...  Ved et mirakel klarte vi å følge ordrene til Herr SS general Derek, og etterhvert begynte han å like oss bedre å bedre, så godt likte han oss etter hvert, at mens vi bare slapte av i sola nedover en pasasje, ga han oss sjokolade. Senere fant vi ut at vi var den eneste gruppa som fikk sjokolade... =)

Selv om derek ikke avsjydde oss lengre, betydde ikke det at han ikke utnyttet hver eneste sjangs han hadde til å holde helvete med oss. Så fort han hadde anledning til å gi oss den aller første kalddusjen, nølte han ikke et sekund. Han rodde oss inn uder en liten foss, og holdt oss der så lenge han kunne uten å drukne oss. Siden jeg satt helt forrerst i båten, var det selvsagt meg det gikk mest utover. jeg forbandte den mannen alt jeg kunne mens jeg lå under den iskalde fossen, og kjempet for harde livet for å holde meg fast å båten, og overbevise meg selv om at han aldri kom til å la det gå så langt at jeg fanktisk kom til å drukne...  Jeg spurte faktisk om å få lov å gå i land etter dette, stor tabbe, Derek fikk tydelivis energien sin fra frykt.

Etter vi var blitt klissvåte hele gjengen, forsatte Derek med å fortelle hvor sexy han syns norsk var (hallo, det sier seg jo selv) om ikke jeg kunne snakke litt norsk for ham. Nøyaktig va jeg sa, er det kansje ikke nødvendig å gjenta her, men jeg utrykte tydelig hva jeg syns. Vi hadde en danske ombord, og han forstod godt hva jeg sa, og jeg misstenker at han var veldig enig. =) For Derek sin del tok det en liten stund før han innså at jeg nettopp hadde fornermet han på det groveste, men fremdeles syns han det var noe av det flotteste han hadde hørt noen gang. Bummer!!!

Etter et par kilometer nedover elva, viste vi mer og mer at vi var mer enn kapable til å følge de bjeffende ordrene til Derek, og des lengre ned vi kom, des mer lysnet han opp, og begynte å oppføre seg som en mann. Når vi nærmet oss slutten, innrømmet han tilogmed at han likte oss, og var glad for at han hadde fått den gruppa han fikk. Samtidig pekte han og lo av alle de andre som var på elva samtidig som oss. 

Vi hadde kansje en halvtime der det ikke var fosser, ingenting, vi kunne bare legge oss tilbake, og nyte sola, mens strømmen gjorde all jobben for oss. Enn så lenge, fra her begynte den virkelige terroren, med grade 5 fosser. 

Vi kom faktisk til et punkt der vår kjære Derek bedømte hvor bra en foss var ut fra hvor høyt jeg skreik... Etter det syns han det var enda mer skoy at jo mer jeg skreik, jo mer vann svelgte jeg. Hmmm, for en glede, i det minste var han ikke kravstor når det gjalt underholdning... Jeg er sikker på at jeg forlengte livet til den mannen med en god del år den dagen!

Siden vi hadde fotograf med oss, fikk vi innimellom beskjed om å gjøre diverse grimaser for fotografen. Haka tunga var en selvfølge, modellfjes alla Zoolander, og best av alt terrorised face. Siden jeg var den klart reddeste på "turen" og jeg sled med å skjule det, ble terrorised face omdøpt for dagen. Therese face, så innimellom hørte vi bjeffing bak oss: Everybody looke like Therese, put on the Therese face!!!

Alt i alt, selv om jeg tilbrakte mesteparten av turen med å være livredd, og hatet Derek av hele mitt hjerte, er jeg kjempeglad for at jeg gjorde det. Rafting var knallkjekt, og det er en aktivitet jeg lett kan gjøre igjen. Når vi var trygt tilbake på land virket ikke hele turen så veldig skummel lengre...

Bildet over ble foresten brukt som forsidebilde på FB sia til rafting selskapet. Derek som prøvde å kvele stakkars Sam med åra ble legendarisk. =)

-GILZ

East As er en av "add on" passene til Kiwi Experience. Vi var fire stykker på turen, pluss Pedro, sjåføren vår. Vi ble plukket opp i Rotorua, og var klar for fire dager, tre netter på tur. Første stoppested var Gisborne, men før vi kom så langt, måtte vi stoppe å klemme et tre. Hvis man kjører ut fra Rotorua uten å ofre noe til dette treet, betyr det ulykke. Pedro fortalte oss at folk i hastverk kaste mynter ut vinduet i bilen, eg han har faktisk blitt truffet av mynt...

Stranda på bildet under, er på vei inn til Gisborne, og denne utsikten er med i filmen "Whale Rider", en film fra New Zealand som nesten ingen har sett...

I Gisborne var det ikke spesielt mye å gjøre, hvertfall ikke av interesse, men det ble arrangert grillkveld for oss. Med andre ord, det var bare å hive seg i ølet. Maten var knallgod, og etterpå ble det tent bål. De tre andre på turen, tre engelske jenter var pysete, og for tidlig i seng. Jeg er norsk, og å gå å legge seg mens det fremdeles er øl igjen i kassen er forbudt! Jeg ble sittende oppe til klokka halv fire på natta å jabbe med en av guidene som jobba der, og det var ei konge natt!!!







Fjelltoppen på bildet over er det første stedet i verden som ser soloppgangen... 

Vi for fra Gisborne til et sted med hester. Selv om jeg hater disse firbeinte skapningene, hadde jeg en romantisk drøm om å galloppere på stranda, og endte opp med å melde meg på ridetur.

Det første vi ble mødt av var en mann med en arm, og ei klo, og han skulle være guiden vår! Oi, med fare på å se ned på de lemmaløse, dette var en tanke skummelt, hvordan kan man ri med bare en arm??? Videre fikk vi utdelt hester, jeg fikk utdelt hesten vi døypte Jagger, som aldri hadde blitt ridd i en gruppe før. jeg var skrekkslagen, hadde ikke denne mannen sett at jeg meldte meg på som nybegynner? Jeg har ikke vært på en hesterygg siden jeg var 15! Vel, har man først lært å ri, glemmer man det ikke, og i begynnelsen gikk det kjempefint med Jagger, helt til vi kom til stranda, der det viste seg at hesten var livredd vann. Det ble en kamp mot panikken på hesten, og etterhvert min også. Guiden hadde en dårlig uvane av å gi oss en beskjed, for så å si det helt motsatte to sekunder senere, så det var utrolig vanskelig å skjønne hva han ville...

Turen gikk opp et fjell, og er det en ting jeg missliker mer enn å sitte på hesteryggen, så er det å sitte på hesteryggen i nedoverbakke, og rir man opp, så rir man ned... Jeg var livredd, og endte opp med først å måtte bytte hest, for så å bli satt i leietau. Et stolt øyeblikk for ei på 24!

Turen gikk videre til aller siste overnattingssted vi hadde på turen, der vi bodde hos en familie. Her hadde de boblebad i strandkanten, og vi tilbrakte noen timer der. Pedro, guiden vår kom ned med nyfiskede kråkeboller, så for aller første, og muligens siste gang, smakte jeg kråkebolle. 

