Eventyrlige Machu Pichu

Jeg har mest lyst til å si at jeg valgte å gå "inka Trail" til Machu Pichu fordi det var påske, og jeg ville holde på norske påsketradisjoner, og komme meg i påskefjellet, men det er ikke tilfelle. Machu Pichu har jeg hatt lyst å besøke siden jeg for tre år siden fant ut at det faktisk går an, og at det ikke bare er noe jeg har lest om i Donald blader. =) Så siden jeg hadde påskeferie, kunne jeg like godt ta turen til Peru.

Machu Pichu har også vært et slags mål siden jeg begynte å trene, og spesielt siden jeg begynte å jogge, sånn jeg kunne se hvilken form jeg faktisk var i. På forhånd har jeg flere ganger blitt advart om at det er en ganske tøff løype. 

Onsdag morgen ble jeg hentet klokken seks om morgenen på hostelet mitt, det ble lite med presentasjoner, for jeg var dautrøtt, og sov hele bussturen til Ollantaytambo, der vi spiste frokost før turen begynte. Der ble jeg kjent med de to første i gruppa, to australske kompiser, "team Australia".

Vi reiste videre til Km 82, og derfra begynte turen. Alt i alt var vi 15 stk i gruppa. Utenom "team Australia" hadde vi tre andre ozzyer, som ble kalt "the three musketeers", vi hadde "team GP", "team USA", "team Canada", "team Norway" og til slutt meg som bare ble "Norway". Jeg var også den eneste som reiste alene. Det førte til fordelen av å ha mitt eget telt under turen, som var luksus, ettersom jeg nå har delt rom med fremmede i snart tre måneder!

Vi begynte turen med første passkontroll og stempel. meg spaserstavene plassert, og utstyrt med masse vann, stålsatte jeg meg for det jeg så for meg skulle bli fire dagers helvete! 



Første dagen var ganske lett, for det aller meste var veien det de kaller "Inka flat", så litt opp og ned. Det ble mange pauser, drikkepauser, dopauser og hvilepauser. Jeg hadde sett for meg at dobesøk i løpet av turen kom til å bestå av å drite i et hull i bakken. Det var ikke så langt fra sannheten, hullet i bakken var dekket i porselen, og det stod et skur rundt, stortsett med dør uten lås. jeg for min del satsa på forstoppelse. Et av de store samtaleemnene hele turen var faktisk "bæsjen" vår, og helst konsistens. Jeg var ikke en del av denne kulturen, jeg er for ung til å syns det er naturlig! 

Vi hadde ikke gått langt før vi kom frem til det aller første Inka stedet, Llactapata, i motsetning til hva jeg trodde, skulle vi se mange flere Inka ruiner enn bare Machu Pichu de neste dagene.

Før vi kom frem til aller første leir, hadde vi en bratt stigning. Den gikk i grunnen ganske fint. Vel fremme fikk vi middag, måltid nummer to for dagen, og er det noe Peru Treks, selskapet som arrangerte turen, virkelig fortjener skryt for, så er det maten. Vår private kokk, som vi også fikk vite at hadde frihet til å lage hva han ville, var et gourmet geni! Ikke bare fikk jeg sove alene, men jeg har i løpet av turen spist bedre enn hva jeg har gjort de siste 3 månedene. I følge ryktet legger man hvist ikke på seg heller når man er så høyrt oppe, så det var bare å bøtte nedpå!!!

Under måltidene fikk vi muligheten til å bli bedre kjent med hverandre. De tre musketerene ble kjent for å ha med seg de mest utrolige dingsene. Første kveld dro de frem glowsticks, så vi hadde lys rundt middagsbordet. Selv om vi hadde det utrolig morsomt med alt det rare de hadde med seg, solcellepanel, drikkesystem, små energigeleposer, glowsticks, speilrefleks, smarttelefoner det virket som om de hadde en dings for alt, skjønner ikke jeg hvorfor de gadd å dra på så mye tungt utstyr. For min del var litt av greia med turen å være litt primitiv, men hver sin lyst.

Vi startet neste morgen klokka seks. Nytt stempel i passet, og forberedt på det som hvist nok skulle være helvetes dagen. Fem timer med klatring. Heldigvis ble dette delt opp i tre forskjellige deler, avbrutt av pause og lunch. Første del gikk greit, jeg klarte enkelt å holde følge med team Australia, som foresten var topptrente, og han ene hadde deltatt i "Iron Man" flere ganger. Før vi kom igang med neste del, ble vi tre sendt i forveien. Vi gikk såpass mye raskere(!) enn alle de andre. Denne delen var tøff, utrolig bratt med høye trappetrinn. Spaserstavane jeg hadde leid, bare i tilfelle kom godt til nytte her. Ikke vet jeg om det er gammel langrennserfaring fra jeg var liten, men jeg fikk dem til å gjøre mye av jobben, og klarte å utnytte tyngdekraften godt. jeg var ikke førstemann til lunch, men så var team Australia så til de grader mine overmenn. Neste del av løypa var lang og seig i ca en time, før det kom en 20 minutters bratt stigning. Jeg kjente melkesyre som jeg aldri har kjent melkesyre før! Allikevel skjedde det noe med meg i deg jeg syns toppen var nær, jeg fikk en energi innsprøytning, og de siste tyve trappetrinnene løp jeg opp!! Lungene var tomme for alt av luft, så det gledes hylet jeg prøvde å få ut ble et surt pip. I stedet ble det et adrenalin hopp!


"Dead Womans Pass" eller Abra de warmi wanusca som det egentlig heter.

Etter fem timer oppover skulle man tro det var en lettelse å gå videre nedover. langt i fra. Beina mine hadde glemt den bevegelsen, i tillegg til at det var veldig ugjevne trappetrinn av stein. Det tok ikke mye mer enn femten minutter før det føltes som om knærne var betente. Her fikk jeg ikke til å bruke gåstavane heller. Jeg tror dette var eneste gangen i løpet av turen jeg faktisk brukte den foreslåtte tiden.

Heldigvis gikk det rake veien ned til leiren, som jeg ganske klønete klarte å gå forbi, og nesten var på gråten da jeg endelig fant rette leiren. God mat og skjokolade hjelp heldigvis. Denne leiren var den høyeste vi sov i (tror jeg), det var her det var kaldest om natta. jeg hadde utstyrt meg med superundertøy, lue, hansker og allpakkaragger før jeg krøp ned i soveposen, i motsetning til kvelden før, da jeg sov i lue og alpakkaullstrømper. Der og da virket det greit nok, men etter midnatt sanks temperaturen noe helt sinnsykt. Jeg våknet både av at jeg skamfrøys, og jeg måtte ut av teltet for å pisse. Ingen god kombinasjon. Tilbake i teltet var det på med mer klær. Jeg kjenner ganske godt til fenomenet med å stenge varmen ute, er jo tross alt gammel speider, så jeg tørde ikke overdrive påkledningen. Det var ikke noen god natt for "Norway", men det hadde hvist ingen.

Da vi våknet dagen etter, var den ene halvdelen av team GB begynt å bli ganske syk. I løpet av dagen ble hun bare være. Det er enkelt å feie alle symptomer her under teppet som høydesyke, så vi tok det ikke så veldig alvorlig. Allikevel, hun så ut som om hun var alvorlig ramma av manne innfluensa, og det står sinnsykt respekt av at hun fullførte. På slutten kunne hun nesten ikke gå! Det viste seg at hun hadde fått en parasitt gjennom drikkevannet, og sykdommen var veldig genuin!

Også denne dagen fikk vi høre var en av de jævligste. Den startet med en bratt stigning, opp til den første av ganske mange Inka ruiner vi fikk se i løpet av dagen.


Runkuracay i bakgrunnen

Videre til nok en utkikkspost over en Inka by. Her kunne vi bestemme selv om vi ville ta turen inn, men jeg lot være. Vi ble advart mot bratte trapper, og jeg sliter med høydeskrekk. I tillegg syns jeg disse ruinene er mye flottere på avstand. Når vi var inni, var det ikke så mye mer spesielt enn bunkersene på Ulsnes. 


Sayacmarca

I stedet for å besøke ruinene, stakk jeg altså direkte til lunch. Jeg slo følge med den kvinnelige delen av team USA. Hun var allerede før turen ganske syk, også her var det litt mer alvorlig enn høydesyke. Hun ble sendt til lege av arrangørene før hun fikk forsette. Det er vist nok av sykdommer her i Peru, klare til å angripe turister med dårlig imunforsvar! Høyden hjelper ikke. Når vi først blir syke er det alvorlig. Etter en treg start, trodde ikke jeg det var noe fart i henne, men det viste seg snart at hun var en ganske erfaren fjellvandrer, gift med ei japansk fjellgeit. Enda mer konkuranse!

Lunchstedet vårt var bebodd av lamare. Jeg liker lamaer nesten like lite som jeg liker hester. i tillegg kan lamaer finne på å spytte. jeg holdt avstand!

Siden det var påske, hadde kokken vår bakt kake til oss!

Vi fortsatte på en utrolig smal sti. Det var vanskelig å overbevise seg selv om å gå fort her, for det skulle ikke mer til enn å snofle i en stein, løs skolisse eller være litt for snart i en forbipassering, og man falt utfor et stup i den sikre død! Det var vanskelig å få et bilde til å vise hvor nærvepirrende denne delen var. Allikevel, jeg var endelig første mann til neste møtested. Noen insisterte på at det var et maraton, jeg insisterte hele turen på at det var et kappløp. Jeg er overbevist om at konkuranseinstinktet mitt, sammen med en klype stahet er halve grunnen til at jeg fullførte!

Fra dette stoppestedet hadde vi en utrolig flott utsikt til neste Inka by på veien. I grunnen var ikke dette noen by, det var både et sted for å tilbe guder, og et viktig astronomisk sted. Inkaene brukte nemlig stjernene til å avgjøre når de skulle så og høste.


Phuyutamarca

Neste delen av veien blir kalt "the Gringo Killer", en serie på over 3000 trappetrinn nedover. Knærne mine var allerede vonde, og jeg kan ikke akkuratt si eg gledet meg. Men som med resten av hele turen viste det seg å ikke være så grusomt som jeg først hadde trodd. Det tok en liten halvtime for beina mine til å bli vandt til den nye måten å bevege seg på, og jeg hadde fremdeles ikke klart å bli vandt til gårstavene i nedoverbakke, men som sagt det gikk overaskende fint. =)


"the Gringo Killer"

Vanligvis fikk vi nok så klare innstrukser om hvilken vei vi skulle gå (jeg klate fremdeles å gå feil), men denne dagen kunne vi velge en alternativ rute for aller siste del av veien til leiren. Den alternative ruta gikk via et helt sinnsykt svært terassekompleks nedover fjellsiden. Med teknologien vi har i dag syns jeg det virker helt surrealistisk å komme på å bygge noe slikt, med teknologien de hadde for 500 år siden og før er det helt utrolig at det gikk an!





Mange av Inka ruinene minnet meg om steinaldergården på Ullanhaug når vi var tett oppi dem.


Muligens de jævligste bratteste trappene jeg hår gått ned noen gang.



Største tusenbeinet jeg noen gang har sett!

Jeg ble nesten angrepet og spist levende av en illsint lama!


Siste kvelden var også kvelden for å tipse kokkene våre og porterene våre. De var blitt presanterte for oss dagen i forveien, og vi ble presenterte for dem. Jeg husker kun kokken, Cristobal, men så fortjener han å bli husket! Alt i alt hadde vi et helt fantastisk team som hjalp oss på turen. Leiren var alltid klar når vi kom, og vi fikk ikke en gang sjangsen til å se trøtte ut før det ble plassert en campingstol under rumpa vår!


På grunn av at porterene måtte tidlig opp å pakke sammen for å nå et tog, måtte også vi opp usannsynlig tidlig. Klokka halv fire måtte vi opp og pakke sammen tingene våre. For meg var det greit, for på denne tiden våkna jeg som regel opp uansett fordi jeg frøys og måtte pisse!

For å slå ihel litt ventetid, tok guiden vår, Elistan oss med til en annen Inka ruin, Winaywayna. Når vi kom dit, var det fremdeles mørkt. Selv om vi ikke var i en retning vi kunne se soloppgangen, var det ganske spesielt å se ruinene komme frem litt etter litt sammen med dagslyset.







Når det endelig var lyst, og vi kunne se den "farlige veien" vi skulle ta videre, usannsynlig smal, og til tider ekstremt bratte trapper (hvistnok døde ei tysk jente her i fjor da hun ble dyttet utforbi stien av en uforsiktig forbipasserende). 2 timer senere var vi ved "solporten" der vi fikk se Machu Pichu for aller føste gang!




Det var helt surrealistisk, nok en gang å se disse massive bebyggelsene. Machu Pichu er egentlig navnet på fjellet vi brukte morgenen på å gå rundt, selve byen, som heller ikke er en by, men et slags universitet, kalles "byen mellom skyene" eller "himmelbyen". Førsteinntrykket mitt utenom at det var surrealistisk, var at ruinene var mye større enn hva jeg hadde trodd.

Etter å ha gått i fire dager for å få se dette fjell mirakelet, var det ganske vanskelig å la være å irritere seg over late turister som hadde valgt den lette løsningen, og tatt toget, og som konstant var i veien for bildene våre. Jeg kunne skrevet et evig langt brev til de peruvianske myndighetene om forslag til forbedring, men etter hva jeg har lært om dem i løpet av disse fire dagene, ville det være håpløst. 

Vi fikk den guidede turen vår, og lærte mye nytt. Vi var enormt heldige med været, det begynte ikke å regne før vi var vel fremme i restauranten, som var gjengens aller siste møtested. Siste aktivitet før vi to den lette veien med toget hjem, var de varme kildene i Agua Callientes. det var sinnsykt deilig å løse opp stive muskler, lemmer og ledd og varme basseng. Jeg holde disse siste timene i godt selskap av nye venner og pisqo sour (nasonal drinken i Peru)

Så helt tilslutt, ladys and gentlemen, Machu Pichu!!!!




Meg og guide teamet










-GILZ

#Peru #MachuPichu #InkaTrail #Ollantaytamo #KM82 #Llactapata #DeadWomansPass #AbraDeWarmiWanusca #Runkuracay #Sayacmarca #Phuyutamarca #Winaywayna #PeruTreks #AguasCalientes #drøm

Påskeforberedelser i Brasil/ oppsumering

 

 

Denne uka før påske har for det aller meste gått med til påskeforberedelser. Ungene i barnehagen har jobbet med oppgaver med tema påske både individuelt, og hele barnegruppa sammen. 

 

Siden Brasil er et enormt kristent land, hovedsakelig katolsk, bruker vi mye tid på Gud og Jesus i barnehagen. Mens vi i Norke fokuserer mer på påskeharen, kyllinger og egg, er det her i Rio faderen, sønnen og den hellige ånd som står i fokus. I begynnelsen syns jeg det var litt kleint, men nå er jeg ganske vant til det. Jeg kan sannsynligvis flere bønner på portugisisk enn jeg kan på norsk, og jeg har fremdeles ikke vannblemmer på tunga. =)

 

 

 

Jeg er blitt såpass vandt til hele Jesus greia, at når jeg får en «vai com Deus» (gå med Gud) slengt etter meg, så slenger jeg den tilbake i retur. =)

 

 

 

 

 

 

 

Tilbake til påskeforberedelsene. Sammen i gruppa, har ungene lagd tre store colager, lyset som symboliserer Jesus, en vase med hvete som symboliserer brødet han brukte til å symbolisere kroppen sin som alle disiplene spiste under den siste nattverden, og en drueklase som symboliserer vinen som skulle være blodet alle disiplene drakk?. Skulle jeg noen gang ha ett måldtid jeg viste var det siste, skal det i hverfall være litt mer spennende enn brød og vin, og folk skal slippe å lukke øynene å late som det er meg de spiser! ;P Disse tre calagene lagde ungene av masse forskjellige materialer, og ble kjent med masse nye ting. De ble faktisk ganske tøffe, spesielt vasen med hvete!