Senere på kvelden var det middag, røykefisk, og noe som minde om fiskegrategn bare den ikke var gratinert, og hadde ikke kavring skorpe. Allikevell, med unntak av villsvinribba jeg fikk i outbacken i Australia er det det nermeste jeg har har vært tradisjonell norsk mat siden jeg forlot Norge

I løpet av kvelden på Te Papa Homestay, ble vi bedt om å skrive en sang om turen. Min versjon ble en omskrevet "You shook me all night long"

Alt i alt, det var en kjekk tur, men det var meningen vi skulle gjøre mye mye mer. Desverre døde en Maori fyr, så det var begravelse i det Maori samfunnet vi skulle ha besøkt. Vi skulle gått opp til et fyrtårn, men det pøsregna den dagen, så vi kunne ikke gjøre det heller. Jeg var glad jeg hadde turen inkludert i reisepasset mitt, for prisen på turen var over NZ$ 400, eller over 2000 norske kroner, og det var den absolutt ikke verdt! Ellers det var 3 kjekke dager...

-GILZ

Kiwi Experience bussen kjørte inn i Taupo, og sjåføren ble aldri ferdig med å snakke om hvor fysisk vanskelig "Tongario crossingen" var. Hvis man ikke var uvanlig sprek, anbefalte hun at vi lot være å prøve...


"Mount Doom" fra Ringenes Herre

Jeg er i så dårlig form at jeg ikke en gang har en form. Jeg får gangsper i tommelen av å bytte kanaler på TV'en, jeg er storrøyker og hobbyalkoholiker... Allikevel, jeg følte dette var en utfordring verdt å ta på strak arm...

Klokka fem om morgenen var vi oppe, og klare for fottur i fjellet. Det var en times kjøring, før vi ble satt til å klare oss helt selv i villmarken...

Første delen av turen gikk for det meste oppover, blandt annet gikk vi gjennom en del som kalles "The Devils Footsteps". Det skulle vist være det værste med hele turen. Jeg var positivt overrasket over at denne turen ikke var verre enn den var. For all del, jeg syns ikke akkuratt det var enkelt å klatre opp trapp etter trapp, men det var langt fra umulig. 

Utsikten fra toppen var helt magisk, sammen med Kings Canyon i Australia og Foz do Iguassu i Brasil, er dette definitivt noe av det mest fantastiske jeg har sett noen gang. Utrolig hva vulkanske områder kan forme...

På vei ned fjellet, som utrolig nok var den kjedeligste delen av turen, la jeg merke til at en av innsjøen var skremmende lik et norsk troll... Haha

Vi hadde 8 timer på oss til å fullføre turen. Ingen var mer overrasket enn meg da jeg klarte dette på 5 timer og 15 minutter. Med andre ord måtte jeg vente i over 2 timer på første buss tilbake til Taupo. 

Dagen etter, følte jeg meg mer enn mørbankt. Jeg kunne sovet i dagevis, en vi ble tvunget opp. Turen skulle ut av Taupo, og videre sørover. Jeg innbilte meg at i hadde gått nok for et par dager, år faktisk, men der tok jeg smertelig feil! Vi ble dratt ut av komforten i bussen, og tvunget ut på en 2 timer lang gåtur i Tongariro National Park.

De få øyeblikkene jeg klarte å glemma den såre ræva mi, var det bare å nyte synet av naturen her, i det som er den første nasjonal parken New Zealand fikk. Egentligt minde dette stedet meg utrolig mye om Norge, og bakgrunnen passet vel egentlig best inn i en reklame for norsk melkeskjokolade... 

Jeg fikk sett "Mount Doom" fra alle mulige vinkler, og jeg har sikkert hundrevis av bilder av denne imponerende vulkanen. Det er ganske lett å forstå hvorfor akkuratt denne sovende vulkanen fikk en rolle i Ringenes herre triologien...

-GILZ, lettere utslitt

Da jeg bestemte meg for å reise til New Zealand, var jeg fullstendig klar over at dette var regnet som verdens eventyr hovedstad. Den ekstremsport man ikke kan gjøre i New Zealand, den eksisterer knapt. Best av alt, det er alt komersielt, så alle kan gjøre det, men trenger ikke eviglang erfaring og sertvikater. Man setter på navnet sitt ned på et papir!

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg både skulle hoppe i fallskjerm og i strikk før jeg reiste til New Zealand. Jeg brukte unnskjylninger som at hvis jeg ikke gjør det her mens jeg har sjangsen, kommer jeg til å trege på det hele livet. Pluss det er over fort som faen hvis jeg ikke liker det...

Mens jeg var i Australia hadde jeg et ganske avslappet forhold til hele greia, hver gang jeg tenkte på den sugende følelsen det måtte være å kaste seg ut av et fly, skjøv jeg den tanken fullstendig bort. New Zealand var så langt unna, at det var liksom ingen grunn til å bekjyrmre seg...

Det var til jeg kom til New Zealand. Plutselig var den tiden her, den tiden da jeg skulle gjøre ting som går i mot alt jeg tror på. Jeg tror det var andre dagen jeg var i kiwi land, og vi kjørte over Auckland broen. Buss sjåføren fortalte at dette var bare et av mange steder i New Zealand man kan kaste seg utføre med strikk rundt beina. Det var tidlig om morgenen, og jeg hadde hatt en helt jævlig natt i forkant, og jeg bare kjente lettelsen gikk gjennom meg, og jeg bestemte meg for å ikke gjøre noe som strider mot alt som heter instinkter. Det er ikke vits å skremme seg på denne måten, og det er tøft å innrømme at man er pyse!!!

Selv om jeg hadde bestemt meg for å ikke hoppe i fallskjerm, endte det like vel opp med at jeg gikk mange runder med meg selv i løpet av de neste to uken. Tilslutt bestemte jeg meg for å ta det som det kom, jeg skulle bestemme meg den dagen vi skulle hoppe...

Den dagen kom motbydeligt fort. Vi fikk tilbud om å hoppe fra 12000 fot, og 15000 fot. Jeg hadde i grunnen bestemt meg for å gå for minihoppet hvis jeg skulle begi meg ut på dette galskapet... MEN, noe skjedde når vi fikk spørsmålet om hvilket hopp vi ville gjøre. Noe kidnappet sjelen min, og med en munn som var fullstendig ute av min kontroll, svarte jeg 15000 fot. 

Med andre ord, jeg hadde valgt et hopp som innebar at jeg måtte ha oksigentilførsel på vei opp. Et hopp der jeg skulle falle gjennom lufta i 200km/t i ett minutt. Å herregud, jeg spyr fremdeles litt innvendig når jeg tenker på det. Samtidig var det en slags lettelse, for så fort jeg hadde signert en kontrakt med djevelen, var valget tatt. Det jeg sannsynligvis hadde gruet meg mest til, var over nå. Nå skulle jeg bare stroppes fast til noen andre, å legge livet mitt i hendene på en vilt fremmed...