 

 

Utenom det, så har de også fortsatt å gjøre det vanlige oppgave arkene de gjør hver eneste dag, men nå altså med påsketema. Her har vi hatt litt flere ting som jeg kjenner igjen fra Norge, kyllinger, egg og kaniner. I tillegg er gulrota til kaninene ganske viktige her av en eller annen grunn? 

 

 

 

 

Jeg har nevnt tidligere at med disse oppgavearkene, øver ungene seg på bokstaver og tall. Arkene er veldig godt illustrerte med hva oppgaven består om, samtidig som det er skrevet på en veldig enkel portugisisk som jeg forstår. Somregel er det Tia Eva som forklarer alle hva de skal gjøre, mens jeg samler inn ferdig arbeid, men en av dagene ble jeg spurt om jeg kunne sitte med en liten gruppe unger og jobbe med dem. Det var en sinnsykt spennende utfordring. Jeg klarte nok så greit å forklare hva vi skulle gjøre, for min del var det tålmodigheten som ble satt på prøve. Det er ganske blandet entusiasme blandt ungene. Noen blir ferdige med en gang, og kan leke, mens andre må mases på ganske lenge, pushes, hjelpes og motiveres? At dette er et arbeid som er uten barns medvirkning er det ingen tvil om, men så er også denne gruppen førskolegruppen, og da regner jeg med at det er en del ting det forventes at ungene kan før de begynner på skolen.

 

Vi fikk det til, alle fire ungene jeg hadde må mitt bord skrev tallene 1,2 og 3 så pent at det gikk an å se hvilke tall det var. 

 

Jeg er ikke helt for disse oppgavearkene. Slik jeg er vandt til førskolegrupper fra Norge, så er det bare en dag i uken ungene jobber med skolerelatert stoff, og på den måten tror jeg det blir litt mer spennende. her tror jeg mangen av ungene er drittlei, lenge før skolen begynner på alvor. De gjør minst en oppgave hver dag, ofte to, i tillegg til hjemmelekser. når vi ser over hjemmeleksene, ser vi at foreldrene har gjort leksene til nesten halvparten av gruppa. Noen foreldre har til og med forstygget skrifta si, i håp om å ikke bli tatt. jeg forstår godt de foreldrene. Ungene har allerede i en alder av 3, 4 og 5 år brukt mye av dagen på å sitte i ro å skrive bokstaver, så må de fortsette hjemme.

 

 

 

Dette er noe som plager meg mer med spesielt en gutt. Han er super hyperaktiv, men har han har et imponerende smart hode. det hodet fungerer best når han hopper og spretter. Han hater å skrive bokstaver, han hater å fargelegge innenfor linjer. Det som skjer hver eneste dag er at han bruker veldig mye tid på å virre rundt, og ikke gjøre det han «skal», for så å få mye kjeft for dette, og må sitte dobbelt så lenge som de andre, fordi også han skal bli ferdig? Jeg klarer bare ikke se at han har noe utbytte av dette, det blir mye unødvendige konflikter. Klart han som alle andre må lære disse tingene før skolestart, han kan ikke gjøre som han vil hele dagen bare fordi han har lopper i ræva, men det må vel kunne finne noe alternativt. Skulle det være en pedagog som leser dette, hadde jeg satt utrolig pris på tips, kansje noe alternativt arbeid. =)

 

Som sagt denne gutten har et helt enorm godt hode. Jeg har aldri, og tror aldri jeg kommer til å treffe en unge med så god språkforståelse og hukommelse. Av og til lærer jeg ungene litt norsk, for det kommer de sikkert til å få bruk for senere i livet? For litt over en måned siden gjentok jeg relga «ett, to, en støvvel og en sko» for ham et par ganger. Siden har jeg ikke nevnt regla. Midt i en situasjon da jeg ba ham om å sette seg å gjøre ferdig det han holdt på med, gjentok han regla for meg, (for å slippe unna trøbbel, men allikevel, det er ikke poenget) prikkfritt. jeg fikk sjokk. I tillegg til at han ikke har hørt regla, har han heller ikke innflytelsen av en norsk barnegruppe rundt seg. Jeg er den eneste som noen gang har snakket norsk til ham!

 

Selv om det forventes en del av ungene i barnehagen, virker det som om det forventes lite og ingenting av dem hjemme. Alle som jobber i barnehage i Norge kjenner til foreldre som kommer å forteller at sønn/datter ikke kan ditt ikke, spiser datt. Merkelig nok kan ungene utrolig mye i barnehagen, pluss at kaviaren i barnehagen smaker anderledes! Foreldrene har ikke fult så mange unger, og har kansje ikke alltid tid til å vente. =) Det samme skjer i Brasil. Fra Norge er jeg vant til at vi motiverer ungene til å f.eks kle på seg selv, og når de klarer det, er de gode som fikke det til. Både forrige gang jeg var her i Brasil, og denne gang syns jeg det er litt rart å høre fortelle barna sine hvor flinke de er bare fordi de er der? Foreldre her diller og duller noe helt sinnsykt med ungene. Så langt at det blir litt kvalmende. Eldste jenta i barnehagen bruker fremdeles tutt (kun hjemme ikke i barnehagen), tennene hennes ser ikke ut, de står rett ut. Heldigvis er det melketenner! Over halvparten av ungene har tutteflaske hjemme. Vi har en fireåring, der moren står opp hver morgen klokka fem, for å varme melk som hun serverer ham i tutteflaske, for så å bære ham som en baby til barnehagen. En annen unge fortalte at han blir ammet hjemme, han er fire. Jeg fikk skjokk, men denne ungen er så tynn at han forsvinner snart, så jeg tenkte at kansje det er like greit, i og med at brystmelk er så næringsrik som den er, men så ble jeg fortalt at næringen forsvinner etterhvert. Tia Eva spurte moren om dette stemte, moren sa det var tull, men det kan like gjerne være at hun skjems? heldigvis, om de blir behandlet som små babyer hjemme, blir de langt i fra det her i barnehagen. =)

 

 

Dette skulle egentlig bare være et kort oppsumerings innlegg før jeg reiser til Peru, men det var hvist umulig å få til. =)

 
-GILZ

 

#Barnehage #FrivilligArbeid #Brasil #RioDeJaneiro #SørAmerika #reise #ComplexoDoAlemao #MadreJosefa #KulturForskjeller #favela

 

 

 

Hans og Grethe i Brasil

Har hatt min aller første edruhelg på veldig lenge, og har endelig fått gjort mange av de tingene jeg har hatt lyst til, men enten ikke hatt tid til, eller vært for fyllesyk til å gjøre. Det begynte med Ilha da Paqueta på lørdagen. Paqueta er en bitteliten øy ca en time og tyve minutter utforbi Rio, helt uten trafikk. Svært få turister kjenner til øya, dette er en typisk lokal "weekend getaway" plass. Uten biler, florerer øya av sykler og hest og kjerre. Adriana (ei brasilliansk dame som bodde på rommet mitt over helga), Tom og jeg leide hver vår sykkel og sykla rundt øya. Siden vi ikke kom oss ut hit før klokka var nærmere halv fire, ble det kun med syklinga, det var det eneste vi hadde tid til. Det blir definitivt en neste gang, for jeg foresket meg litt i dette sjarmerende stedet, å neste gang skal jeg ut tidlig, så jeg virkelig har tid til å utforske stedet. =)








Niteroi brua


Tom, Adriana og meg. Tom snakker ikke portugisisk, og Adriana snakker ikke engelsk, så jeg var tolk hele dagen...


Solnedgang på Ilha Da Paqueta



Søndag våkna jeg uvanlig opplagt, eg av de klare fordelene med ikke å være fyllesyk. Jeg fikk sett Liverpoolkampen, nesten uten problemer, og etter helgens runde er vi tilbake igjen, #topoftheleague!!! Hurra!!! Jeg begynner å få troen på at vi faktisk kan vinne ligaen!!!

Videre stakk jeg til praia Vermelha, eller den røde stranden. Denne stranda skal vist nok, i følge fint folket som bor i Copacabana, være farlig, full av folk som bor i favelaene. Hverdagsrasismen tar likesom aldri slutt her... Copacabana stranden er muligens hundre ganger større enn denne stranda, men praia Vermelha hadde definitivt en egen sjel og sjarm som Copacabana er fullstendig blottet for!!

Grunnen til at jeg var her på denne stranda, var fordi jeg skulle møte en gjeng fra språkutvekslingen jeg er med på, og sammen skulle vi ta turen opp på toppan av Urca, det lille fjellet som er en del av sukkertoppen "fjellkjeden", og første stasjon i taubane reisen opp på toppen av sukkertoppen. 



Sammen var vi vel en gjen på ti stk, som startet klatringen, det var ikke en spesielt vanskelig tur, og det ble mange apekatt fotograferingsstopp på vei opp. Dette er det nærmeste jeg kommer en generalprøve før jeg prøver meg på Inka Trailen opp til Machu Pichu neste uke. 







Toppen var helt fantastisk flott, jeg kommer sikkert til å ta taubanen helt opp til sukkertoppen en dag, for å få utsikten der, men skulle den utflukten glippe, er jeg mer enn fornøyd med den fantastiske utsikten fra toppen av Urca. Jeg er ikke vandt til å bli salig av natur, men når vi så solen gå ned bak Kristus statuen, Corcovado og resten av fjellene som utgjør Tijuca, var det vanskelig å la være. Om mulig er Rio en enda flottere by å se ned på etter solnedgang. Når man ser ned på byen i mørket, med alle lysene glitrende ned langs fjellene, ser det ut som om noen bestemte seg for å strø diamanter utover fjellene. Da forstår man virkelig hvorfor byen bærer kallenavnet Cidade de Maravilhosa!













Nede på bakkenivå igjen, tok vi turen til et pizzasted i nærheten der jeg bor. Denne restauranten er en typisk "all you can eat", og for å få mest mulig ut av kronene, trosset jeg legens ordre (kommer mer tilbake til det senere), og slo min gamle record på 13,5 stykker, og spiste 16 stykker og en liten dessert. =) !0 vanlige stykker, og 6 dessertpizzaer. Dessertpizzaene bestod av jordbærpizza, sjokoladepizza med vanilje, nonstop pizza, jordbær og skjololade, you name it. For hvert stykke gned jeg meg mer og mer fornøyd i hendene. Kelnerne flirte godt men de sprayde et lag med krem mellom pizzastykkene mine på tellerken, hele bordet lo godt da jeg erklærte jeg hadde en "foodgasm". 


Selv om det var edru helg, betyr ikke det at jeg ikke har festet. Fredag gikk turen til Lapa, Sergio hadde en kompis som hadde bursdag, og vi ble innvitert til å feire med ham i VIP området. Den gratise alkoholen fløt, på grunn av medisiner kunne jeg ikke drikke alkohol. Jeg prøvde å gjøre det beste utav det, men å se alle drikke gratis rundt meg la definitivt en demper på humøret...

Lørdag var jeg splittet mellom to bursdager, så det ble først middag for å feire skotske Cristina, før jeg stakk til Copacabana for å feire dagen til Solange, ei sveitsisk jente som også er en del av språkutvekslingen. På Copacabana var det full fest, med DJ og bar på stranda. Konge feiring av bursdag!! Såpass at jeg nesten glemte at jeg var hemmet av at jeg ikke kunne drikke!

Ellers, uka i forkant av helga, har vi hatt mini proskjekt i barnehagen. Proskjekt om Hans og Grete, bare at her i Brasil heter de Joao e Maria. Det syns jeg var dritkult. Målet med proskjekter var at ungene skulle lære å ikke ta snop fra fremmede, tror jeg. Hver dag, gjør ungene en slags oppgave, der proskjektet er hovedtema, men der de samtidig lærer bokstaver, tall, farger og former. Samtidig bruker de mange ulike materialer til dekorering, som blyantspiss, maling, fargestifter, papp og glitter.


Historien om Joao og Maria henger fremme, så ungene kan studere bildene.

Sandra, kokken vår, har fortsatt å sende mat med meg hjem. For meg er det helt genialt, for det betyr at jeg slipper å tenke på mat, men jeg håper de ikke føler at dette er noe de er nødt til å gjøre. På menyen denne uka har det vært stroganoff, spaghetti bologhnese, og kylling magesekker!


Hver uke følger vi en matplan. For portugisisken min er dette helt genialt, jeg plukker opp nye ord, og samtidig vet jeg alltid hva jeg spiser. 

Jeg har endelig fått besøk i barnehagen. Karen fra Travellers Worlwide har vært på besøk. Jeg fikk endelig muligheten til å vise frem hva jeg driver med her. =) Mens Karen var på besøk, gikk jeg med en følelse jeg ikke helt klarte å sette fingeren på, utover kvelden fant jeg endelig frem i følelseregisteret. Jeg var stolt, jeg er utrolig stolt over barnehagen min. Jeg syns det er et utrolig fint sted å jobbe, jeg har mange gode kollegaer, ungene blir tatt godt vare på, og i forhold til økonomi og de midlene som fins, blir barnehagen utrolig godt drevet. Det er jeg veldig stolt over å få være en del av. 


Karen ble vist rundt, pressentert for alle og var på besøk i nesten 2,5 timer. De andre ansatte var instruert til å ikke fortelle hvordan jeg reiser frem og tilbake til jobb med mototaxi, da hadde nemlig Karen, som er en lettere hysterisk europeer, satt foten ned. Fordelen er at Karen ikke snakker portugisisk, så samtidig som jeg fikk vist frem arbeidsstedet mitt, fungerte jeg også som tolk. Det var en ny opplevelse, og veldig gøy. =)

Endelig har jeg fått satt i live en drøm jeg hadde. I Norge har jeg brukt veldig mye tid (og penger) på trening, på å holde meg i god form. Når jeg bestemte meg for å reise tilbake til Brasil, bestemte jeg meg samtidig for å begynne å jogge, som kansje er den treningsformen som enkelt nok kan utføres over hele verden. Drømmen var å jogge langs Copacabana. Flere ganger har jeg blitt innvitert til å bli med en kompis, Karlos, å løpe, og endelig fikk jeg tid. Copacabana var målet. Hele stranda frem og tilbake, endelig, og det blir ikke siste gang. Utrolig gøy å endelig ha selskap mens jeg utfordrer utholdenheten min. =) Ikke nok med det, når jeg var på festen på Copacabana på lørdag, kom det ei dame bort til meg, som syns jeg så utrolig kjent ut, jeg minte om ei som løper mye i Flamengo parken. Det er jo meg... =)



Jeg har gått noen runder med meg selv for  finne ut om jeg skulle skrive om min neste opplevelse. Jeg bestemte meg for at bloggen min ikke skal sensureres, alt må med, uansett hvor rart eller ekkelt det måtte være...

Jeg nevnte tidligere at jeg ikke kunne drikke alkohol, og jeg har snakket med en lege. Her kommer grunnen, grunnen som gjør at jeg nesten er blitt manisk med håndhygiene...

Jeg har hatt en parasitt, rettere sagt en spolorm, som ikke er helt uvanlig i den tredje verden. Hvordan oppdager man denne herligheten? Joda, den ser man i do. 20-25cm av denne ormen bestemte seg for å krype ut av ræva mi på fredag, og forårsaket et mildt nærvøst sammenbrudd. Jeg var sikker på at jeg skulle dø. Heldigvis var Karen fremdeles her, og jeg fikk gleden av å få besøk av en brasilliansk lege. Hvis noen lurte, legene her har akkuratt like god tid som alle andre brasillianere, og er nøyaktig like organiserte. I tillegg snakket han ikke akkuratt flytende engelsk. Siden jeg, typisk norsk, hadde tatt vare på ormen, fikk jeg nøyaktig diagnose itte et halvt sekund. Pluss medisiner, tre kurer som skal tas over 20 dager, hver tiende dag, og som forårsaker etter tre dagers alkoholstopp etterpå. I tillegg til noe som skal tas klokken ni morgen og kveld, men som jeg aldri husker på... Så skal jeg bli frisk, og tarmene mine skal kun brukes til fordøying, og ikke huse flere snyltere!!!

-GILZ

#praia_vermelha #copacabana #Ilha_da_paqueta #RiodeJaneiro #brasil #søramerika #språkutveksling #sukkertoppen #urca #Inkatrail #MachuPichu #solnedgang #Tijuca #Corcovado #lapa #Travellersworldwide #frivilligarbeid #reise #favela #MadreJosefa #ComplexodoAlemao

Brasilliansk grillfest og brasilliansk barnehageliv...