Jeg traff Damo, fyren som var annsvarlig for å få meg trygt ned på bakken etter vi hadde satt oss inn i det rosa flyet. Vi hadde tre brasilianske jenter ombord, som skulle gjøre "minihoppet", der hu ene var så livredd, at på toppen av alt, roet det meg ned...

Min tur kom, nå hadde jeg sett 3 jente bli tiltet ut av et fly, og falt som stein mot bakken. Å si at jeg var redd nå, er en alvorlig underdrivelse. Jeg ble skubbet bakover i flyet, satt på kanten, å dingla med beina i løse lufta. Det var så langt ned, at jeg kunne ikke se bakken, men det hadde jeg ikke tid til å tenke over, for før jeg fikk sjangsen, ble hodet mitt dratt bakover, og jeg blei vippa ut. 

Oh SHIT, OH SHIT, OH SHIT!!!! Ingen ting å holde fast i, ingen ting til å få det til å slutte, det var barre fall alt som eksisterte!!!

Jeg hadde gjort det, frivillig gått med på å hoppe ut av et fly, i perfekt stand. Kun for å oppleve følelsen av adrenalinet pumpe gjennom årene mine!!!

Jeg var sykt overrasket over hvordan fallet føltes. Jeg hadde ventet samme følelsen man får i en berg og dal bane, men den sugende følelsen i magen. med tanke på at jeg ikke en gang går i nerheten av disse dødsmaskinene, og fremdeles hoppa, sånn jeg ser det, betyr det at alle kan hoppe i fallskjerm. 

Fritfallet skulle vare i ca 1 minutt, og på mange måter føltes det som om det varte i timevis. Mest av alt føltes det som om vi hoppa ut av flyet, falt i en uendelig fart gjennom lufta, mens vinden støya rundt ørene, så BOOM, før jeg viste ordet av det var fallskjermen ute, vi hang stille i lufta, og det var fullstendig fred. Helt rolig, jeg kunne snakke sammen med hopperen min, uten problem! IKKE EN LYD!!!

Da han spurte hvordan jeg hadde det, var det eneste jeg klarte å hoste opp at jeg var kvalm. Jeg hadde lyst å grine å le samtidig, og jeg følte meg uovervinnelig. For et KICK!!!

Etter å ha dingla fra et laken i rundt fem minutter, og sett Taupo fra lufta, ble det tid for landing, jo mer bakken nerma seg, jo mer gikk det opp for meg hvor fort vi dalte ned. Og her hadde jeg flydd med følelsen om at vi stod i ro... haha

Det var trist når det var over, samtidig som jeg jeg følte en fantastisk lettelse over å være trygt nede på bakken!!!

Litt usikker på om jeg hadde gjort det igjen, da Damo spurte meg rett etter hoppet, var det et klart nei. Nå kjenner jeg det kribler litt i nervene med tanke på å kunne gjøre det mer... Jeg har jo lovet dette i bursdagsgave til diverse familiemedlemmer når de blir 50, og hvis det ikke er superdyrt i Norge, er det jo ingen grunn til at jeg ikke kan hoppe jeg og!

-GILZ

PS- Må sente en hilsen til Farmor som er superflink til å følge bloggen min. Bare fem måneder++ til jeg kommer hjem nå. =/ Masse glad i dere. Mail adressen min er nundal_therese@live.no så nå kan vi mailes. =) 

Rotorua, også kjent som Rottenrua, Sulfate City eller Roto Vegas, er den byen i New Zealand som har størst Maori befolkning. Derfor var det ganske naturlig at nettop her skulle vi har Maori kveld, middag med underholdning. 
Her i New Zealand har Maori folket en helt annen respekt enn hva Aboriginerne har i Australia, de er sett på som likeverdige på en helt annen måte. En av grunnene til dette, tror hverfall jeg, er at i stedet for å hemmeligholde kulturen sin så mye som de kan, slik som Aboriginerne gjør, ønsker Maori folket å utdanne folk i kulturen sin. I tillegg er de smilende og hyggelige på en helt annen måte enn Aboriginerne, jeg syns stortsett de bare så misserable ut...

Vi ble plukka opp på hostelet av en buss, og på vei over til Maori landsbyen, måtte vi velge en av mennene på bussen til å være høvding av "stammen" vår. Han skulle treffe høvdingen til Maori stammen, og ta i mot et slagt fredstilbud. Dette foregikk under en sermoni med sang, dans og en merkelig tungevisning. Vi fikk beskjed om at det var strengt forbudt å le under denne sermonien, uansett hvor vanskelig det var. Vi måtte stå i ro, og være dønn alvorlige, for å vise respekt for dette urgamle ritualet, for å finne ut om vi var venn eller fiende. 

Vi ble fortalt om et tilfelle der en av de valgte høvdingene ikke klarte å la være å smile, og en av "krigerne" tok dette så alvorlig at han skallet ned vedkommende, og brakk nesa hans. Kansje ikke overaskende at det er en svenske vi snakker om her...

Inne i landsbyen hadde de satt opp flere stands der de forklarte og viste frem ritualer og tradisjoner. Jeg falt selvfølgelig for det som hadde å gjøre med tattoueringer. For de som ikke viste om det, Maori folket er de gærningene med tattouering over hele ansiktet.

Etter fyren på bildet over, som jeg hadde tatt med meg hjem i kofferten om jeg hadde hatt plass, var ferdig med å fortelle om betydningen av tattoueringene deres, spurte han om betydningen bak mine. Jeg var lettere flau da jeg fortalte at de betyr i grunnen ingenting, det er kun motivene jeg likte. Ingen barnefødsler og kriger har satt spor med blekk på denne norske kroppen...

Før middag fikk vi kveldens underholdning, med sang og dans. Alt foregikk live, og det var en helt konge forestilling. Igjen, Maori folket virker lykkelige, og ser ut som om de liker det de gjør på scenen, men Aboriginerne ser direkte ulykkelige ut mens de viser frem de tradisjonelle dansene sine... 

Til middag fikk vi tradisjonell Maori mat, eller hvertfall mesteparten av det var. Det tradisjonelle er måten maten er tilberedt på, nemlig i en Haki ovn, (bildet over) slik at maten får en helt fantastisk kullgrill mat. Det var en "spis så mye du vil" buffét, og skjeldent har jeg var så sprikkeferdig... 

Det var uten tvil en av de kjekkeste kveldene jeg har hatt etter jeg begynte reisen min. 

Jeg filmet mesteparten av kvelden, men internetten her er så dårlig at jeg ikke får lastet opp filmene...

-GILZ

Jeg landa i Auckland, etter å ha vært våken i over et døgn, og det stoppet ikke der. Jeg fikk ikke sove, og da jeg endelig gikk å la meg på kvelden hadde jeg vært våken i 36 timer. Dette var Cairns på nytt.

Allerede neste morgen skulle bussturen min rundt New Zealand starte, klokka halv åtte(!) om morgenen. På slaget 7 var jeg på plass utføre Base hostelet i Auckland, og satte meg for aller første gang på Kiwi Experience bussen. Turen gikk opp til Bay of Islands området, som er det nordligste området i New Zealand.

De delte ut et aktivitetsskjema på bussen, men diverse tilbud om hva man kunne gjøre i "byen" Paihia. Allerede nå fikk jeg en følelse av at jeg kunne ikke bare reise opp der uten å gjøre noe, og følte presset om å bruke penger på en svindyr båttur. For all del, utsikten var grei nok den, men for det meste var det ingenting som direkte imponerte en viking. Vi kom opp til "Hole in the Rock" på bildet over, men den dagen kunne ikke båten kjøre gjennom, det var for mye vær. Det kuleste med turen var at jeg endelig fikk se ville delfiner for første gang. Jeg har sett delfiner hundrevis av ganger før, men i type dyreparker. Det var helt rått å kikke utover knallblått vann med 100% ville delfiner som gjorde det delfiner gjør best, leke seg rundt!

Vi reiste opp til Cape Reinga med et annet buss selskap innleid av Kiwi Experience, "Awesome". Vi kjørte opp til 90mile Beach, som jeg går ut fra at heter det fordi den er 90 miles. =) Det lå en død ku og råtnet i strandkanten, og guiden vår kunne fortelle at den var angrepet av hai. Haha, det tok ikke lang tid å innse at ingen er så fulle i faen som kiwi'ene

Fra 90 mile beach var det surfing nedover sanddynene. Det var en opplevelse. Hadde de hatt en eller annen form for stolheis der, hadde jeg gått opp på toppen igjen og igjen og igjen... Desverre var de nikotin marinerte lungene mine imot mer enn en tur...

I løpet av dagen fikk vi sett noen helt fantastiske strender. Her nord i New Zealand er ingenting som jeg ventet av lanskapet. Alt er tropisk, og jeg føler meg mer på en stillehavsøy enn noe annet. Det er kansje ikke så rart, for det er her oppe på tuppen av det nordligste punktet i New Zealand at Stillehavet og den Tasmanske sjøen møter hverandre. Man kan faktisk se stedet der de to krasjer sammen, for det er fargeforskjell på dem. Stillehavet er mer turkist, og den Tasmanske sjøen er mer blå...

Vi stoppa innom det som er regna som en av verdens beste fish'n'chips restauranter, og undertegnede fikk smake denne delikatessen for aller første gang! Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men hvis det er så godt her, tipper jeg at vi lett kan slå det i Norge, jeg er jo vant til at morfar fisker fiskepinner rett opp fra sjøen! Siste stoppested for dagen var i en regnskog der de har noen av verdens eldste trær, vi snakker et par tusen år her! Å her er det størrelsen som teller. Jeg ga etterhvert opp å ta bilde av dem, det var rett å slett ikke plass i kameralinsa...

Fra Bay of Islands gikk turen tilbake til Auckland for en natt før vi dro ned til Coromandel. Utenom at brannalarmen ble utløst mitt på natta, skjedde det ingenting spennende. Auckland er en by jeg skal ta meg av på vei nordover igjen. =)

Coromandel var et av stedene der alt var gratis. Først av alt, en liten klatretur for å se Cathedral Coves. Fy faen for et syn. Skjeldent har jeg sett en så fantastisk strand. Ord kan ikke beskrive stedet, men bildene ned over sia her kan.

Desverre hadde vi bare 45minutter her, men dette er et sted jeg lett kunne tilbrakt noen timer, kansje dager!

Kvelden kom, jeg dette hadde jeg gledet meg til. Vi bodde like i nerheten av en strand som heter Hot Water Beach (de er like kreative med navnene her i New Zealand som de var i Australia). Planen for kvelden var å leie hver vår spade, og grave oss et hull i sanden. Under stranda renner det varmekilder, som er mellom 60 og 64 grader. Når vi gravde hull i sanden fosset det varme vannet opp, og fylte opp den naturlige stampen. Det var faktisk så varmt at vi måtte grave kanaler, slik at vi kunne få inn kaldt sjøvann for å kjøle ned litt...

Fra Coromandel gikk turen til Waitomo, og her stod "blackwater rafting" for tur. Da jeg hørte beskrivelsen av dette, forstod jeg det slik at vi skulle ta oss gjennom ei elv i ei grotte, 40 meter under bakken. Om jeg hørte ordet "abseil" forstod jeg ikke hva det betydde, og om de hadde sagt det norske ordet "rapperlering" hadde jeg ikke vist hva det var uansett! 

Jeg er 24, og jeg er såpass mørkeredd at jeg fremdeles sover med lyset på innimellom, jeg hater høyder, og blir sinnsygt ukomfortabel i trange rom. Alt dette skulle jeg jeg utfordre de første fem minuttene av turen. Jeg var ikke mye tøff i tryne der jeg hang i løse lufta etter en sikkerhetsele, og skulle heise meg ned en trang 40 meter dyp sjakt. Den første delen av sjakten var den trangeste delen, og jeg er ganske sikker på at det kan sammenlignest med å bli født! Akkuratt da jeg trodde det verste var over, sto neste hinder for tur. Vi skulle ta en "flying fox" Nok en ting jeg ble forklart i beskrivelsen av turen ikke viste hva betydde. Se for deg å fly nedover et tau etter en kleshenger, og du forstår idéen bak det. Bare for å gjørde det verre, måtte vi slå av hodelykta, så vi fløy gjennom lufta i stummende mørke. Fra der måtte vi hoppe ut i beksvart vann fra ca 5 meters høyde, og lande i en badering. Nå skulle vi bare flyte rundt å se på glødeormer, som egentlig er fluelarver med lysende bæsj...
Fra der vasset vi med strømmen nedover det iskalde vannet, og så kjempedumme ut der vi prøvde å finne fotfeste i det svarte vannet. Tidenes kulste hinderløype. nedover naturlige sklier, gjennom trange hull, og rundt mørke hjørner. Vi hilste på ålen Cecil, en dritsjønn 40 år gammel meterlang ål som bodde i dypet...
For å komme oss ut av dypet måtte vi klatre ghennom 3 fosser uten noen form for sikkerhetsutstyr. Vi ble fortalte hvor vi skaulle plassere bein og armer, og på et eller annet vis kom vi ut. Fy faen for en opplevelse, en av de kuleste tingene jeg har gjort noen gang! Desverre har jeg ingen bilder av dette, vi fikk ikke lov å ta med oss kamera ned i grottene pga sikkerhetsgrunner. Det vi egentligt snakker om her er at på denne måten kunne de ta alle bildene, og sette hvilken pris som helst på dem. Dette synes jeg er smålig, turen i seg selv er såpass dyr, at det minste de kunne gjøre er å laste opp bildene på facebook, og vi kunne gått inn å tagget oss selv! =)

-GILZ 

Etter å ha oppdagt at jeg på ingen måte er noe storbymenneske, var jeg egentligt ikke så gira på Melbourne for å være ærlig. Jeg hadde skippa steder som Surfers Paradise og Brisbane, slik at jeg kunne tilbringe mer tid på de små koselige plassene istedet. Melbourne var siste stoppested på Greyhound busspasset mitt, og fra Melbourne skulle jeg fly til Auckland i New Zealand, så jeg hadde ikke noe valg. Jeg fant litt trøst i at de fleste som har vært i både Melbourne og Sydney sa at Melbourne var ti ganger bedre, og selv om man var vi en storby, føltes det ikke slik.