De siste ukene har ikke vært spesielt spennende, jeg har vært syk. Tre dager med magehelvete, hver gang jeg spiste føltes det som en herlig blanding av diaré og forstoppelse i skjønne kramper. Så lenge jeg lot være å spise var jeg helt fin....

Tre dager borte fra jobb satte meg tilbake til start med ungene når det gjelder respekt, de har begynt på nytt å teste grenser, men i forhold til hvor jeg var i portugisisken min og hvor jeg er nå, tok det heldigvis ikke så lang tid å komme tilbake. Unger er unger, de er til for å teste grenser uansett!!!

Skjønne Marcio er kansje den verste, og beste når det kommer til grensesetting. Han er en av de eldste i gruppa, men av vekst er han en av de minste. Han er en av disse herlige hyperaktive ungene med lopper i ræva som ikke sitter stille lengre enn 30 sekunder av gangen, men som passer på å fortelle deg hva alle andre gjør galt. Når han får beskjed om å stoppe å gjøre noe, kikker han deg rett i øynene, løfter pekefingeren og gir deg beskjed om å slutte selv. Når han tar tak i andre unger som gjør noe galt (ofte dobbelt så store som seg selv) og beordrer dem inn i "skammekroken". Jeg ler så jeg skriker innvendig. Marcio har en egen plass i hjertet hos absolutt alle som jobber i barnehagen. Han er faktisk sinnsyk flink til å plukke opp språk, han gjentar med perfekt aksent både engelsk og min nydelige Stavanger dialekt, skarre r'en er spesialiteten. 

Vi har snakket en del om ernæring den siste tiden på jobb, og da havner stortsett Marcio midt i diskusjonen, fordi han er så liten og tynn som han er. På bakgrunn av dette har jeg fått vite litt mer om hvordan ungene har det hjemme. For de fleste er det kun i barnehagen de spiser skikkelig mat, hjemme går det mye i kjeks, youghurt og juice. Alt dette hadde gått rett på "nei mat" tavla vi hadde under Karuis og Baktus proskjektet vi hadde i barnehagen min i Norge i fjor. Flere av ungene, ikke bare Marcio hyler og griner under lunchen, de liker ikke maten de får, selv om dette er veldig basic mat, som ris og bønner... Nå forstår jeg litt bedre hvorfor vi tvangsforer ungene, og stopper ikke før de har spist opp alt på terlerken eller de spyr...

Som i Norge, som alle andre unger (og som meg) er de veldig flinke til å fortelle hva alle andre gjør galt. Nå har jeg lært meg å si på portugisisk, "hva gjorde du", standard svaret er somregel "jeg gjorde ingenting". Det beste er når de kommer for å fortelle meg noe, jeg nikker, svarer litt standard (stortsett har jeg sett hva som skjedde i forkant, og det er skjeldent alvorligt), men jeg skjønner ikke et ord. For så å se samme kid gå tilbake til situasjonen med et selvtilfreds smil, og replikken "jeg sa det til en barnehagetante".

Jeg trives fremdeles her på jobb. Igjen ble jeg innvitert på fest hjem til en av mine kollegaer, Sandra, for å feire hennes 15 års bryllupsdag. jeg vet jo ikke helt hva som er tradisjonene er for gaver, så jeg prøvde å grave litt rundt hva andre hadde kjøpt. Her er det hvist ikke vanlig å ta med seg noe når man er innvitert hjem til noen, men det føltes ikke riktig for meg. Jeg er jo tross alt norsk. Det har vel i grunnen aldri skjedd at jeg har tatt med en blomst eller en flaske vin hjem til noen som takk for innvitasjonen, men bedre sent enn aldri. Jeg fant en av blomsterbutikkene som ligger gjemt mellom barer, boder, apotek og sjønnhetssalonger, og kjøpte den mest rosa plantetingen de hadde der, sammen med kort som jeg skrev både på portugisisk og norsk. det fulgte tilogmed med en vase, ikke vet jeg om det er normalt, men to fluer i ett smekk. =) Ingen fortjener en blomst mer enn Sandra uansett, alle på jobb viste at de brydde seg mens jeg var syk, men når jeg endelig var tilbake på jobb, innsisterte Sandra på å sende med meg lunchrester hjem, bare for å være sikker på at jeg fikk i meg skikkelig mat! Sandra sin mat er ganske standrad brasilliansk husmannskost, og den er kjempegod. Ris, bønner, litt salat og kjøtt. 

Jeg skulle treffe sjefen min og det jeg tror kan kalles barnehagesjefen for denne gruppen barnehager (det er 3 liknende barnehager i Rio), pluss mannen hennes på metrostasjonen, de var heldigvis bare en og en halvtime forsene... #wheninbrazil...

Hjemme hos Sandra var det grillfest, #churrascao, grillet kjøtt ble servert hele tiden, i tillegg til buffét, den brassilianske grillmaten er nesten bedre enn den norske!!! Sammen med grillmaten ble det servert øl og #caipirinhas. Etter min sjette eller syvende caipirinha var portugisisken min så god at jeg forstod hvert eneste ord jeg sa! Det ble heftig dansing med sjefen, såpass at i Norge hadde vi kaldt det seksuell trakasering. =) Jeg ble presentert for hele familien til Sandra, typiske brasillianere, alt er en fest! Det er en av de tingene jeg liker best med å komme hjem til noen her i Brasil, de tar så utrolig godt vare på meg. Jeg reiste hjem før det ble mørkt, men allikevel innsisterte alle på at mannen til Sandra fulgte meg nes til buss stoppet. =)

Litt action har det forresten vært her. Forrige torsdag var det slosskamp på hostelet. Her på hostelet er det en regel om vi får bytte sengklær hver tredje dag, og det trengs, nattesvetting blir tatt til et nytt nivå, og jeg dusjer så ofte at håndkleet mitt ikke får tid til å tørke mellom hver gang jeg dusjer. Desverre er det ikke alle som respekterer reglene de har her. Som en gruppe veiarbeidere som bodde her mens de arbeidet med gata utforbi. En av disse ville bytte "sheets" før de obligatoriske tre dagene, da han fikk beskjed om at han gjerne kunne bytte, men da måtte han betale for det. Han reagerte med å kaste de nye sengklærne på Sergio i resepsjonen, for så å kaste seg selv over ham, han fikk hjelp av to kompiser. To holdt Sergio men tredjemann slo. Jeg så overvåkningsvideoen etterpå, for jeg var selvfølgelig i dusjen mens dette skjedde... Det så helt sykt ut! Jeg tørde ikke gå fra Sergio mens han ventet på politiet, jeg tørde ikke gå fra ham, i tilfelle de kom tilbake (fra rommet sitt). Poltiet kom etter bare ca to timer, det var jo ikke en akutt situasjon, jeg håper virkelig jeg aldri kommer til å trenge politiet her nede kjapt!

Det som faktisk fikk meg til å reagere skikkelig, var hvordan eieren av hostelet taklet situasjonen i ettertid. Sergio ble truet med sparken hvis han anmeldte, eieren bestakk politiet for å la saken glippe, og de tre som gikk til angrep på en person, ble boende her i to dager til! Jeg fikk snakket litt med hun som har ansvar for kontordriften av hostelet, og hun fortalte at alle de ansatte hadde protestert kraftig, og lagt press på eieren. Det skulle bare mangle. Eieren er en tikkende bombe, folk blir sparket og ansatt i hytt og gevær, blir det flere slike situasjoner kommer jeg til å be Travellers Worldwide om å flytte hostel...

På fredag traff jeg en gammel kompis, fra forrige gang jeg var her. Vi møttes og hadde et par øl i #Copacabana. Ricardo unnskylte seg for den dyre øla vi drakk, 18kr for ei 0,75 liters flaske, herregud så dyrt. Når jeg forteller hva vi betaler for en halvliter i Norger får de tårer i øynene... Mens vi satt der, dukket det opp fire jenter med hver sin kjepp, de for inn og ut av barene i området, mens de kødda med gjestene. I samme bar som vi satt hadde vi vår egen Hercules, han nappa stokkene ut av hendene på to av jentene, og sjucha dem videre. Etterpå fikk vi vite, de hadde sniffa lim på stranda, fått tak i kjeppene, og vandra rundt mens de daska til forskjellige forbipasserende. ...og fintfolket som bor i Copacabana snakker om hvor farlig det er i favelaene...

-GILZ

#travellers_worldwide #Rio #RiodeJaneiro #Brasil #SørAmerika #Reise #Backpacking #FrivilligArbeid

Livet etter Carnaval

Denne uka ble sparka i gang forrige helg, med avslutningsfest for Carnavalet. FARGEFEST, alle kom i hvite klær, og i løpet av kvelden ble vi nedsnødde i farga kritt. Undertegnede ble selvfølgelig truffet av en krittpose mitt i øyet, men slapp heldigvis unna blåveis. Iløpet av kvelden, traff jeg, i en fremmed by, i et fremmed land, masse kjentfolk, alle tilfeldig, verden er ikke stor!

Jeg har endelig fått selskap her, endelig har det komt en ny person som skal jobbe frivillig med et fotballproskjekt. Tom fra England. Han gled fint inn i selskap med meg og Sergio. Fotball, øl og damer former vennskap i hele verden!

Kamuflert som guide for "nykommeren" har jeg sett en god del av Rio, den flotte delen, grunnen til at Rio blir kalt Cidade Maravilhosa, den fantastiske byen. Vi gikk langs nesten hele Copacabana, Ipanema, Leblon, rundt i området Leblon, vi gikk rundt lagunen som bare kalles Lagoa. Tilsammen gikk vi 25 kilometer den dagen. Jeg fikk nesten juling av en hissig sandslottbygger, fordi jeg ikke hadde penger til å betale ham for bildet jeg tok av ham. Nå er jeg såpass egoistisk og trangsynt, at jeg mener at hvis man vil ha penger for å leke i sanden på offentig sted, så bør man få seg en jobb i byggebransjen. hans "fuck yoy" ble besvart med "fuck you too"! 














#dois_irmaos

Siden det ikke har vært noe serlig til vær, har vi prøvd å være kreative, og funnet aktiviteter utenom stranda. Vi har vært på "sightseeing" med noe som heter Free Walker, dette er en tips bassert guide operatør. Kjempeflinke guider som tok oss med til steder vi ikke viste vi var intereserte i. Etter 3 timer i pisseregn, var vi mye klokere på Rio's historie. Turen anbefales sterkt. 

De stedene som jeg syns var mest spennende hadde jeg allerede vært på, og allerede fotografert fra alle mulige vinkler. Turen ble avsluttet i Lapa, og med Escadaria Selaron, mer kjent som Lapa trappene, samme sted der jeg tilbrakte store deler av Carnavalet. Selaron, mannen bak trappekunstverket døde for ca ett år siden, og det florerer med myter om hvordan han døde. Guiden vår avkrefta alle mytene, og fortalte at saken er fremdeles under etterforskning, så det er bare å vente å se. jeg forventer at en så ekstraordinær mann, døde på en ekstraordinær måte!

Denne uka var det tilbake igjen på jobb. det var herlig. jeg var litt bekjymret for at portugisisken min var gått til helvete, jeg har ikke brukt den så mye de siste to ukene. Om enn litt ruste kom den kjapt tilbake. jeg har også inntrykk av at jeg har fått mer respekt fra ungene... 


"VAER SAA GOD" flis

I barnehagen jobber vi med ulike proskjekter, og jeg har forstått det sånn at proskjektene er basserte på historier. Hver måned er det nytt proskjekt. I mars måned er temaet "Gresshoppen og Mauren" en av Æsops fabler. Jeg er den som har mest nytte av dette, disse små eventyrene er en fantastisk måte å legge til ord i mitt portugisiske ordforråd. Mange ord som jeg kansje ikke ville plukket opp i det daglige, men som plutselig blir veldig nyttige. Det er til stor hjelp at jeg har lært engelsk en gang i tiden, og prøver å bruke en del av de samme metodene de brukte på Hundvåg og Buøy skole. 

Frem og tilbake til jobb går som en lek, alle sjåførene på Mototaxiene vet nå hvem jeg er, jeg trenger ikke en gang å si hvor jeg skal, alle kjenner til utlendingen som jobber på Madre Josefa. Når jeg venter på mototaxi på vei hjem fra jobb, er det mer og mer vanlig at de som bor i favelaen oppsøker meg. Det syns jeg er kjempehyggelig.

Selv om jeg bruker ordet "favela" i bloggen, er det et ord jeg har sluttet å bruke i det daglige her i Brasil, "favela" viser seg å være et ganske nedverdigende ord, de som bor der kaller området for "comunidade", mens det er de som bor i byen som bruker "favela".

Jeg har gjort noen forsøk på å lese avisen her. Det går faktisk ganske bra. jeg går glipp av en del detaljer, men får med meg selve handlingen. 

Denne lørdagen var det strålende sol, og jeg tilbrakte hele dagen på stranda. Jeg er nå mørkerød på hele kroppen, utenom ryggen, der er jeg lilla.

Smerten ble lindret av et stort antall hjemmelagde Caipirinhas utover kvelden, og søndagsmorgen kunne jeg kjenne hver og en av dem, i tillegg til etsende hud.

dagen begynte med nydelig 3-0 seier til Liverpool over United. Da glemte jeg at jeg var fyllesyk. jeg var også innvitert til innflytningsfest hos en av kollegaene mine i barnehagen. jeg har blitt innvitert på en del ting siden jeg kom hit, men dette er første gang det har passet. 

Med adressen nedskrevet på en lapp, tok jeg metroen i retning Complexo do Alemao, og ga fra meg lappen min til første og beste mototaxi sjåfør. jeg kunne like gjerne hatt skilt med "jeg reiser alene". Han leste uansett feil, og i en halvtime sulla jeg rundt i "femte gate", der ingen kjenner meg, og jeg ante aldeles ikke hvor jeg var. Jeg ser jo litt anderledes ut enn de lokale, så jeg tiltrakk meg en del oppmerksomhet, spesielt av en guttegjeng i 6-11 års alderen. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen, går du på trynet i Riop, kan du alltid stole på at brasillianerne vil hjelpe deg. Vi fant ut av feilen, jeg fikk ny mototaxi, og kom meg til "Area 5". 

Festen var på en takterrasse, med god utsikt. Over oss sirkulerte det ikke mindre enn 3 politi helikopter, i det siste har det vært litt diskusjoner mellom gjengene og politiet om hvem som skal kontrollere favelaene, litt vennlig småskyting. jeg sammenligna hele greia med å være på et fly i turbulens, det er ikke vits å bli redd så lenge flyvertinnene er rolige. Med andre ord, de som bodde her brydde seg fint lite, så det samme gjorde jeg.

Når Eva, "ped lederen" min kom, en time etter meg, ble jeg kapra til en annen fest, hun tok meg med til broren sin, som bodde like i nærheten. 

Jeg er fremdeles i ekstase, så godt tatt imot har jeg aldri blitt, den velkomsten skal alltid sitte i bakhodet mitt når jeg har gjester selv. Jeg hilste på hele familien til Eva, alle som bor her i Rio. Etter to minutt hadde jeg allerede min aller første Caipirinha i hånda. På fredag hadde vi lever til lunch i barnehagen, og alle har fått med seg at jeg ikke liker det, derfor var det en ganske spent gjeng som serverte meg "passarinha". de forklarte at det var en innvoll, men vi klarte ikke å få kommunisert helt hvilken det var. Etter en del googling har jeg funnet ut at for første gang i livet har jeg spist milt. Nå skulle ønske at det fremdeles var liv i Besta Annlaug, for første innskytelsen min er å ringe henne å fortelle hva jeg har spist, hun er til dags dato eneste person som har servert meg innvoller med suksess, jeg tipper hun sitter ettellerannet sted og fyrer opp røken og flirer godt. Milt var forreste godt i små doser. =)

Videre fikk jeg servert øl etter øl, jeg ble dratt ut på dansegulvet, promillen steg, sammen med portugisisk kunnskapene. Jeg er innvitert til å komme å se fotballkamp under VM, og jeg gleder meg. Bror til Eva, han som innviterte meg skal lage churrascao (grillmat), og når jeg tilbydde meg å stå for øl ville de ikke høre snakk om det. her er jeg gjest, og skal bare dukke opp.

Før det ble tid for å ta turen videre, ville alle ha bilde med meg. jeg tror jeg ble fotografert og filmet mer i løpet av kvelden enn hva jeg ble i dåp og konfirmasjon tilsammen. Føler meg litt som en kjendis, og jeg nyter oppmerksomheten. Dette har til nå vært den kjekkeste dagen her, og flere slike dager kommer det til å bli, jeg er allerede innvitert i en bursdag, og konfirmasjon. 

En ting er sikkert, dette er en familie full av selvironi. Da et par av dem skulle ut å handle mer øl (det er fort gjort å gå tom med nordmann på besøk), begynte de å kødde med meg, de sa til meg at han ene fyren der var "chef de traficantes", gjengleder, jeg tok spøken ca fem minutter etter alle andre.

Selv ble jeg ærklært humordronning når jeg kjefta på dem for å kalle meg "Gringa" som tilsvarer utlending eller pakkis, og sa til dem at jeg er "Estrangeira" som er en fin og høflig versjon av utenlandsk.


Fra venstre, svigerinnene til Eva, meg i midten, bror til Eva og "chef de traficante" (han jobber med vedlikehold av Maracana)


Eva og meg


Meg og en av svigerinnene til Eva

Maria og meg, pluss niesene til Eva


To av niesene til Eva

Eva og mannen hennes, tror det var Marco.


En av favelatoppen slik det ser ut etter solnedgang.

Det var allerede mørkt ute når det ble tid for å gå hjem, men her passer de godt på meg. Eva fulgte meg hele veien til Metro stasjonen.

Ate a neste gang. ;)

-GILZ

#ErasmusParty #CidadeMaravilhosa #Rio #RioDeJaneiro #Brasil #Reise #SørAmerika #FrivilligArbeid #Copacabana #Ipanema #Leblon #Sandslott #DoisIrmaos #Sightseeing_Rio #RioFreeWalker #EscadariaSelaron #ComplexoDoAlemao #MadreJosefa #Favela #FlamengoBeach #Caipirinha #Passarinha #churrascao #area5

Carnaval i Rio, 2014 - Fotball på Maracana

På tide med en liten oppdatering, nå som "carnaval er over. 

Vanligvis har jeg rommet på hostelet helt for meg selv, men nå som det har vært høysesong, har jeg ikke hatt den "luksusen". Det er helt greit, jeg har truffet utrolig mange kule folk. Det begynte med Sas, som reiste like før Carnavalet begynte, men vi fikk med oss et par blocos (gatefester) fordeom.


Senere fikk jeg selskap på rommet av Gandi, en dansk Sri Lanker, Gus fra Argentina (som ikke heter Gus, men jeg kan ikke uttale navnet hans), Marcel fra Brasil og Mak fra Frankrike. Hvis jeg først skal ha noen som innvanderer privatlivet mitt, er jeg veldig glad det var denne gjengen som kom. 

Marcel er her ganske ofte, og har lovt å vise meg rundt i Rio, og ta meg med på ting som jeg kansje ikke hadde gjort hvis ikke han var her. Han er en ganske eksentrisk fyr, og for å være helt ærlig tror jeg ikke vi hadde vært venner i Norge, men på reisefot har jeg lært at det svarer seg å ha et åpent sinn. Det er jeg glad for. 

Marcel tok meg med på noe som kalles en språkutveksling. En gjeng som møtes ca en gang i uka for å lære engelsk eller portugisisk, i en liten bar i Copacana. De som kommer her er folk fra alle samfunnsklasser, alle aldersgrupper, kvinnfolk og mannfolk. Den nasjonen som var best representert når jeg var der, var faktisk nordmenn. Jeg ble kjent med Carlos, som innviterte meg i bursdagen sin et par dager senere, pluss en god del andre folk. Konge måte å bli kjent med nye folk, og ikke minst lære mer portugisisk. =)

Temaet for bursdagen var "all white", så alle hadde kledd seg opp i hvitt.

Bursdagen til Carlos ble kick off'et til Carnavalet. I pr har jeg ikke vært på Sambodromoen, jeg kom frem til at det er veldig dyrt, jeg har gjort det før pluss jeg ville heller feste i gatene med vennene mine.

Sammen med Sergio, min nye bestekompis, var jeg ute hver dag. Vi var en slags base, som fikk med oss diverse folk fra hostelet. Planen var at vi skulle fungere som "wingmans" for hverandre. Det har så langt bare gått en vei, for Sergio hater alle mannfolka jeg treffer, typisk kompiser, store i kjeften før vi går ut, men så drar de et beskytterinnstingt ut av ræva så fort de får sjangsen... ;)

"Kjøp ei øl til meg, og jeg kysser din stygge vennine"

Sergio hadde kledd seg ut som en tenåringsstripper. jeg klarte ikke ta ham på alvor hele kvelden....



Pippi og Julio Cæsar på vei til fest.

Selv om jeg ikke gadd å kle meg ut hver dag, hadde jeg planlagt å være Pippi Langstrømpe en av dagene. Pippi er ikke serlig kjent her nede, men jeg fikk ganske mye oppmerksomhet fordeom. Sergio var ganske frustrert når han måtte fungere som tolk på metroen, da jeg traff en chilener med tusen spørsmål. =) Et par ganger ble jeg stoppet av andre fra skandinavia som kjente igjen kostymen. Lang Copacabana fikk jeg hør "Ne'e, titta, der kommer ju Pippi Langstromp".

Under Carnaval oppfører mannfolka seg som om kvinnfolka er fritt vilt... Første dagen ga jeg opp, og fant ut jeg kan like gjerne kysse noen frosker, det er tross alt Carnaval, de andre dagene hadde jeg ikke fult så mange caipirinhas i systemet, og var kansje hakket mer sindig.

Den beste av disse WHEREAREYOUFROMWHATISYOURNAMEWELCOMETOBRAZILKISSME jeg fikk, var fra en guttunge som ikke kan ha vært en dag over 12. Utstyrt med en liten huskelapp med skjekkereplikker, gjorde han sitt beste for å få turister til å smelt. Hans "Can you please give me a little kiss" fortjente nesten et kyss på pannen, og det hadde han fått om det ikke var for det faktum at jeg holdt på å pisse på meg av latter!

Det ble ikke så mye festing i gatene som jeg hadde sett for meg, en av grunnene til det er at det er et helvete å gå på do, køene er uendelige, og når du kommer inn er doene så motbydelige at du tar fart i døra, pisser og håper på det beste. derfor endte vi opp på et par nattklubber. Jeg tror kansje nå jeg har knekt koden for den brasillianske dansen. de danser ikke med rumpa slik jeg trodde, de danser med hoftene, de jukker, rykker og napper med lårå i takt med musikken....

Etterhvert begynte dama til Sergio å henge seg på oss, ganske plagsomt, for da begynner plutselig Sergio å oppføre seg. Brasillianske mannfolk har et ganske forvridd bilde av hva det vil si å være trofast, frem til det er en ring i bildet er alt lov, så lenge dama er hjemme. Jeg gadd ikke være noe tredje hjul på vogna sammen med et kvinnfolk som er dødelig sjalu på meg, så min siste festdag ble tilbrakt på Ipanema stranden sammen med Carlos, søsteren hans og ei venninne av henne. Der imponerte jeg med mine tequila drikke egenskaper, og storkoste meg. De spilte akkuratt samme musikken som de gjør på en hvilkensomhelst nattklubb, forskjellen var at vi var på stranda... Det ble en sein kveld, å skada av trekken våkan jeg dausjuk med innfluensa dagen etterpå. Kansje på tide å gi kroppen en liten pause uansett...

Nå har jeg endelig sett min aller første fotballkamp på Maracana! Flamengo spilte mot Emerlec fra Ecuador i det som minner om den sør amerikanske versjonen av Champions League. Resultatet ble 3-1 til Flamengo! herlig. Jeg har avtale med Sergio om at vi skal se alle cup kampene som spilles hjemme frem til finalen. Det betyr at jeg komme til å gå ganske gjevnlig på Maracana. Siden jeg er en av de som elsker følelsen av å gå opp mot en stadion rett før kamp, å kjenne på den elektriske atmostfæren, for så å sitte å se på verdens nydeligste spill, i Brasil der fotballen blir gjort til kunst, passer det meg så fantastisk godt at jeg går tom for ord til å beskrive gleden!!!





Vi har hatt en liten carnavalsfeiring i barnehagen også, pluss vi feirte busdagen til en del av de ansatte i samme slengen. =) Jeg har også fått bekreftet at det er i orden at jeg legge ut bilder av ungene på nettet, for det er hvist veldig normalt her... Så jeg får bare hive meg på den bølga.























Siden det var festdag i barnehagen, ble jeg værende til barnehagen stengte. Nå fikk jeg møte foreldre, søsken og andre foresatte. Det var noen overraskelser, og noen var akkuratt som jeg hadde sett for meg. De virket oppegående alle som kom å hentet ungene sine, på tross av hva en del av "bedreviterne" som bor i byen tror de er. Det var uansett veldig hyggelig å få prensentert meg for i hvertfall noen i hver av ungene sin familie. =)

-GILZ

#Carnaval #Rio #RioDeJaneiro #Brasil #SørAmerika #Reise #Bloco #MeetUp #Copacabana #PippiLangstrømpe #Ipanema #Flamengo #Emerlec #Maracana #ComplexoDeAlemao #MadreJosefa #FrivilligArbeid

Gjør det som de lokale...

Denne uka har det vært iskaldt i Rio, jeg må ha jakke på ute, sove med lukket vindu og vifta av. Det har altså ikke vært mer enn 30 grader på den varmeste tida på dagen, og overskyet... På grunn av jakken min, har jeg fått beskjed om at jeg nå er en ekte Carioca (person fra Rio), som jeg synes er ganske VALEU (portugisisk for kult).

Endelig ser det ut som at myggen har gått lei av meg, den biter ikke så mye, pluss at kroppen reagerer ikke så kraftig på bittene som den gjorde. Det var på tide, jeg har går fra små kløende stikk, til svære verkende byller, til små stikk som bare ser ut som kviser og har egentligt vært drittlei hele greia... Det er litt kjipt å pynte å kle seg opp for å ta turen på byn for så å ha så jævla mange byller på leggene at du ser spedalsk ut.

Og mens jeg er inne på det å gå ut, forrige helg fikk jeg testa utelivet her skikkelig. Sergio, sjefen på hostelet (som er yngre enn meg), har blitt en god kompis, og han drar meg med på forskjellige ting. Jeg har også hatt en romkamerat mesteparten av uka. Ei skamkul dame som heter Sas fra Singapore. Forrige lørdag var det altså på klubben "Cafe de Mar", i Copacabana det skjedde, Sergio, en kompis av han, meg og Sas. Caipirinhasene gikk ned på høykant, og hoftene fikk vrikket seg til musikken. Plutselig var jeg helt alene med kompisen til Sergio, aner ikke hvor de andre ble av. Det var greit nok det, frem til han prøvte seg, da ble det bare kleint, og jeg var overlykkelig da jeg fant Sas og kunne komme meg bort fra den situasjonen. I mellomtiden hadde brassene der rukket å bli ganske fulle, og bestemt seg for at jeg var fritt vilt. De har en egen måte å gjøre ting på her, ingen tvil om det, noe gjør de rett, mye gjør de galt, å skjekke opp utlendinger har ikke gjennomsnittsbrassen peiling på en plass! Det var et evig vas av "Can I kiss you" og "why not" fra alle kanter. Nå er ikke jeg kjent for å være spesielt skinnhellig, men dette blir for mye. Klart at hvis jeg treffer en fyr tidlig på kvelden og kjemien er god, at det han bli et kyss med mer, men når jeg føler at folk kaster seg over meg som om jeg er et stykke kjøtt, da blir jeg bare oppgitt. Når de heller ikke bryr seg om at du ikke er interesert, blir jeg forbanna. Det blir en ond sirkel, til surere jeg blir, det mer oppmersomhet får jeg. På lørdag resulterte det i at jeg lærte å banne ganske heftig på portugisisk. Jeg må bare finne en mellomting her, å klare å takle det uten å vise følelser, så skal det nok gå fint i fremtiden.

Nok en gang har jeg vært på Sambodromoen i helga. Sas hadde ikke vært der før, så jeg ble med henne for å se en karnevals øvelse. Det mest spennende som skjedde der, men som til gjengjeld var sykt spennende for meg, var å se Zico i virkeligheten. Jeg var fra meg i vill glede mens Zico gikk gjennom Sambodromoen.

Hvis du er i slekt med meg, så vil du kansje hoppe ove denne delen.. Jeg har testa brasilliansk voksing i Rio. When in Rome...
Her er det billig, mye billigere enn i Norge, og gjør livet litt enklere. =) Så med god hjelp fra Marta i resepsjonen, fant jeg et bra sted for å rive ut dotten med rota. Jeg gjor det for første gang i Norge et par dager før jeg reiste ned, så det er bare vedlikeholdsarbeid som trengs nå. I Norge har man comforten av at den som gjør det snakker norsk, og det blir mindre kleint, men ok, det var jo bare å hoppe rett i det. Det var uten tvil en opplevelse, som kansje ikke burde skrives hjem om, men jeg gjør det allikevel. Selve voksingen var problemfri, jeg ble litt sjokkert når jeg fikk utdelt et speil så jeg kunne godkjenne resultatet, lettere skamfull tok jeg en titt på det aller helligste, mens jeg tenkte at dette er noe man difinitivt kun gjør når man er alene, og godkjente resultatet. Det ble gjort på et nanosekund. Det toppet seg da jeg ble snudd rundt på magen, og fikk bestemt hendene mine bestemt plassert på hversin rumpeball. Så der lå jeg å spredde min egen ræv for et vilt fremmed menneske, og flirte av alle de merkelige situasjonene reising får deg inn i... 

Nå har jeg endeligt hatt sjangsen til å henge med Cristina, ei jeg kjenner fra Skottland som studerer her. Vi ble kjent første gangen jeg var i Brasil, hun jobbet også frivillig. Hun bor I leblon, så det er et stykke fra meg, men det er godt å vite jeg har gode venner her i Rio. =)

Jeg trives bedre og bedre på jobb, og jeg blir fantastisk godt tatt vare på av alle rundt meg der. Kokken vår Sandra kjefter på meg hvis jeg ikke forsyner meg to ganger av lunchen, i Brasil spiser de en stor lunch, mens middag er et lettere måltid. Nå reiser jeg både frem og tilbake med mototaxi. Selv om jeg syns de kjører som idioter, så tror jeg de faktisk gjorde en innsats for å kjøre fint med meg i begynnelsen. Den luksusen er nå over. Der andre syns det er naturlig å bremse, vrir de gassen på for fult, bemsene blir kun brukt for å bråstoppe, og jeg må pinnholde meg i motorsykkelen for ikke å fly over hodet på sjåføren. Det første jeg lar være å gjøre før jeg setter meg bakpå, er å studere hjelmen, jeg har panikk for å se blod. Jeg lot være å sette meg bakpå med en fyr, fordi han ikke hadde hjelm til meg, men for å være helt ærlig, så tror jeg ikke det ville vært mye hjelp i hjelmen hvis vi krasjen. Hjelmen har vært i flere krasj, den er alltid for stor, og den sitter ikke som den skal en plass. I tilegg til det er jeg jo ikke akkuratt spesielt beskyttet der jeg sitter i shorts å t-skjorte. Jeg får ikke lov av Evandro, frivillighets koordinatoren min, å fortelle de som jobber i den administrative delen av organisjonen hvordan jeg reiser til jobb, for de kommer til å si at jeg ikke får lov. Akkuratt det gir jeg faktisk blankt faen i, då burde de plassert meg mye næremere jobb, jeg kom ikke til Rio for å bruke mesteparten av dagen min på å vente på offentlig transport!