Melbourne var langt fra så gale som jeg hadde sett for meg. Det begynte med at jeg helt tilfeldig traff på ei annen norsk jente på buss stasjonen i Sydney, og vi fant tonen med en gang. Hun, Stine hadde bare en dag i Melbourne, så selv om ingen av oss hadde sovet noe serlig på nattbussen, bestemte vi oss for å bruke dagen så godt vi kunne, og vandre rundt i Melbourne.


Yarra Elva


2. verdenskrig monument

Aller siste dagen min i Melbourne var jeg "hjemløs". Flyet mitt vekk fra Australia gikk klokka 6 morgenen etter, og jeg hadde en veldig viktig fotballkamp å se på natta. Jeg så ikke helt poenget med å betale for ei natt på hostel, der jeg ikke kom til å sove uansett. Dagen skulle brukes i den botaniske hagen som jeg hadde sett for meg at var råflott, og bare gå rundt der å kikke.

Den botaniske hagen viste seg å være en kjempeskuffelse. Det var ingenting å se der utenom visne blomster, og lukta av råtne dammer. Og tenk, jeg brukte tilogmed en god halvtime på å lete etter rosehagen, selv om jeg gir en lang faen i blomster. Ikke løye jeg ikke fant den, for det fantes ikke en eneste rose i hele hagen. Etter en god del vandring rundt, fant jeg endelig et stille sted, og la meg godt til rette med ei bok. Det er ikke folkskikk i Melbourne å la folk være i fred, så før jeg viste ordet av det, fikk jeg besøk av en selskapsyk fyr i 50 årene, som ville ha min mening om ting det ikke er verdt å nevne i en familievennlig blogg. Da jeg endelig var kvitt ham, fikk jeg besøk av en ny orginal. En haugammel greker som satt i en god time og fortalte meg hvor sexy bein jeg hadde, og innviterte meg til å komme å spise å drikke gratis i hans restaurant. Nei takk. Uansett hvor mye jeg prøvde å ignorere ham, fikk jeg ikke fred... Hva er det med disse folkene?? haha

Overalt langs Yarra elva var det satt opp Picasso inspirerte statuer. Jeg fant aldri helt ut hvorfor, og om det var en permanent ting, eller en midlertidig utstilling.


St Kilda


St Kilda


St Kilda


St Kilda


St Kilda

St Kilda i Melbourne er det samme som Manly er for Sydney. En lite koselig bydel litt i utkanten av storbyen. Hvis jeg likte Melbourne, elsket jeg St Kilda. Selv om jeg bare tilbragt en dag der, og været ikke var spesielt mye å skryte av, falt jeg pladask for den avslappede atmostfæren det var her. Jeg spaserte nesten hele stranda, og den er enorm. Overalt kunne man melde seg på Kite Surfing timer, og hadde det ikke vært for at været var så dårlig, og jeg hadde en lang vei å reise hjem, hadde jeg gjort det. Det helt rått ut, der de "små" menneskene blir nesten fillerista av vinden, men samtidig har en slags poetisk kontroll over det hele. Hvis jeg noen gang reiser tilbake til Melbourne, blir det St Kilda som blir basen min, og ikke sentrum!

Melbourne er en ganske "ny" by, og det er helt fasinerende å bare vandre rundt å se på bygg, bruer, skulpturer og statuer. Nesten aller byggene er har en spesiell arkitektur, det finnes ikke grå å kjedelige bygninger her. For meg som kommer fra Stavanger, var det nesten som å reise litt inn i fremtiden. Og selv om det var alle mulige merkelige fasonger og farger, var det akkurat som om alt matchet hverandre ganske godt fordeom.

Med "city circle" tram var det skamenkelt å ta seg rundt i byen. Trikken var gratis, og gikk innom de fleste steder som var verdt å besøke. Før hvert stoppested kom alt informasjonen om hva man kunne se i det området, så det var enkelt å velge ut hva som var vits å se, og hva man kunne hoppe over. Vi tok stortsett trikken til et sted, og endte opp med å bruke et par timer med å vandre rundt, og hoppe på igjen 3-4 stopp videre...

Nede ved havna var det satt opp statuer av alle kjendisen fra Melbourne. Bilde over er ikke Elton John, men Dame Edna (de er garantert skilt ved fødselen). Statuen var ikke helt hundre prosent, under kjolen var det nemlig ingenting. Jeg var litt skuffa over at det ikke var noen statue av Wolverine der, Hugh Jackman er tross alt det beste fra Australia siden AC/DC, men jeg hadde ikke hatt plass i kofferten uansett...

En av tingene jeg likte best i Melbourne var takterassen på hostelet. Selv om det var bitende kand vind der, alla Jæren, var det superkos å sitte der med et par øl om kveldene, og bli kjent med de andre bacpackerne. Fra her kunne vi se over nesten hele Melbourne, ned til sentrum på den ene sida, og alt annet fra den andre. Til min store glede var det en del solsenger der, så når finværet kom, var det ingen steder i Melbourne jeg heller ville vært!

Som sagt hadde jeg en utrolig viktig fotballkamp å se på min aller siste natt her. United - Liverpool. Da jeg så Liverpool-QPR mens jeg var i Darwin, traff jeg ei dame som kunne fortelle meg at Liverpool hadde en enorm fan base i Melbourne, så det første jeg gjorde da jeg kom hit, var å kontakte den lokale surporterklubben. Frem til nå har jeg ikke møtt noen scousere, det var før jeg trødde inn på Imperial Hotel. Der var de som perler på snor, endelig var jeg hjemme! Uheldigvis gikk ikke kampen helt som jeg hadde ønsket meg, men atmostfæren var det ingenting i veien med!

-GILZ

Coffs harbour

Etter to helt fantastiske uker i Maroochydore ble det desverre tid for å dra videre. Hadde det ikke vært for at jeg hadde et veldig dyrt Greyhound pass, og en dato å innfinne meg i New Zealand, hadde jeg levd livets glde dager i Maroochydore fremdeles...




Coffs Harbour, South Solitary Island

Neste stopp på veien var Byron Bay, en liten by jeg for å være helt ærlig hadde gledet meg noe helt sinnsykt til å komme til. Jeg kom ned, hadde pøsregn i fire dager i strekk. Jeg hadde hjemlengsel opp til Maroochydore, tidenes kjedeligste romkamerater og var egentligbare deppa. Bare for å gjøre det verre, alle de tingene jeg hadde tenkt å gjøre i Byron ble avlyst på grunn av dårlig vær, ikke fikk jeg dykket med Grey Nurse hai ved Julian Rocks, ikke fikk jeg smakt Nimbin cookies, alle veiene inn til Australias svar på Amsterdam var oversvømmet. Drittlei av hele greia, drakk jeg meg heller full på Australia Day, pakket tingene mine og reiste videre dagen etter.

Coffs Harbour

Fra Byron Bay gikk turen ned til Coffs Harbour, jeg hadde bestemt meg for at det var tid for nye lodder og nye gevinster. De første jeg traff på var to sure finske jenter jeg delte rom med i Sydney for 3 måneder siden, typisk. Heldigvis var det nok av kule folk på resten av hostelet, for det viste seg at disse to sure jentene ikke bare var på samme hostel som meg, de var på samme rom. Et par timer ut i oppholdet mitt fant jeg ut at de var kjent som zombie søstrene fra Finnland, fordi de aldri engasjerte seg i noen ting.

Coffs Harbour

I Coffs Harbour var det ikke så alt for mye å ta seg til, derfor ble jeg utrolig glad da jeg fant ut at det var et ganske bra dykkersted der, med store muligheter for å se Grey Nurse hai. Jeg meldte meg på, og hadde en stille og rolig kveld i forveien, og vinket farvel til alle som for på byn denne fredagskvelden. Litt dårlig timing, men kroppen hadde sikkert godt av en liten pause.



Coffs Harbour

Dagen etter var jeg oppe supertidlig, og klar for å komme meg under vann. På grunn av dårlig vær i det siste, skulle jeg egentligt ha ringt å bekreftet dykket, men da jeg kom ned i resepsjonen i syv tida, viste det seg at resepsjonenn ikke åpna før 10, elsker når ingen gir ut sånn viktig info når dykket var bestilt fra resepsjonen, og jeg ikke hadde nummeret slik at jeg kunne få ringt selv....

Jeg bestemte meg for å prøve lykken, og bare vandre i en retning og håpe at jeg var på rett vei!



Port Maquarie

Heldigvis, jeg fant fram, og værmeldingen var god. Det første jeg fikk beskjed om var å ta sjøsyke tabletter, for å forhindre at jeg ble sjøsyk. Med tanke på at jeg mer eller mindre har vokst opp på sjøen, og aldri vært sjøsyk i hele mitt liv, nektet jeg å betale for sjøsyke tabletter. Jeg fikk en følelse av at guidene ble litt småsure for det, men det er litt prinsipp. Dykkene er svindyre til å begynne med, og så tar de seg betalt for en liten hvit pille? Bullshit!


Port Maquarie

Port Maquarie

Da vi endelig kom fram til dykkerstedet, var det bare å dra opp glidelåsen, og rulle baklengs uti vanne. Og fyttihelvete så kalt det var! I følge dykkeruret, 21 grader i vannet, og når man er vandt til vannet i Great Barriere Reef, så er det iskaldt!

Det var kansje ikke det flottetste dykket jeg har hatt, der det var mest å se, men det var uten tvil det mest vellykkede. Spesielt dykk nummer to, der vi følgte en slags løype under vann, og jeg fant nøytral flytbarhet nesten med en gang vi traff havbunnen. Dykket varte i nesten 10 minutter lenger enn de andre dykkene jeg har hatt, så jeg håper det fortsetter slik.

Port Maquarie

Det var dårlig med grey nurse hai, men jeg fikk sett en wobbygong hai istedet. Den har ikke en gang tenner, så så spennende var den.  Morenen jeg så som var fullstendig ute av grotta si, og svømte med hele kroppen langs havbunnen, den var så spennende at det var rett før jeg hoppa utav mitt gode skinn. Det er nemlig det værste med å være under vann, man ser noe spennende, men man kan ikke fortelle det, for man kan ikke snakke under vann! Da jeg så denne ålen ble jeg så ivrig at jeg brukte opp nesten all lufta mi, og begynte å stige oppover. I siste sekund grep instruktøren tak i foten min, og fikk hekta fast en ekstra vekt, og holdt meg trygt nede på bunnen.


Port Maquarie

Jeg hadde bestemt meg for at uansett hvor dårlig været var her i Coffs, så skulle jeg ikke bruke det som en unnskjyldning for å ligge inne å sippe om hvor mye jeg savna Maroochydore, jeg skulle drite i om jeg blei klissvåt, og fremdeles komme meg rundt å se meg om. Derfor innviterte jeg de jeg hadde blitt kjent med ut på tur. Det innvolverte de to søstrenen fra Finnland, José fra Chile, Benedict fra Tyskland og en fyr fra Frankrike jeg ikke husker hva heter. 


Port Maquarie

Heldigvis var ikke været så dårlig, så vi spaserte langs sjøen ut til en slags halvøy, der det var et fuglereservat. Det var en kjempefin tur, jeg hadde håpt å få sett litt mer dyreliv, men det eneste vi så var en hel hau med fugler, og en godt gjemt firfisle/slange.


Port Maquarie

Jeg begynte å få dårlig tid på østkysten, og jeg hadde trossalt en slagt timeplan å følge. Selv om jeg godt kunne ha blitt i Coffs Harbour, var det på tide å dra videre. Denne gangen gikk turen til Port Maquarie, som er der de fleste bildene mine på dette innlegget er fra. Jeg var ikke den eneste fra Coffs Harbour som skulle sørover, vi var faktisk en liten gjeng på 3stk som tok turen nedover.


Port Maquarie

Da jeg kom frem til mitt nye hostel, var gleden stor da jeg oppdaget at også dette var et bittelite hostel, der alle var mer en familie enn noe annet. Jeg havnet på rom sammen med 3 jenter fra Canada, og rilbragte kvelden med å bare slappe av, og skjekke ut hvilke aktiviteter det var her i området.


Port Maquarie

Det var to ting jeg hadde veldig lyst å gjøre, gå en tur som går innom ni av de seksten magiske strendene som er her, og gå å besøke koala sykehuset. Bets av alt, begge disse aktivitetene er gratis- nesten.


Port Maquarie

En del av de stedene jeg har  vært, hvor det har vært en eller annen form for tur jeg har gått på, har jeg vært litt uheldig med de jeg har delt rom med. De har enten hatt andre planer, allerede gjort dem, eller rett og slett driter i dem. Derfor har jeg gjort de aller fleste alene. Denne gangen slapp jeg det. 


Port Maquarie

Sammen med de tre jentene fra Canada for vi ut på en 8km lang tur. Da vi begynte var det nok så overskyet, og det så ut som om det kunne begynne å regne hvert sekund. Derfor hadde jeg ikke solkrem. Ikke det smarteste jeg har gjort på denne turen. Sola kom gjennom akkuratt i det var for seint å gå tilbake etter solkrem. I to timer gikk jeg i steikende sol. Å si at jeg var rød, dekker ikke fargen jeg hadde i nakken og armene. Jeg kunne ikke vri nakken på nesten en uke, og da forsvant all huden min, og brunfargen min med den. Jeg tuller ikke når jeg sier at vilt fremmede ble redde når de så meg!


Port Maquarie


Port Maquarie

Port Maquarie

Etter det som føltes som timevis på veien, eller stranden, kom vi endelig fram til målet. "Lighthouse Beach" . Jeg tipper vi to noen unødvendige omveier innimellom, men det var en veldig fin tur, og løftet om at vi skulle få se noen helt fantastiske strender, det ble holdt og mer til. Denne turen kunne jeg gladelig tatt igjen, men med solkrem vel og merke!