Stortsett er turen med mototaxi det mest spennende/skremmende som skjer i løpet av en dag, med et par unntak. På onsdag, under lunchen til ungene, hørte vi et høyt smell. Jeg var sikker på at vi hadde havnet midt i en krigssone, at favelaen var i ferd med å kolapse og at det sansynligvis var SWAT team politi overalt klare til å skyte alt som bevegde seg, innkludert meg. Jeg skulle akkuratt til å kaste meg ned på gulvet, å hyle "every man for themselves", da jeg så Gilmara, styreren løpet mot eksplosjonen, med "pedden" min Eva i hælene. De kom leende tilbake, det var "bare" et vindu som hadde falt ut av festet, og i gulvet. Jeg syns det er litt morsomt å tenke på hvordan vi hadde reagert hvis dette hadde skjedd i Norge, vi hadde hvertfall ikke ledd...

Ungene i barnehagen er som sagt stort sett søte og snille hele tiden, men som med andre steder er det også unger her som er mer utfordrende enn andre. I Norge elsker jeg å jobbe med utfordrende unger, og planen er å etterhvert utdanne meg til å bli spesialpedagog.

Tenkte jeg skulle skrive litt om han ene av ungene, Luan, som slett ikke er søt og snill. Det er utrolig stygt av meg å si, men jeg blir faktisk letta de dagene han ikke kommer. Det har en enkel grunn, jeg har ikke lært meg å takle ham enda, men forhåpentligvis kommer det. Når det er sagt, bare for å unngå missforståelser, jeg liker Luan like godt som de andre, han bare gjør dagene litt tøffere. Luan er enormt intens, og krever enormt mye oppmerksomhet, spesielt fra oss voksne. Når jeg kommer om morgenen, så kommer ungene løpende mot meg for å klemme meg, Luan dytter de andre ungene til side, for å klemme meg først. Jeg får ikke samme klemmen som jeg får av de andre, jeg får en ganske voldsom klem, men den er også voldsomt god. =) Uansett hvor vi er, skal han alltid sitte ved siden av meg, og igjen, han dytter bort andre for å få det som an vil. Han er utrolig egoistisk, og tar lite hensyn til de rundt seg. Jeg er klar over at fireåringer ikke ser verden med andre i den sånn som jeg, men han er litt verre enn resten. =/ Han er sinnsykt smart, når ungene får en oppgave, er han stort sett første mann til å bli ferdig, men etterpå kjeder han seg, og det er ofte da han finne på alt hekkanet sitt. Det er alltid aktiviteter så venter på ham når han er ferdig, men han klarer ikke å sitte lenge med en ting. En morgen jeg komme i barnehagen ble jeg møtt av to skamfulle gutter som hadde fått beskjed om å unnskylde seg for oppførselen deres dagen før. Det vil si en var skamfull, han andre Luan smilte og lo. Jeg hørte først hva han andre gutten hadde å si, Luan var sur og utålmodig. Han maste, og jeg ba ham om å vente, når han ikke fikk oppmerksomheten min, reagerte han med å klappe til meg. Med andre ord, han slo meg i ansiktet for å få oppmerksomheten min, sånn han kunne unnskylde seg for at han slo meg dagen før... På grunn av at Luan ikke har et snev av respekt for meg, hvis jeg gir han en beskjed foreksempel ler han meg bare rett i trynet blir han satt ganske ofte i "skammekroken" av Tia Eva. Jeg syns det er logisk at noen som gjør mye galt, tåler å få kjeft ganske godt, derfor blir jeg alltid litt overrasket når de reagerer med å kaste seg på gulvet å hylgrine som ettåringer, Luan er fire, han blir fem. Jeg prøver å lære meg litt nyttige fraser som jeg kan bruke spesielt når jeg snakker med Luan, og jeg reiser meg og går bort hvis han gjør noe ganlt når han sitter ved siden av meg, da får han ikke lov å sitte med meg lengre. Det har fungert litt. På fredag klarte jeg å forklare ham før han satt seg ned, at hvis han ville sitte med meg, måtte han sitte fint. Det gjor han og, han satt kjempefint, og jeg skrøt av ham etterpå. Når språket er mer på plass, kan jeg kansje får en liten forklaring på hvorfor han er som han er i tillegg. Jeg vil aller helst unngå å gjøre som de andre voksne, å true med å banke ham med flip flop'ene mine. Selv om det er godtatt å banke ungene sine i Brasil og de fleste gjør det, er jeg imot det. Selv om det "bare" er snakk om å gi ris med en sandal, kunne jeg aldri ha gjort det med andre sine unger. Jeg har forklart de jeg jobber med at det er ulovlig i Norge. Hvis noen har tips, tar jeg i mot med glede.

-GILZ

 

#Cafe de Mar #Copacabana #caiprinhas #BrasillianskVoksing #Rio #RioDeJaneiro #Brasil #SørAmerika #FrivilligArbeid #Favela #ComplexoDeAlemao #MadreJosefa #Reise #Karneval #Sambodromo #Mototaxi #TravellersWorldwide #Zico

Karnevals forberedelsene er i gang!

Nok ei uke her i Brasil er over, og jeg er seint ute med det som etter planen skulle være ukentlige poster...

Jeg begynner med helga, forrige helg.

Julia, den andre frivillige som er her, jobber med å lære bort engelsk på senter like i nærheten av barnehagen der jeg jobber. Hun er blitt godt kjent med damene hun jobber sammen med, de lokale som driver senteret. De innviterte oss til å bli med dem på lørdagen. Jeg syns det er utrolig gøy å henge med de lokale her, de som kjenner byen, og som kan vise oss ting vi nødvendigvis ikke hadde sett uten. Planen var at vi skulle på et market som tilbydde ting fra nord-øst i Brasil.

Sao Cristovao markede var nok ikke helt slik vi hadde ventet, vi så for oss et utendørs marked med  mye tradisjon, i stedet følte vi det dreide seg om billig turist juggel, innestengt i et svært sirkustelt. Gøy var det nå uansett, og en god anledning til å øve seg på portugisisk. Innimellom vindusshoppingen fikk vi tid til en liten dans med de lokale som var ganske ivrige etter å svinge rundt to lett forvirrede utlendinger. Vi, det vil si jeg kjøpte litt av all mulig mat de serverer på pinne her, og forberedte meg på å tilbringe natten på dass, med en mage av stål gikk det heldigvis fint. Julia derimot var ikke like heldig. Den ene ostepinnen hun åt, sørget for at hun tilbrakte de neste fire dagene på do. =)

Vi trodde vi skulle hjem etter markede, men Maria Usa, Linize og kjæresten hennes (de som hadde innvitert oss med) hadde helt andre planer. De dro oss videre til "Sambodromoen" (Karnevalsstadionen), der karnevals forberedelsene var godt igang. I mange uker i forkant av det berømte karnevalet, har de øvelser rundt om i Rio. De store skolene som deltar under Sambodromo paraden øver seg på å gå i tog på den enorme stationen, mens de mindre skolene har mindre parader rundt om i byen.  Under karnevalet viser de seg ikke bare frem i utrolige kostymer, de konkurerer også om å vinne prisen for beste skole. Listen over kriterier er laaang!

Min favorit, som også er den skolen som har vunnet flest ganger er "Sao Clemence". De tradisjonelle fargene er svart og gult, og de er lette å kjenne igjen. Skolene deltar med en ny sang hvert år, og årets sang for Sao Clemence er "Favela", som handler om å være stolt av å være fra favelaen, og man fortjener annerkjennelse selv om man kommer fra slummen.

Øvelsene i seg selv er ikke så veldig spennende, men verdt å få med seg. Det er gratis å se dem, og jeg tror mange av de som ikke har råd til de dyre kanevalsbilettene, heller ser øvelsene.

















På jobb denne uka har det ikke vært så veldig spennende, det var strømbrudd i barnehagen mandag-onsdag, så barnehagen var stengt. Jeg var på jobb fordeom, men vi satt bare der uten å gjøre noe spesielt annet enn å prate. Portugisisken min blir bedre og bedre, og til min store lettelse har jeg funnet ut at jeg er morsom også på portugisisk. Ikke alltid med vilje, men så lenge jeg får folk til å le, er jeg fornøyd!

Siden det ikke var noen unger der, benytter vi anledningen til å ha et personalmøte. Jeg forstod fint lite annet enn et og annet ord, for Gilamara, styreren snakket veldig fort. Allikevel satte jeg pris på å bli inkludert, og jeg føler meg som en av gjengen på jobb. Det jeg fikk med meg var at det vist nok er en del som har lus nå, det virker nesten som om det er in, ei av de andre damene fortalte stolt at hun hadde det. Tror jeg lar være å følge denne moten, det har gått fint de siste 26 årene. ;)

Jeg er blitt innvitert på innflytningsfest hos en annen kollega, som ikke har lus. her nede fungerer det slik at de som blir innvitert får en liste over ting de trenger i det nye hjemmet, så skriver man navnet sitt ved siden av den tingen man skal kjøpe til verten. Jeg skal kjøpe brødkorg, som kan bli interensant, for hvis man ikke uttaler ordet for brød riktig, sier man penis i stedet. Jeg klarer ikke si det riktig, for man bruker nesen til å uttale ordet, så jeg unngår helst å si det i det hele tatt... Jeg ser det for meg på butikken, "unnskyld, selger dere peniskurver her?"

Denne uka har jeg utforsket alternative reiseruter frem og tilbake til jobb... Jeg har endelig grodd et par, og overlevd min aller første "Mototaxi" tur. En mototaxi er kort for motorsykkeltaxi. Man får uttdelt en hjelm som ser ut som den allerede har vært i bakken noen ganger (jeg prøver å ikke se etter blod), før man i shorts og t-skjorte setter bakpå en motorsykkel som er langt forbi sine beste år, med en sjåfør som virker å tro han er udødelig, og samtidig alene på veien. Tusenvis av folk reiser på denne måten hver dag, og jeg har halvert reisetiden min, pluss det er litt billigere, allikevel sitter jeg bakpå med lukkede øyne og hjertet i halsen, samtidig som jeg ber til ting jeg ikke egentlig tror på om at bremsene skal virke ned de bratte bakkene.

Jeg har allerede klart å krangle med en av disse sjåførene, den sleipe jævelen doblet prisen. Før jeg ga ham ei krone ble han utskjelt på det som sikkert er den barnsligste portugisisken han har hørt fra et voksent menneske noen gang, men han forstod sikkert poenget, spesielt når jeg sa dette er kun fordi jeg er "gringa". Fra nå av avtaler jeg pris før jeg setter meg bakpå.

På onsdag var jeg tredjehjul på vogna på en date, som var helt greit. Jeg skulle se Liverpool kampen, og den kvinnelige delen av paret skulle bli med, og den mannlige hang med på slep. Vi endte på en irsk bar, "Rio Irish Pub" som den så kreativt var døpt. Det viste seg at Liverpool kampen ble sendt på den eneste TV kanalen de ikke har på sportsbarene her. FML, vi ble i stedet sittende å se Arsenal-United, mens jeg ønsket at det fantes en måte begge lag kunne tape... 0-0 var godkjent. Jeg traff mange kjekke folk, fikk diskutert en del fotball, og når brassene ser en Liverpool drakt, nevner de Coutinho med en gang. Jeg kom i snakk med han ene bartenderen, og han var fra "Jacarezinho" favelaen vi snofla inn i forrige uke. Når jeg imponerte med å fortelle at jeg viste Romario kom derfra, fortalte han at bestefaren hans pleide å ta med seg Romario å spille fotball.

Her i denne baren driver de med språkutveksling, hver tirdag møtes folk for å lære engelsk eller portugisisk. Når jeg får det mindre travelt, skal jeg garantert slenge meg på det, om ikke annet enn for å bli kjent med folk.

På denne irske puben med et ødelagt aircondition som hang på veggen å minnet oss på hva vi ikke hadde, hadde de selvfølgelig karaoke. Den brasilianske karaoken er nesten like bra som den asiatiske. Janteloven har ingen hørt om, og alle tror de kan synge... Det er bare å snu seg mot veggen å gjøre sitt beste for å ikke le høyt. Heldigvis viste de samme respekten når jeg ble lurt ut på gulvet for å synge duett med Sergio, sangen var selvfølgelig "Highway to Hell".

Sergio er manageren på hostelet, en lokal to og tyve åring som alltid vet hva hvor og når noe skjer i Rio. På fredag reiser Julia i fra meg, og jeg blir alene, men jeg har en følelse av at Sergio og jeg kommer til å bli gode venner. Vi har allerede en fotball "date" på Maracana. Dette blir litt som lillebroren jeg aldri ville ha, som jeg fremdeles dilter i beina på...

-GILZ

 

#Rio #RioDeJaneiro #Brasil #SørAmerika #FrivilligArbeid #Favela #ComplexoDeAlemao #MadreJosefa #Reise #Karneval #Sambodromo #SaoClemence #SaoCristivao #SaoCristovaoMarkedet #Mototaxi #RioIrishPub

livet i Rio

I skrivende stund har jeg vært her i Rio i nok så nøyaktig 2 uker. Akkurat denne tiden føles alltid spesiell, for to uker er liksom den tiden man reiser hjem fra ferie, og jeg skal være her i ca 24 uker til... Jeg stortrives, elsker alt, byen, jobben, portugisisk skolen, hostelet menneskene - listen er uendelig...

Forrige helg ble brukt til å gjøre oss bedre kjent i byen, selv om jeg har vært her før, er det ganske mye jeg fremdeles ikke har sett og gjort. Sist jeg var her bodde jeg i Niteroi, så det er vel i grunnen der jeg er godt kjent i Rio fylket. 

På lørdagen var vi i Lapa, på et marked der. På veien tok vi turen innom den berømte moderne Sao Sebastiao Katedralen. Den virker ikke så stor på utsiden, men når vi sto midt inni, ble følelsen av å være liten ganske stor.



For meg er Lapa buene et like sterkt symbol på Rio som kristus statuen og sukkertoppen. Jeg føler meg alltid litt salig når jeg er her, uten at jeg helt kan forklare hvorfor...

Det finnes grafitti overalt i Rio, og det er nok det nærmeste jeg noen gang kommer å like kunst, til gjengjeld elsker jeg disse utrolige maleriene som dukker opp på vegger overalt, og det er det som blir motivet på de aller fleste bildene mine.

Jeg fikk endelig besøkt Lapa trappene. Jeg viste faktisk ikke at de eksisterte sist jeg var her, jeg leste om dem rett før jeg reiste ned denne gangen. I følge ryktet skal de fliselagte trappene ha alle verdens land representert med minst en flis. Jeg måtte ta turen opp alene, for min kjære engelske kompanjong her nede har erklært at hun er utrolig lat. Dette skal hvistnok ikke være et spesielt trygt område, men midt på lyse dagen på et sted fult av turister skjer det vel ikke noe verre enn at noen stikker av med kameraet ditt...

Trappene går fra Lapa opp til Santa Teresa, som er et bohemsk hippie område, og på vei ned ble jeg faktisk innvitert med en gjeng for å røyke pot. Ehm, hyggelig av dem å innvitere meg, men det finnes vel ikke et fornuftig kvinnfolk i hele verden som stikker å røyker en joint med en gjeng hun ikke kjenner, ikke jeg hvertfall... Jeg takka nei, gikk videre, traff Julia og vi tok ei øl i stedet. ;)

Etter mye leting fant jeg endelig Norges, eller muligens Skandinavias bidrag.

Traff en fyr med det som må være tidenes Rio sourvenir, og ja, jeg vurderer det faktisk...

På søndagen stakk vi til Jardim Botanice, eller den botaniske hagen... jeg vet ikke om det er det at jesperhus er så sinnsyk bra, eller om jeg bare har vært uheldig, men jeg blir sjeldent imponert av det som i grunnen bare er en litt bedre vedlikehold park... Når det er sagt, jeg er glad jeg har vært her, det var helt greit, men jeg besøker den ikke igjen.











"Oh my god, we found Jesus"

Litt utrolig hva som passerer som foss i land utenfor Norden... Å dam...  =) Attraksjonen var vel heller alle de som trodde dette faktisk var en foss...

Vi fikk en ganske fin utsikt til fjell"gruppen" Dois Irmaos

Nok en arbeidsuke er nå over. Jeg trives bedre og bedre hver dag. Jobben kombinert med portugisisk kurset jeg endeligt er i gang med har fått fart på språket mitt. Jeg komuniserer allerede ganske godt med de andre ansatte. Det jeg mangler i språk tar jeg igjen i det universale språket rydding. Både for å vise at jeg gjør en innsats, og for at kollegaene mine skal se at jeg kan jobbe uten at de hele tiden må si hva jeg skal gjøre. I begynnelsen virket det som om en del av dem var litt redd meg, sannsynligvis på grunn av usikkerhet på komunikasjonen. Det er ennå litt sånn at mange snakker til meg gjennom Eva, ped'en min, så forenkler hun det videre til meg, men det tar seg opp... Vi har ei ganske streng dame som jobber det, Tatiana, og vi er vel alle litt redd henne, eller har litt i overkant mye respekt for frøkna. Jeg har hatt inntrykk av at hun ikke likte meg spesielt godt, men etter hun låste meg ut en dag når jeg var ferdig på jobb, og velsignet meg med en "Vai com Deus" (gå med Gud), og jeg uten å tenke meg om sa det tilbake, digger hun meg plutselig. Barnehagen jeg jobber i er drevet gjennom et kloster, og jeg er ateist, men jeg får liksom ikke et forhold til det religiøse her, og det tror jeg er fordi det ikke er på et språk jeg behersker helt.

Etterhvert som språket er blitt bedre, har jeg også fått forklart en ny reiserute til jobb. kollegaene mine er ganske sjokkerte når de hører at jeg bruker 1,5-2 timer en vei til eller fra jobb. Jeg har nå fått forklart en vei som kutter ut både teleferico (taubane) og det trege toget. Til gjengjeld innebærer det 15 minutter enten bakpå en MotoTaxi (motorsykkeltaxi) eller i en kombi (Taxi van). Jeg har ikke hatt baller til å reise med mototaxi enda, men kombi går greit. Jeg reiser med denne ruta hjem fra jobb frem til jeg føler meg trygg på veien, så blir det nok til jobb også.

Jeg komuniserer foreløbigt ganske greit med de voksne, og det blir bedre hver dag. med ungene er det litt verre. De forstår at jeg ikke sjønner hva de sier, og selv om de stortsett er veldig greie og snille, så har de null respekt for meg. Heldigvis har jeg Eva der som er fantastisk. Hun sier jeg må sette meg i respekt, viser meg ulike metoder (storsett går de ut på truing), og hun tar det ganske alvorligt når hun ser at en unge er respektløs. For å si det sånn, jeg er ganske glad det ikke er jeg som får den kjeften, for jeg hadde brutt sammen å ropt på Mamma. Det hjelper meg utrolig mye at dette er noe vi kan samarbeide om, for slik føltes det ikke der jeg jobbet i Niteroi, der overså de det bare når ungene ga "F" i hva jeg sa, mens de forventet at jeg skulle ha kontroll hvis jeg plutselig var alene med dem... 

Vi har hatt litt besøk i barnehagen, først av en "katolsk søster" fra klosteret som driver stedet, så fra en slags sekretær. Begge gangene følte jeg at jeg var en attraksjon som måtte vises frem, og som den oppmerksomhetskåte personen jeg er, syns jeg det er helt greit. Utlendinger her er ganske uvanlig. Jeg ble fortalt at de fleste utlendingene som kommer til Rio for å jobbe frivillig, jobber i den berømte Rocinha favelaen. Med det føler jeg at jobben jeg gjør er mer autentisk. =)

Denne uka har jeg fått en del små gaver. Eva har av og til med seg lokal frukt til meg, jeg har forstått det slik at det er ting som vokser i hagen hennes. Så langt har jeg fått stjernefrukt og kirsebær. =) Dette setter jeg kjempepris på, og har store planer om å gjengjelde dette med å få tilsendt ting som er typisk norsk som de kan få smake på. Hvis noen føler behovet for å sende noe eksotisk som brunost, prim, kaviar, makrell i tomat eller typisk norsk generelt, er det bare å ta kontakt for adresse. =)

Jeg har også fått gaver fra selve barnehagen. Alle ungene har sin egen dagbok, der de får med seg viktige beskjeder hjem. En slik har jeg også fått, som minne fra barnehagen. Den har barnehagens logo, og litt bilder fra diverse aktiviteter. Vet ikke helt hva jeg skal bruke den til enda, siden jeg allerede har en dagbok, men jeg kommer sikkert på noe. Mest sannsynligvis blir det en "minne/hilsen-bok". Jeg har også fått min egen arbeidsuniform, alle de andre Tia'ene må ha på seg t-skjorte med barnehagens logo på, og det er altså en sånn jeg har fått. Selv om jeg allerede føler meg ganske trygg på vei til og fra jobb, føler jeg meg hakket tryggere når jeg har på meg den, alle kan se hvor jeg hører til. =)

Teleferico "selfie", og inni den røde ringen ligger barnehagen...

Jeg er godt i gang med portugisisk kurset mitt. Greit oppsurmert er det slik at jeg lærer det fleste ordene i barnehagen, mens jeg lærer hvordan jeg skal bruke dem på kurset. Læreren min Tania er ei konge dame, hun gjør mer enn å bare kurse meg i hvordan jeg skal snakke, hun gir meg en innføring i skikk og bruk her i Brasil Så langt har det dreid seg om mat; anbefalinger og snacks enten før eller etter timen. 

Den første timen min med Tania gikk mest ut på å bli kjent, og finne ut hvor nivået mitt er. Hun spurte meg hvorfor jeg var så glad i Brasil, og samtidig som jeg ramset opp den ene grunnen etter den andre, triltet tårene hos Tania. Det er første gang jeg har fått en lærer til å grine fordi hun var rørt. Den siste timen jeg hadde med Tania denne uken dreide seg litt om ting vi har på kjøkkenet. Jeg forklarte henne hvordan jeg husker det portugisiske ordet for kniv, "faca", jeg tenker en "mother" først. På ei uke har jeg altså fått læreren min til å grine, og til å si "mother-faca"... =)

Leksene jeg får pleier jeg å jobbe med når jeg har pause i barnehagen, og da prøver jeg å bruke det jeg har lært i løpet av dagen. 

Som sagt, gatekunst gjør litt mer enn å fasinere meg.

Foruten jobbing og språkskole denne uka, har jeg komt greit i gang med jogginga her nede. Jeg løper i en park ca 10 min fra der jeg bor, der en runde er ca 3km, og jeg tvinger meg gjennom 3 runder slik at det blir ei mil sammen med turen frem og tilbake til parken, og det tar rundt en time. Jeg får ikke tid så ofte som jeg vil, og jeg er ganske fastlåst i forhold til når på dagen jeg kan, både på grunn av varmen og fordi det hvistnok ikke er helt trygt å være i parken etter solnedgang... Når jeg først har muligheten, må jeg bare sørge for å ta vare på den. Selv om de rister på hodet av meg på hostelet når jeg dukker opp i løpetights og joggesko, syns jeg det er fantastisk deilig å løpe i varmen. =)

Denne uka klarte vi å rote oss opp i en ganske bisarr situasjon. På toget på vei hjem fra jobb den ene dagen, var det strømbrudd langs jernbanelinja. Toget vi satt på begynte plutselig å gå tilbake igjen mot dit vi kom fra. Vi hoppa av på neste stasjon, og gikk over til motsatt perong i den tro at dette toget ville ta oss tilbake til Central. Dette toget fortsatte i motsatt retning. Da vi forstod at ikke bare gikk toget feil vei, det var også en annen rute, løste vi dette med å hoppe av på første og beste stopp, uten å se oss om først. En utrolig tåpelig feilvurdering som kunne gått ganske galt. Vi var nå i et område som heter "Jacarezinho", og her hadde vi ingenting å gjøre, det var ganske tydelig at dette var en hardt belastet område. Som de to eneste blonde utlendingene der, skilte vi oss ganske kraftig ut i tillegg. Dette var et ganske stort "HVORDANISVARTEHELVETEHAVNETJEGHER;FÅMEGUTFORTSOMFAEN" øyeblikk. Heldigvis for oss, dette var midt på lyse dagen, og jeg tviler på at det finnes mange folkeslag i verden som er like hjelpsomme som brasillianerne. Vi ble tatt hånd om ganske raskt, to skoleungdommer mer eller mindre leide oss over togskinnene til perongen på motsatt side, og etter fem minutter på utstilling, kom heldigvis toget som tok oss tilbake til trygge omgivelser. Resepsjonisten fortalte at dette definitivt var en historie å fortelle hjem om, for ikke alle som som forvillet seg inn her var like heldige som oss. Et rask søk på google bekreftet dette, Jacarezinho er regnet som en av de farligste favelaene i Rio. Romario kommer faktisk herfra. =)

#Lapa #Rio #RioDeJaneiro #Famengo #SaoSebastiaoCathedralChurch #Brasil #FrivilligArbeid #LapaArches #LapaTrappene #EscadaDeLapa #SantaTeresa #JardimBotanico #CristoRedentor #Corcovado #DoisIrmaos #Jacarezinho #ComplexoDoAlemao #GermanComplex #SørAmerika #Favela

http://soulbrasileiro.com/main/rio-de-janeiro/favelas/jacarezinho/jacarezinho/
http://soulbrasileiro.com/main/rio-de-janeiro/favelas/complexo-do-alemao/complexo-do-alemao/

-GILZ

 

http://soulbrasileiro.com/main/rio-de-janeiro/favelas/jacarezinho/jacarezinho/ http://soulbrasileiro.com/main/rio-de-janeiro/favelas/complexo-do-alemao/complexo-do-alemao/

Barnehagen i Brasil

Tenkte jeg skulle skrive litte om hvordan det er her i barnehagen så langt.

I fra aller første dag har jeg følt meg veldig velkommen, på tross av at vi har utrolig lite språk til felles. Jeg jobber sammen med ei dame som heter Eva, hun er "ped-lederen" min. Ungene kaller oss begge for Tia, som betyr tante, det blir faktisk alle som jobber i barnehagen kalt. 

Selv om jeg snakker veldig lite portugisisk, klarer Eva og jeg å komunisere på et hvis, hun forklarer meg hva planene er for dagen, jeg lytter, hun gjentar og nå som jeg er litt mer vandt til rutinene, så går den delen ganske fint.

Her nede sover alle ungene, enten de går på liten eller stor avdeling, fra ca kl 12 til 13.30. (Jeg jobber på stor avdeling) Mens ungene sover, har vi pause i en time. Den siste halvtimen de sover pleier Eva og jeg sitte å prate. Alt i fra Eva som viser meg bilder fra ferie, eller forteller om ungene sine. I begynnelsen trodde jeg først at det ble mye til at jeg pratet, og hun lata som hun forstod, men vi har faktisk en to veis samtale. Det er alltid bankers å spørr ei dame her om hun har barn, det bryter alle barrierer, og det var det jeg startet med. Nå har jeg sett bilder av alle unger, tantunger og nabounger. 

Det skjer ganske mye i grunnen mens ungene sover, det er også da Eva planlegger aktiviteter fremover. Her er det ikke bare å printe ut noe fra en PC, det blir mye "klipp og lim" for å lage en mal til et oppgaveark, før dette blir kopiert opp. Kopiene blir fargelagt for hånd, (fargekopimaskin har de ikke her) før ungene får dem. Månedsbrev får de også, og jeg spurte om jeg og kan få det, så blir det lettere å henge med. Dette er vel i grunnene det eneste tidspunktet der det er mulig å ha noen som helst form for planleggingstid, på avdelingen er det 20 unger, en ped leder og meg... Til forskjell fra barnehagen i Norge, er det svært lite av barns medvirkning her, men det tror jeg går mye på mangel på tid. Uansett er det bedre å ha voksenbestemte aktiviteter, enn å ikke ha aktiviteter i det hele tatt... 

 
Veien opp til barnehagen, sett fra barnehagetaket.


 "Uteområdet" på takterassen, samme stedet vi røyker i pausen...

 
Utsikten til Telefericoen, eller taubanen som jeg reiser med hver dag.


Bilder fra avdelingen

Av hva jeg har sett tidligere her i Brasil og utfra hva jeg har hørt, vil jeg tro at barnehagen er den delen av utdanningssystemet som fungerer best her. Jeg syns også denne barnehagen, Madre Josefa, virker bedre enn den jeg jobbet i sist jeg var her, selv om den forrige var bra den og. Eva fortalte meg at gjennom dagen skal vi ha mye forkus på å stå fint i kø når vi skal fra et sted til et annet, vente på tur, være snille og gode meg hverandre og høre etter på beskjeder. Litt skoleforberedende.

Dagene er ganske rutinebasserte, det er bestemte ting som gjøres på gitte tidspunkt. Fra ca 9.15 til 10.45 er det leketid, men ungene leker forskjellige steder hver dag. Noen ganger på avdelingen, noen ganger på takterassen, noen ganger i fellessalen og noen ganger ser de på TV. Fra klokken 13.45 og utover er det også leketid, men så langt har det aldri vært på samme sted som leketiden på formiddagen.

Samtidig som ungene leker på formidagen, blir de tatt ut tre og tre for å dusje. Det gjor de der jeg jobbet i 2011 også. Jeg tror dette er både fordi noen ikke har dusj hjemme, noen har ikke tid til å dusje hjemme og rett og slett fordi de svetter så mye at det kan være greit å dusje mer enn en gang per dag... Under leketiden på ettermidagen fikser Eva håret på dem en etter en. Da blir de også skjekket for lus.

Felles-salen, inn den gule døra borte i hjørnet, kommer vi inn i TV-rommet.

Alle barna har en egen dagbok/meldingsbok som de får med seg hjem hver dag, her skriver Eva hvis det har skjedd noe spesielt i løpet av dagen. Da hu ene jenta hadde lus, ble det skrevet ned, slik at foreldrene fikk beskjed. Jeg prøver å finne en lur måte å spørr om foreldrene har mulighet til å avluse jenta, eller om jeg kansje kan kjøpe lus-shampoo og kam på et apotek og vi kan gjøre det i barnehagen. 

Det er åpent fra 7 om morgenen til klokken 5 om ettermiddagen, og Tia'ene jobber hele dagen. Fra klokken 7-7.30 kommer ungene. Hvis de er sene og ikke ringer for å gi beskjed, får de heller ikke komme i barnehagen, de er veldig strenge på det, litt uvandt, men jeg ser absolutt poenget.

 
Matsalen

Her får alle ungene all maten sin i barnehagen. Fra frokost til middag. Heldigvis for det, for de er faktisk i barnehagen 10 timer hver dag. Det er leeenge... Når ungene spiser lunch, går vi gjennom det ganske ubehagelige tvangsforing ritualet. Ungene vil som regel ikke spise, så vi trør maten ned gjennom halshullet på dem. jeg missliker dette sterkt, å prøver meg mer på oppfordring enn tvang.... Det er ikke det at maten er vond heller, jeg spiser akkuratt samme maten i pausen min... Tror det er en blanding av varme og trass, kombinert med ganske store porsjoner. Og ja, brasilianerne er i gjennomsnitt ganske overvektige... Ser jo hvor dette starter...

Det var vel egentligt de viktigste tingene jeg kom på. Den første uka mi er ferdig, jeg stortrives på jobb, og gleder meg til de neste fem månedene her.

#Brasil, #RioDeJaneiro #FrivilligArbeid #MadreJosefa #reise #ComplexoDeAlemao 

-GILZ

 

Endelig tilbake i Brasil

Så, endelig er jeg her, og har tid til å skrive min aller første blogg. 

Før jeg reiste, fortalte Mamma at hun følte seg mye bedre denne gangen jeg reiste, fordi organisasjonen jeg reiser med, Travellers Worldwide, virker så organisert. Jeg måtte minne henne på at når det gjelder organisering er det stor forskjell på det vi ser på papiret, og det som er virkelighet, dette er tross alt Brasil. Heldigvis har jeg vært gjennom denne prosessen før, og selv om jeg har holdt forventningene nede, vet jeg på mange måter hva jeg går til. =)

Godt jeg var forberedt på rot, det er allerede i gang, men på det herlige brasillianske viset som får meg til å rive meg i håret i frustrasjon, men som jeg vet jeg lærer meg å godta etterhvert. Det at jeg har gjort dette før er en utrolig fordel, for jeg er mye mer sikker på meg selv denne gangen, jeg vet når jeg skal sette foten ned og si "dette er ikke greit", og når jeg må godta at det ikke er noe å henge seg opp i.