Port Maquarie

Port Maquarie

Vi klatra siste delen av turen opp trappene til selve fyrtårnet. Utsikten var helt magisk, men fyrtårnet i seg selv var ikke så veldig spesielt. Det minnet vel egentligt mer om en kirke enn noe annet. De vi har i Norge er bedre, og i Norge kan man til og med klatre opp til toppen i en del av dem. Allikevel, hvis du noen gang befinner deg i den delen av verden, er det vel verdt turen. =)

Port Maquarie

Senere samme dag tok jeg turen ned til koala sykehuset sammen med ei fra Frankrike som reiste ned fra Coffs Harbour på samme buss som meg. 

Koalaene var dritskjønne. De fleste her var enten påkjørt, eller bitt av hunder. Sykehuset var mer rehabilitering enn noe annet, slik at koalaene kunne settes fri igjen så fort som mulig. Det var en koala der som var blind, og av naturlige årsaker måtte den tilbringe resten av livet her i rehaben. Det var ganske morsomt å se på den føle seg frem til livretten, ecaluptus blader. =)







-GILZ

Maroochydore er et lite sted ca en halvtime sør for Noosa. Jeg kom hit fra Noosa ene og alene fordi jeg er alergisk mot de lange bussturene. Planen var å tilbringe 3 dager her. Så feil kan man ta!

Det første som skjedde etter jeg hadde skjekka inn på hostelet, der resepsjonisten va definisjonen på hippie, med tidenes lengste dreads, og en helt fantastisk Bob Marley chill over seg, var at jeg traff Ronja. Ronja var ei jente fra Tyskland som mest sannsynlig er det mest gjennomført snilleste menneske jeg har truffet noen gang. Snakk om å ta seg av alle rundt seg, og aldri forvente noe i retur! Jeg mener, hvor ofte våkner du på et hostel til beskjeden om at det er en omelett på kjøkkenet med navnet ditt på? På et tidspunkt her nede innså jeg at hvis jeg skulle har råd til å dykke så ofte som jeg har lyst til, må jeg slutte å kjøpe ferdigmat hele tiden, jeg må begynne å lage mat på hostelet i stedet. Når man lager mat til en person er det bånnkjedelig, og litt begrenset hva man kan få til uten å bruke for mye penger og ingredienser. Når man er to, kan man få til de mest fantastiske ting!

Ronja hadde et par idéer, jeg hadde et par idéer. Når norsk og tysk kokkekunskaper kommer sammen til ett, da skaper vi magi! Som bildet over, hjemmelaga potetsalat. Det er den beste potetsalaten jeg har spist noen gang, og ja Mamma, det inkluderer din. Snakker om Mamma, jeg har hatt en dårlig uvane de siste 24 årene, jeg glemmer bursdagen hennes. Derfor hadde jeg bestemt meg for at i år hadde jeg lyst å gjøre noe spesielt for henne. Jeg samla alle på hostelet utføre kvelden 9.januar, ringte Mamma og fikk alle sammen til å synge burdagssangen for henne. Jeg kunne sverge på at jeg hørte en aldri så liten tåre på andre siden av jordkloden!

Skipet ex-HMSA Brisbane lå sunket ca 40 min med båt utføre Malooloba, som er nabobyen til Maroochydore. Mens jeg var her kunne jeg like godt arrangere et dykk. Som sagt som gjort, kvelden før var eneste kvelden jeg ikke drakk, og den morgenen var eneste gangen jeg var våken klokka seks! Dykket var bare helt fantastisk! Da jeg dykket ved Yongala skipet syns jeg det var litt kjedelig, det manglet liksom en del farger! Det var det samme her, forskjellen var at dette skipet var det lov å svømme inn i. Jeg var livredd for å henge meg fast i noe, eller ende opp med klaus, men jeg bestemte meg allikevel for å ta utfordringen. For en fantastisk opplevelse, dette skal jeg gjøre igjen. Jeg tror jeg har forelsket meg i en aktivitet!

Maroochydore hadde en helt fantastisk strandlinje. det var noe her for en hver smak. Ville man svømme, var det enkelt å gå to minutter til elva, der det ikke var bølger, og strømmen var ikke så sterk. Ville man surfe (kite, body board, body eller bare surfe) trengte man bare å følge stranlingen, og man kom rundt til mainbeach der det bar bølger for alle nivåer av vannegenskaper! Gåturen i seg selv var helt magisk. Den ene dagen spaserte jeg hele greia sammen med Glen (til venstre på bildet over). Glen var en filosofisk type som hadde brukt store deler av livet på å reise, og utrolig lett å være rundt. Han var en av de typene med en hel hau med følelser, og jeg kunne snakke med han om alt. Han var som den homofile straighte vennen jeg aldri fikk. Hvis jeg på noe tidspunkt savnet Mamma, var det Glen jeg gikk til, sjeldent har jeg møtt en mann som minner så mye om Mamma! HAHA. Glen var vel den enste der som hadde møtt nordmenn tidligere, og han hadde en idé om oss. Det fantes ikke mange folkeslag i verden som drakk og røykte som nordmenn, vi var alltid "a good time". I løpet av de 2,5 ukene jeg var der, har jeg en misstanke om at jeg levde godt opp til den norske stereotypen!

Cotton Tree Backpackers som var navnet på hostelet som var et ombygd strandhus kunne Henrik fra Tyskland fortelle meg da jeg traff han på vei fra buss stoppet på jakt etter hostelet. Aaron fra Canada fortalte at siden hostelet var såpass lite som det var, ble alle kjent med alle og vi var mer som en liten familie. Det var helt sant, tror ikke det var plass til så veldig mange fler enn 30 stk her. Vanligvis er det ofte slik at man blir kjent med de man deler rom med, og kansje noen fler, men her ble jeg kjent med alle. Stedet hadde en helt fantastisk sjarm, og de fleste som bodde her hadde enten vært her i et par måneder, eller vært her en gang før, og var nå tilbage for å bli lengre!

Det var ikke bare meg og Ronja (bildet over) som var glad i å lage mat, også Glen (bildet under) kunne trylle frem de lekreste kreasjoner. I to uker prøvde han å finne et sted hvor de solgte rockefor ost, og etter å ha ringt ca 15 delikatesse butikker, fant han endelig et sted hvor de solgte den populære franske osten. Målet var å arrangere en fransk aften til ære for Luc og Jimmy fra nettopp Frankrike. Det var en ganske ok standard på kjøkkenet til hostel å være, det eneste som manglet var stekeovn. Ikke at vi ikke hadde en, men den var så skitten at et hvert forsøk på å bruke den utløste brannalarmen. Glen gikk lei av å se på den skitne ovnen, og tok tilslutt saken i egne hender, og ga den en god omgang med såpevann. Nevnte jeg at Glen minner om Mamma?