Jeg ble hentet på flyplassen som avtalt, og hele introduksjonen min foregikk i bilen på vei til hostelet. Jeg fikk penger til buss som avtalt, en pressentasjon av proskjektet mitt og egentligt alt jeg trengte å vite. 

På hostelet traff jeg Julia, ei dame fra England som skal være her en måned å lære bort engelsk. Vi skal jobbe ganske nært hverandre, så jeg slipper å være helt alene i begynnelsen.

Jeg ble vist rommet jeg skal ha første natten... Vet ikke helt hva jeg skal si, det var stygt, jeg fant ikke lyset til badet, badet var på størrelse med en vaskemaskin (der du dusjer, driter og pusser tennene samtidig), badet manglen en del av døren (jeg dusja til publikum), det var nesten ingen kontakter. Alt var bare drit... Heldigvis var jeg så utslitt av reising, at jeg orket ikke bry meg, jeg bare sov. Dagen etter fikk jeg nytt rom, her var alt mye bedre, for det første er jeg alene, jeg har fått meg en seng som ikke er køyseng, og har tillogmed en slagt hylle i veggen som fungerer som nattbord. 

Rio er et sted som tilfredstiller eller stimulerer alle sanser. Min første frokost fikk meg skikkelig salig, smaken av den brasillianske kaffien, caju-juice, søt kake å frisk frukt alle de tingene jeg ikke var klar over hvor utrolig mye jeg har savnet. Lukten av Rio har jeg i grunnen ikke savnet, klam kloakk venner man seg i grunnen bare til. Lydene er en annen ting, det er alltid musikk i Rio, gjerne et slagt korps som har samlet seg i en park mens de øver på sambamusikk til karnevalet. Synet av Rio er så mektig at det er ikke vits å begynne å beskrive, det kommer bilder etterhvert.

Tilbake til smaker, Julia og jeg gikk rundt i nabolaget, hun har ikke smakt så mye selv, og jeg er nesten innfødt å regne, siden jeg har vært her før. ;) Jeg sørget for at det ble kald kokosnøtt på stranden, og acai på café.

Jeg er en av de få som ikke er så veldig glad i acai, men when in Rio...

 

Så, til min nye arbeidsplass. Jeg trodde jeg kansje skulle jobbe i utkanten av en favela, det skal jeg ikke, jeg jobber midt i. Jeg jobber såpass midt i, at jeg må kjøre metro, tog og taubane for å komme dit, for så å gå et godt stykke. Jeg har forsikret meg om at dette er trygt, jeg kommer til å reise frem og tilbake hit alene mesteparten av tiden...

 



Under presentasjonen min var alt bare kaos, en gruppe damer fra proskjektet til Julia slo følge opp til barnehagen, og de innviterte seg selv inn... Den tiden jeg skulle ha med "sjefen" og Edvandro (frivillighets koordinatoren) ble kraftig forstyret av disse masete mamasitaene. Jeg fikk ikke ro til å tenke noe lurt, og var i det hele kraftig irritert. Dette er allikevel ike en av de sakene det er værdt å si noe om, det er bare slik det er her nede, og jeg må tilpasse meg... Jeg hilste på ungene jeg skal jobbe med, de virker i grunnen som en ganske rolig gjeng. De møtte meg ganske forskjellig, noen var på vei til å kaste seg rundt halsen min, mens andre så rett og slett livredde ut... På den avdelingen jeg skal være, skal jeg jobbe sammen med ei dame som heter Eva, og avdelingen heter ganske enkelt Eva's klasse. Vi er to stykk som jobber med en barnegruppe som er såpass stor at vi ville vært tre voksne i Norge. Dette er i grunnen mye villere unger også. =) 

I utgangspunktet skulle jeg jobbe 10-4, men de ønsket å ha meg fra 9-3. Greit for meg, bare et lite problem. Jeg får kun et gratis måltid til dagen her, det er frokost, den serveres på hostelet fra klokken 8, jeg reiser til jobb halv åtte... Det høres kansje ut som jeg er vanskelig, men hvis jeg som skal være her i seks måneder uten inntekt skal kjøpe frokost i tillegg til lunch og middag hver dag, blir det mye penger... I tilegg er det ikke rent drikkevann på hostelet, det må jeg også kjøpe... Jeg ga beskjed om at det ikke var greit, og før jeg viste ordet av det, har jeg både frokost og lunch gratis i barnehagen. Pluss der kan jeg fylle opp vannflaska mi. =)

Da vi skulle gå tilbake til taubanen, gikk ting så fort at jeg hadde ikke sjangs til å gjøre meg kjent, og hit skulle jeg vandre rundt alene allerede dagen etter. Det endte faktisk med at jeg måtte rope til Edvandro at han måtte roe ned, og vise respekt for at jeg ikke kommer herfra. Jeg er fra et land med orden, rutine og kald høflighet, og jeg nekter å gå rundt i en favela på måfå. Vi hadde en diskusjon, eg jeg reiste fra favelaen med en god følelse på at jeg kommer til å klare meg...

Jeg har endelig fått busskort, og sim kort til telefonen min, igjen ting jeg måtte mase meg til. Sim kortet virker ikke, men det skal jeg få fart på. Gjellis sinnet kan skremme de fleste... Sannsynligvis kommer jeg til å skype med hun som styrer fra England, å bare prøve å forklare litt om hvordan vi nervøse europeere forventer litt mer enn hva de tilbyr oss for øyeblikket. Når det er sagt, jeg har det helt fint, jeg gleder meg ihel til de neste 6 månedene her!!!

I dag har vi vært å sett Liverpool kamp, Liverpool knuste Everton 4-0. Vi gikk på en bar jeg ble tipset om før jeg reiste ned. Jeg kontaktet den brasillianske surporterklubben til Liverpool via facebook, og vips så begynte hjulene å ruller. Jeg har fått venner, og er trygg på å se kamper. I dag var det ikke så mange der utenom oss, men det er tross alt tirsdag. 

Neste uke begynner jeg med portugisisk timer. Det blir heftige dager, men det skal gå bra. Får jeg det ikke til, får jeg be om å jobbe mindre til jeg er ferdig med språkkurset. =)

Det var alt for denne gang...

-GILZ

 

http://en.wikipedia.org/wiki/Complexo_do_Alemão

#TravellersWorlwide #Brasil #RioDeJaneiro #FrivilligArbeid #Reise 

Fiji Time del 1 -Fast landet

Jeg mista nesten troa på at jeg noen gang skulle komme meg til Fiji, orkaner og krangling frem og tilbake med Kilroy gjorde at jeg nesten mista hele lysten til å reise til stillehavsparadiset. Til slutt landa jeg altså på Nadi, jetlaga som faen. Jeg viste så vidt hva som var opp og ned, hjernen var fullstendig døgnvill og i krig med kroppen. Redningen kom i form av Kava. ALLE resorter på Fiji arrangerer en slags komersiell versjon av den fijianske kava seremonien, som sikkert ikke inneholder halvparten av det den skal, og som helt sikkert har fått lagt inn en del ekstra for at vi turister skal elske det og tro at vi får ta del i en mystisk tradisjon. Det hostelet jeg bodde på den aller første natta ga faen i alt dette turist greiene, vi var bare en gjeng som satt samla rundt bålet etter middag, noen spilte gitar og de som ville bøtta ned på kava.

Kava er en slags eldgammel gjørmedrikk, laga av malt kavarot blanda ut med vann. Det er ikke alkohol, og det er ikke stoff, men det har en slags stimulerende effekt på hjernen, og gjør deg ganske layed back og avslappa. Med magen full i denne gjørma, klarte kroppen og hjernen tilslutt å bli enige om at det var leggetid, og første dagen i paradis var unnagjort.

Selv om jeg reiste alene, syns jeg det var greit å ikke være helt alene, derfor hadde jeg meldt meg på en hopp av/hopp på busstur som skulle gå over hele Nadi øya pluss litt øyhopping. Vi var en kongegjeng på bussen, 3 amerikanere, 2engelske, en danske og meg. I tillegg plukka vi opp to andre norske kvinnfolk. Frem til nå hadde jeg stortsett vært alene norsk på de fleste utflukter, og overbevist alle om at alle nordmenn ser ut som meg, bleike blonde vikinger. Selvfølgelig var de to andre stikk motsatte, det eneste vi hadde til felles var hårfargen, de var ellers solbrune og ikke like mann som meg! Forklaring; de var fra i nærheten av svenskegrensa og egentlig mer svenske enn norske!



Første dagen gikk for det meste med til å bli kjent, ligge på stranda, sandsurfing og krabberace. Jerry, guiden vår satte standaren ganske tidlig, han var med på alt. Som da vi kjørte over ei bru, og en hau med lokale unger bada fra brua, bussen bråstoppa og plutselig var han i fult sprang av brua selv. Som den tøffe vikingen jeg er, kjenner jeg mine begrensninger, og stod over. Vannet så skittent ut. ;)

Første resorten vi skulle overnatte på, underholdt oss med krabberace, de som ville kjøpte en krabbe, og vedda penger på den. Jeg mista konkuranselysten når min krabbe ikke fikk hete viking, og jeg tror faktisk den var i koma i store deler av løpet. Fra treige krabber gikk turen videre til den "tradisjonelle" kava seremonien. Vi fikk lære litt om skikk og bruk som for det meste består av klapp og grunt før vi fikk servert gjørma som om ikke annet hverfall satte fart på førdøyelsen...

Første skikkelige aktiviteten vi skulle ut på, var jungelvandring. Plassert på et lasteplan, langs en humpete gjørmevei som ryggen min fremdeles har friskt i minnet, for vi i retning jungel. Vi ble forberedt på at vi skulle vasse gjennom elver og gjørme før vi tilslutt kom frem til en frodig oase med en foss vi kunne bade i. Som stolt nordmann på tur, har jeg lært å ta begrebet foss med en klype salt. Med andre ord, jeg forventet ikke akkuratt Vetti fossen.




Turguiden lagde bladkroner til oss


De tulla ikke når de sa vi skulle vandre gjennom gjørme. Flaks at jeg har lest sted at det ikke fins slanger på stillehavsøyene.


Den berømte fossen.

Med lave forventninger ble jeg ikke spesielt skuffa. Det var utrolig koselig her. Vi satte i gang med fjellklatring, og kom oss opp til en litt større foss på hele 5 meter i høyden. Uheldigvis hadde jeg ikke med kameraet opp her, så jeg fikk ikke tatt bilde av dette naturmirakelet... Det gikk også her an å hoppe fra en klippe og ut i vannet, men siden det helt sikkert er piraja på Fiji lot jeg være.

Turen tilbake til sivilisasjonen gikk i ei liten trejolle nedover ei grunn gjørmeelv. Innimellom måtte vi hele gjengen ut av båten og dytte den. Trærne var nesten helt gjengrodde over oss, så vi så ikke mye til dagslys, så hele turen hadde et slags mystisk preg. Vi kjørte også forbi en ekte fijiansk landsby, så vi fikk skimtet mellom trærne hvordan de lokale bor. Det minte litt om slummen i Sør-Afrika.

Da vi kom ut av den tettvokste jungelen, var det nesten som å kjøre inn i et paradis. Det var dette jeg hadde sett for meg da jeg bestilte turen. 

Turen gikk til resorten vi skulle overnatte på, og etter en lang dag på tur passa det greit bra at her kunne vi få billig masasje, og knadd opp på stive ledd. Mens vi venta på at det var vår tur, fikk jeg mitt første møte med 50 shades of grey bøkene, Emma fra England drev med høylesning av de sjitneste avsnittene. Slik blir jo fort en barriere brutt, og plutselig viste vi alt om hverandre.

Amanda fra USA fikk bevist at amerikanere er akuratt så idiotiske så stereotypen antyder. Med spørsmål som "fins det fisk i Norge" og "jeg vet ikke om dere vet det, men det har vært krig i Kroatsia for noen år siden" for så å hyle ut om hvor teit det var at "alle syns at amerikanere er dumme" gjorde i grunnen fint lite for å endre på intrykket. For all del, det var ei kul dame, hu var bare jævla naiv. 

Selv om jeg helt ærlig syns en hviss amerikaner var dum som et brød, var ikke jeg vanskelig til å øvertale til å bli med å se på rugby trening i nabolaget. Vi var ganske seint ute, så de var ferdige. Vi fikk med oss etter trening bønnen, før jeg med eggstokker av stål gikk bort for å få bilde med gjengen. Hallo, vi snakker hardbarka rugbyspillere her. WANKBANK!!!

Takk og pris for nye vennskap, for turbussen vår brøyt sammen, så vi fikk god dyttehjelp

En annen aktivitet som jeg hadde gledet meg sinnsykt til, var å besøke en skikkelig innenlands fijiansk landsby. Vi skulle få se på hvordan folket på paradisøya faktisk bor og lever. Vi startet med et skolebesøk. I forkant hadde vi vært å handlet gaver til barna, skolesaker og snop. De som ikke hadde penger til skolesaker selv, de fikk uttdelt av rektoren på skolen, som hadde et lite lager som besøkende hadde gitt. Ungene møtte oss med sang og dans, og de dro også med oss på dansing, så her var det bare å hoppe ut av komfortsonen. 

Etter skolebesøket stakk vi ned i nabohuset, der barnehagen holdt til. De var ikke forberedt på noe besøk, men dette tok de på strak arm. En gjeng med bleikinger ble mektig imponert av en tannløs unge som kunne alt som noengang er skrevet av barnesanger på Fiji. De ble belønna med snop som takk for insatsen.

I det lokale samfunnshuset skulle vi få se litt av hvordan en skikkelig kava sermoni fungerte, litt det samme som på resortene, men det var lagt litt mer sjel i det. Vi måtte stemme frem en høvding i "stammen" vår, og det måtte være en mann. Siden Wes fra USA var den eneste hanen i flokken, var det egentlig ikke så mye å stemme over.  Det var skikkelig andakt over det, vi fikk ikke lov å le, selv om det var nesten umulig, her handlet alt om å respektere religion og tradisjoner. De aller fleste på Fiji er faktisk dypt religiøse, de fleste kristne. De har blandet sine egne tradisjoner med kristendommen på en måte som får paven til å rive seg i håret av frustrasjon.

Kavaen ble servert, og det var bare å svelge unna, jeg overbeviste meg selv om jeg har sikkert svelgt værre ting, og prøvde å ignorere gjørmeklupene som satt seg i tennene.

Racing er vistnok veldig populært på Fiji, denne gangen var det bambusflåte kappløp. På min flåte var det for det meste vikinger, så vi imponerte de andre med å dra igang en Kaptein Sabeltann allsang. Vi har det ikke mer morro enn vi lager selv.

På selveste 17-mai var det spa dag. Spa er som alt annet på Fiji noe helt annet enn det er i resten av verden. 

Vi starta med gjørmebad. Sorry alle jøder, men som med alt annet, så kødder jeg også med andre verdenkrig. Wes hadde ei stripe under nesa, den klarte ikke jeg å la være å dra nedover. Siden religion frem til nå ikke hadde vært et tema, kunne jo ikke jeg vite at Wes var jøde, og han så absolutt ikke humoren i stuntet mitt. Jaja, shit happends... =/

Fra gjørmebadet gikk turen i en "hotspring", jeg husker ikke nøyaktig hvor varmt vannet var, men det var sånn at vi måtte uti en tå av gangen for å venne kroppen til det brennende vannet. 

Ja vi elsker dette landet. Det var jo tross alt 17-mai, Mari og Silje fra Norge hadde med seg flagg, så vi veiva flagget og ropte høyt hurra mens Jerry var sprellemann i bakgrunnen

Tiden på fastlandet ble selvfølgelig avslutta med øl og geite-curry!!!