Kveldene gikk storsett med til å spille kort og drikke øl. Poker var utrolig populært, både med og uten penger. Jeg har aldri vært en spesielt god pokerspiller, men jeg var otrolig heldig med kortene jeg fikk utdelt. Den andre kvelden jeg var her skulle vi spille pengepoker. $5 hver, og som alle andre ble jeg med bare for gøy, og kvitte meg med alle myntene mine. Jeg endte opp med å vinne hele greia, og $40 i mynter. Glad og fornøyd troppa jeg opp på polet dagen etter, ca 5 minutter før de stengte med koppen min med mynt, meg planer om å kjøpe meg en kasse øl. I Norge er penger penger, man har ikke lov å nekte å ta i mot uansett hvor små myntene er. Tror du det gjelder i Australia? Neida, han bak kassen nekta å ta imot pengene mine! Han var tillogmed frekk nok til å si at jeg hadde drukket hver eneste dag, og jeg trengte en pause! Med hengende leppe og tårer i øynene trodde jeg at jeg måtte gå ølløs den kvelden, men så kom redningen. Det var en australsk familie inne på polet som så mitt behov, og syns synd på meg. De veksla myntene mine, og det var et stykk glad og fornøyd nordmann som trippa hjem fra polet med en kasse øl på armen!
Vi spilte poker nesten hver dag, og så lenge vi ikke spilte om penger, fant jeg ut at jeg kunne benytte anledningen til å lære meg å bløffe. Tilslutt tror jeg faktisk det ble en ganske brukbar pokerspiller av meg, jeg vant stortsett alle spillene jeg var med på, og fikk rykte på meg for å være en jævlig god pokerspiller! Miles fra Australia spurte faktisk om jeg kunne lære ham å spille poker. Haha, jeg prøvte å forklare gang på gang at jeg er brukbar på det beste, men stortsett har jeg bare vært heldig med kortene.

Det var en ganske aktiv gjeng som bodde på hostelet. Hvis de ikke jobbet var de storsett på stranda med en eller annen form for surfing. Det var aldri noe problem å finne noen som gadd å bli med på stranda. Min aktivitet der var å slikke sol. Jeg prøvte meg på bodysurfing noen ganger, men innså at det er ikke noen sport for meg. jeg har alt for mye respekt for bølgene, og så for jeg får hodet under vann, mister jeg kontrollen og får panikk. Nope, jeg trives aller best oppå land der det er varmt og tørt, og jeg slippe å leite etter bikinien min som ble skjylt bort av den siste bølga som slo over meg!

Jeg var litt uheldig med været her, halvparten av tiden regna det småjævler. Heldigvis var det TV stue, der det var en harddisk koplet til TV'en med sikkert over 1000 filmer. Vi kunne tilbringe hele dager strekk ut på sofaen å bare se filmer. LUKSUS! Så fort klokka ble fem, og vi viste at Val, eieren ikke kom til å stikke innom, var det på tide å spille biljard. Vi bytta på å være den som betalte ut ballene, stappa kjøkkenhåndklær nedi hullene, og spilte gratis biljard resten av kvelden. Jeg hadde et mål her, når jeg komme hjem til Norge, skal jeg ta med Stian på Checkpoint, og jeg skal knuse ham! 

Ikke bare var man aktive om dagen, men også om kvelden. det var ikke helt uvanlig at man stakk bort på basketballbanen midt på natta, etter et par øl, for noen runder med basketball. I de fleste konkuranse relaterte tingene vi gjorde her hadde jeg en helt utrolig flaks. Alle som kjenner med vet at jeg er en fantastisk ekkel vinner, og liker godt å gni det inn når noen taper for meg. Slik utviklet jeg et nytt utrykk "norwegians do what norwegians do best, we win" dette ble hyppig brukt. Alex fra England (bildet over) og jeg stakk bort ei natt for å spille. Vi fikk til en slags kunkuranse der det gjalt å få ballen først i kurven. Basket har aldri vært et av mine talenter, men med en god porsjon griseflaks sudra jeg Alex, til hans store irritasjon! Et par dager senere for vi bort alle mann og spilte. Igjen kom denne skjytekonkuransen. Se for deg dette, jeg får ballen, og Alex sier: Therese, what is it tha norwegians do best? Jeg sender ballen iskalt rett i kurven, snur meg rund og svarer: we win! SNAP Å det var bare helt magisk!

En stor del av Cotton Tree familien var Nelson, husets hund, en nydelig labrador hanekam på ryggen! Nelson bodde på hostelet, og det var gjestene her som tok seg av ham, gikk tur med ham og matet ham. I utgangspunktet var Nelson eid av sønnen til Val, hun som eide hostelet. Slik jeg forstod det var han ute og reiste, så Val tok ham til Cotoon Tree, og her ble han boende. Ali fra Isle of Man var vel den som hadde hovedansvaret for ham, men så hadde Ali vært der i godt over et år. En annen hund vi så mye til var Kenndy, hunden til Jodie, hippiedama fra resepsjonen. Kenedy så ut som ei gulvfille, men var utrolig sjarmerende. Han var fremdeles valp, og vi lo så vi skreik når han satte igang med favoritthobbyen sin, plage Nelson!

En annen midnattsaktivitet var bading. Kansje ikke verdens beste idé etter eks antall øl, men allikevel, fra tid til annen fantes det en dritafull bakkpakker i vannet. Jeg kan jo aldri være dårligere enn noen annen, så jeg endte opp med å plaske rund i sjøen midt på natta jeg og. Bare et lite problem, jeg gikk uti vannet på stranda, men den sterke strømmen tok meg rundt et lite nes, og uansett hvor mye jeg prøvte å være kjerringa mot strømmen nytta det ikke, jeg klarte ikke svømme tilbake til stranda. Det endte med at jeg måtte huke tak i Alex, og han måtte svømme meg inn til en bergvegg full av små skjell. Da jeg våkna dagen etter var jeg full i småkutt på hender og føtter. For ikke å snakke om at jeg ikke hadde mer hus igjen på knærne. Haha. Nattas lærdom, uansett hvor god svømmer jeg er i Norge, må ikke den sterke strømmen i sjøen i Australia undervurderes. Spesielt ikke etter 12+ øl...

Hver tirsdag hadde vi pizza aften på hostelet. Rett borti gata hadde de pizza til $6 hver tirdag, og derav pizza tirsdag. En av oss for rundt og tok bestillinger og pengar av alle sammen, og for bort og henta pizza til alle mann. Slik gikk det til at jeg fikk en venn i Nelson. Før dette hadde den sære hunden stortsett ignorert meg, men denne tirsdagen hadde jeg en pizza med så mye fyll at hver gang jeg tok et bitt, datt det noe i bakken. Nelson satt trofast og venta, og glefsa i seg hver gang jeg mista noe. Etter det hadde jeg stortsett Nelson rundt meg hele tiden.

De 3 dagene jeg hadde planlagt å være i Maroochydore ble alt for raskt til 2,5 uker. Hadde det ikke vært for det dyre greyhound busspasset mitt, hadde jeg blitt værende der til det ble tid for å reise fra Australia. Hadde det ikke vært for bussturen jeg har booka på New Zealand, hadde jeg bare blitt værende der, og fått meg jobb. Jeg tror ikke det finnes et eneste sted i verden som er som Maroochydore, og Cotton Tree Backpackers. Dette er et sted det ikke er noen tvil om at jeg skal tilbake til, og når jeg kommer tilbake, da skal jeg være her mye mye lenger!