-GILZ

Stikkord:

Langs den sør afrikanske landevei

Fra flere av de lokale sør afrikanerne jeg møtte, ble jeg anbefalt å reise strekningen som kalles "the Garden Route", og jeg er ikke vanskelig å be. Bare et lite problem, det var ikke så mye jeg hadde veldig lyst til å se, jeg ville egentlig bare komme meg rett tilbake til Eva og Chad i Stellenbosh. Allikevel full av negativt mot, ble jeg henta tidlig av en guide som var nesten like negativ som meg. Det var kansje ikke verdens livligste gjeng som satt på denne hopp av, hopp på bussen, men vi hadde det i grunnen greit.

Selv om det ikke akkuratt var fest stemning på bussen, var det ingenting å utsette på på lanskapet i løvenes konge land!


Det ble strekningen Johannesburg- Durban på få timer, ei natt der på det som garantert er Sør Afrikas sjitneste hostel, jeg føler fremdeles jeg plukker kjønshår og neglesopp fra tærne, og det fins ikke nok dusjer i verden til å fjerne de døde hudcellene som klistra seg til kroppen sammen med det ikke alt for rene dusjforhenget!

Heldigvis, dagen etter ble jeg plukka opp tidlig om morgenen av "Jonny Tequila". Tidenes kuleste buss sjåfør, som brukte ca 2 minutter på å fortelle meg at reiseruta jeg hadde valgt var helt på tryne, for så å forandre den uten at jeg helt hadde sagt ja. Jeg skulle til Chinsa. Bare å hoppe i det med begge beina, livet kommer ikke i retur. 

Mens gårsdagens guide var sur og kjedelig, holdt aldri Jonny Tequila kjeft lengre enn for å trekke pusten. Det var en helt annen gjeng på denne bussen, og flesteparten skulle til min nye destinasjon. Vi plukket også opp han som hadde ansvaret for å underholde oss i løpet av kvelden, en energisk bitteliten afrikaner som trippa like mye som Jonny snakket. 


På vei til Chinsa kjørte vi gjennom Zulu land, som virka ganske tomt for Zulu'er til min store skuffelser, spesielt etter jeg hadde pint meg gjennom filmen et par kvelder i forveien, vi kjørte også gjennom en bitteliten by som egentlig bare bestod av et marked, eller en slags handleplass for alle husen som lå spredd rundt i området. Byen var så liten at jeg nesten gikk glipp av den da jeg blunka. Likevel, KONGEBY, her var det skikkelige mama africa's. Alt i byen/markede var bare farger, enten det var varene eller folket.

Vi kjørte også forbi huset til Nelson Mandela, men han var ikke hjemme, så det ble ikke noe besøk. ;P

Det aller første som skjedde i Chinsa, bare at Jonny Tequila levde opp til kallenavnet sitt, jeg hadde ikke fått trødd beina mine helt inn i bare før jeg fikk den første av ganske mange tequilaer den kvelden. Det kan jo ikke gå bra. Som den supersarkastiske sjarmøren jeg er, kan jeg faktisk bli direkte stygg på brennevin. Da Sør Afrikas gave til kvinnfolka gjorde seg kjent, var det som en gavepakke til den styggfine humoren min. Guds gave hadde nemlig et hardt liv, med så mange knivstikk skader og skuddskader at 50cent hadde blitt imponert. Da hadde jeg jo ikke noe annet valg enn å sukkersøtt påpeke at alle arrene hans var tilfeldigvis plassert der blintarmen er, og at jeg selv har større arr etter føflekker enn det hans skuddsår var. Resultatet var at han dilta etter meg som en foreldreløs valt hele kvelden. En gang imponerte han til og med med å ta ut tennene, en eller annen fyr hadde hvist slått ut melketennene med golfkølle... Sånn kan det gå når bestekompisen hvistnok er en afrikansk drug lord =)Den lille afrikaneren vi plukka opp på veien underholdt med et safriduo trommespill ut av en annen verden, seriøst, det er verdt å reise til Chintsa for det. jeg spurte om han ville bli med meg hjem til Norge, men han takka nei, siden jeg ikke kunne forsørge ham. Anyhow, det ble en ganske kul kveld, der det aller meste ikke passer offentligheten, men enkelt å greit, jeg håper at det ikke finnes overvåkningkamera på eiendommen, og jeg kom meg ikke fort nok derfra dagen etter...

BTW det er ville apekatter i Chintsa


Fra Chintsa gikk turen videre til Port Elisabeth, jeg kom seint på kvelden, og reiste igjen tidlig om morgenen, men det er en byn jeg kansje treger litt på at jeg ikke tilbrakte mer tid i... Men jeg hadde en plan, Jeg skulle til Outshoorn å ri på struts. Og etter sinnsykt med venting på en buss som aldri kom, kom vi tilslutt frem til en by jeg nekter å akseptere at er virkelig!

Jeg delte rom med en fyr fra England jeg hadde absolutt null kjemi med, allikevel var det på en måte bare oss to, det virker ikke som om det er så veldig mange som backpacker gjennom Sør Afrika. Med andre ord var det vi som gikk sammen ut for å spise. Strutsebiff. hellyes! Det var skamnice!

Fremdeles fullstendig blottet for noe til felles, planla vi dagen etter. Vi skulle innom alt denne merkelige hvite byen kunne tilby... Første stopp var Cangoo Caves, et grottesystem som strakk seg en kilometer inn i fjellene. Sinnsykt mye flotte kalkformasjoner å se, jeg kjente jeg ble nesten litt salig. 

Foruten en del WOW, that's amazing, måtte vi faktisk krype gjennom en del trange klausfremkallende sprekker i fjellet. På et sted lå jeg mer eller mindre fastlåst og skulle åle meg langs en firemeter lang gang som i tillegg gikk skrått oppover... Panikken var ikke langt unna!

Neste stopp var en strutse farm, som egentlig er det denne byen  er mest kjent for, her alte de opp struts, man kunne kjøpe alle mulige ting laget av strurs, som støvtørkere og figurer lagd av egg og bein. Vi fikk vite litt om hvordan enslik farm ble drevet, og hilse på disse steingalne fuglene som lett kan drepe et menneske me tånegla.




Rosinen i pølsa var selvfølgelig å få lov til å ri på en struts. Med en lang kroket stokk ble strutsen brutalt fanga inn, fikk en sokk over huet, og en hallfeit normann på ryggen. Våte drømmer. Det var sinnsykt kult å ha prøvt, og jeg fikk strøket en ting av bucket lista som jeg ikke viste at stod på. Etter min lite elegante ridetur var over, viste gutta som jobbe bland fuglene hvordan dette faktisk skulle gjøres. En gang i tiden var strutsekappløp en sport, men det var hvist ikke så heldig helsemessig for beina til strutsen...





Strutseegg tåler alt

 

Videre gikk turen til en Wildlifepark. Jeg syns disse små parkene er kulere enn de store dyrehagene, det er ikke så mange dyr de har, men de de har er et skikkelig eksempel på rasen.



Timon



Geparder


Hvite tigere

Fra her var det bare strake veien til Stellenbosh, jeg hadde litt over en uke igjen i sjarmør byen, Det skjedde egentligt fint lite her, det viktigste var FA cup finalen mellom Liverpool og Chelsea... Utenom det hang vi for det meste hjemme i leiligheten til Chad. Det ble noen turer på byn, og jeg som er en magnet for drama klarte selvfølgelig å rote meg borti et lite knivdrama, som jeg heldigvis klarte å rote meg like fort utfra

Stikkord:

Svipptur innom slummen

Dette er et innlegg jeg syns er sinnsykt vanskelig å skrive, dagen jeg tilbrakte i Soweto, som er et av de store townshipene, eller slummen like utforbi Johannesburg, var full av så mye inntrykk, og lærdom at det blir vanskelig å finne ord for å beskrive alt. Ord dekker bare så mye, og denne gangen kommer sarkasme og ironi til kort.

Her i Johannesburg bodde jeg på et hostel som heter Bobs Bunkhouse, et kjempekoselig lite hostel som var familiedrevet. Her hadde jeg noen dager, og bestemte meg for at jeg både hadde lyst å besøke det berømte Appartheit museumet, og Soweto, den kansje like kjente slummen. Bob kjente en fyr som kombinerte disse to turene, og ordnet alt det praktiske. Dagen etter ble jeg hentet av en svær fyr som hadde et umulig navn, som så mange andre sør afrikanere. Navnet hans betydde glad, eller "happy" som jeg kalte ham hele dagen. Og det var akkuratt det han var. 

Vi kjørte gjennom Johannesburg, og jeg tror han viste noe om det meste i byen. Han var full av "funfacts", og kunne fortelle noe om absolutt alt vi passerte. Alt i Johannesburg virket som det hadde en historie.

Først dro vi til Apparthet muséet. Jeg hadde ca 2,5 time på meg til  å gå gjennom bygget. Det skulle jo ikke være noe problem, utstyrt med kart gikk jeg inn. De har to innganger her, "whites" og "coloured". Jeg fikk en bilett merket med "whites". Selv om det ikke gjelder lengre var det ganske ubehagelig å gå gjennom en inngang etter hudfargen min, som om jeg skulle være mer verdifull fordi jeg er hvit. Jeg gikk tilbake til den trange litt klaustrofobiske inngangen merket "coloured" bare for å prøve det og. En liten ting i grunnen, men allikevel nok til å kjenne på følelsen av at her i en tid, for ikke så alt for langt tilbake ble man behandlet for den fargen man har på huden. Den lille tingen at "du som er svart" er ikke verdifull nok til å bruke samme døra som jeg som er hvit.

Muséet var urolig intresant, veldig mye informasjon og bilder. Jeg prøvte å lese og få med meg alt, og sette meg bedre inn i historien om appartheit. Jeg skriver ikke så mye om den, for det er så omfattende, og de fleste vet vel i grunnen hva det dreier seg om i grove trekk. Timene fløy, og jeg ble oppholdt i en midlertidig Nelson Mandela utstilling. Bare der brukte jeg sikkert over en time. For en skikkelse, utrolig spennende å lese om alle mulige vinkler i livet hans, og jeg følte meg langt klokere om hans person etterpå, selv om jeg i grunnen vet veldig lite. En ting er sikkert, det er ikke tvil om at han var karismatisk, hadde en utrolig evne til å inspirere der inspirasjon er utdødd, og en naturlig leder.

Tiden fløy fra meg, og plutselig måtte jeg bare løpe ut for å rekke guiden min til avtalt tid. 

Vi skulle videre inn til Soweto. "Happy" ba meg bite meg fast i de syv stolpene som stod utfor muséet, de hadde nemlig tvilling stolper inne i Soweto. "the Pillars of the Constitution". Hver stolpe reprensenterer en del av grunnloven, democracy, equality, reconciliation, divercety, respocibilety, respect og freedom.

Mange kjente mennesker kommer fra Sør Afrika kommer enten fra Soweto, eller liknende townships, og de glemmer ikke hvor de kommer fra. Desmond Tutu har fremdeles hus her, det har jeg kjørt forbi. Nelson Mandela har et hus her, selv om han kommer fra en stamme på landsbygda. Ekskona til Nelson, Winnie Mandela bor fremdeles her. Disse har kansje råd til å bo på de flotteste suiter, men de bor blandt "folket sitt".

Selve Soweto i seg selv er vel kansje ikke kjent for mange utfor Sør Afrika. Det som derimot er ganske kjent er en hendelse som skjedde her på midten av 70 tallet, Soweto opprøret. Det som skulle være en fredelig demonstrasjon for studenter der de protesterte mot afrikaans (som er et "hvitt" språk") i skolen i Sør Afrika, utviklet seg til å bli en blodig masakre der utrolig mange ungdommer ble skutt og drept, for det meste av politiet.  

Her på dette gatehjørnet på bildet under, ble Hector Pieterson skutt og drept, der stod det tilfeldigvis en fotograf, og tok et bilde som gikk verden rundt. Dette bildet er så berømt, at jeg husker det faktisk fra skolebøkene mine. 

Bildet av Hector Pieterson, død i armene på en annen ungdom, mens søsteren løper fortvilet etter.

Midt i Soweto ligger det et Museum til minne om ham og de over 400 som mistet livet den 16 juni 1976. Inne på muséet var det ikke lov å ta bilder utenom noen helt få steder. Jeg hadde heldigvis god tid her inne, og fikk lest nesten alt som stod skrevet. Det var kansje ikke så mye å skrive om selve opprøret uten at noen i politiet fikk panikk, man vet ikke hvem som ga ordenen om å skyte, og at i stedet for å oppløse protestantene endte det i stedet i vill panikk. Det som var utrolig gripende her inne var historiene til de mange pårørende, som historien til moren til Mbuyisa Makhubo, den 16 år gamle gutten som bar en døende Hector bort, mens søsteren til Hector løp gråtende etter. Historien fortalte om hvordan Mbuyisa bare forsvant en dag kort tid etter opprøret, ingen har sett ham siden, og det er snart 40 år siden.

 

Jeg er ikke den som tar først til tårene, (noen vil kansje påstå jeg er en sarkastisk jævel som sjeldent viser følelser) men her inne, når jeg leste historier som var helt jævlige gikk jeg å tørket tårer hele tiden. At så mange skulle dø så unødvendig, for å protestere mot uretten som ble gjort mot dem daglig, det er så bortkastet! Dette var sinnsykt sterkt å være med på, men veldig viktig for at man skal kunne begynne å forstå hvilken undertrykkelse de med annen hudfarge enn hvit har blitt utsatt for i Sør Afrika. 

I midten av muséet er det et slagt artium,  der det ligger murstein spredd i grusen, de fleste av disse steinene har navn, fødselsdag og dødsdag + alder på seg. Disse mursteinen representerer de mange barna som døde under opprøret. Noen av mursteinen var enten blanke, eller manglet datoer. Dette fordi noen lik ble aldri identifisert, men alle døde er representert. Det var mens jeg stod her det virkelig sank inn over meg hvor mange som faktisk var døde. Muséet var en utrolig fin måte å hedre de mange omkomne, og verdt besøket, dessuten hjalp det meg å bli forberedt på det neste jeg skulle møte.

Nå vendte vi nesen inn mot slummen. Jeg hadde sett slum i Afrika før, men ikke på nært hold. Fy faen så jævlig det så ut. Små skur bygd av rusten bølgeblikk og søppel, fikk favelaene jeg så i Brasil til å minne om luksusboliger! 

Her i disse husene bodde de fattigste av de fattigste, store familier i skur uten verken vann, toalett, rom, møbler egentlig alle ting som jeg til nå har tatt for gitt manglet. Det var bare fire vegger og tak, ikke gulv en gang. Arbeidsledigheten her i Kliptown er på nesten 100%, de fleste som bor her er stoffmissbrukere og man kan trygt si at barna som er her er fullstendig uten fremtid! Her lever mennesker som dyr! Gjennomsnittalderen er lav, det finnes ikke noe ideelt helsetilbud, selv om det finnes. Barn får barn, det er både dårlig med prevansjon tilgjengelig, og info om den. Jeg prøvte å spørr guiden min om det når han fortalte om HIV og AIDS prosenten, men han snakket det bare bort.

Det er vel kansje unødvendig å nevne at kriminaliteten her er høy! Likevel, her finnes det noen ildsjeler som ikke gir opp håpet, uansett hvor håpløst det måtte virke. Jeg ble mødt av en gutt som ikke kunne være veldig mye eldre enn 20, han skulle vise meg rundt her, og fortelle om livet i slummen. Vi trasket rundt blandt døde rotter, med rytmen av sør afrikansk hip hop i bakgrunnen. Jeg fikk vite hvordan man fikk vann, rundt forbi i bydelen var det satt opp et par vannkraner. Disse brukte man til kroppsstell, klesvak, matlaging drikkevann osv. Det var ikke mangen av dem, og de som var, var det stortsett alltid kamp om. Behovet for vann er større enn tilbudet. Toalett var en annen sak, to og to familer delte et "festival do". Disse var låste med svære hengelåser, slik at de ikke ble brukt av fremmede og til å sove i om natta av de som ikke er så heldige å ha et eget skur! Hvor ofte de ble tømte var varierende, det var ikke skjeldent det fløt over.

Ordet uhygienisk ble liksom satt litt i perspektiv.

Mens vi gikk og guiden min fortalte, så jeg plutselig en kjent fotballdrakt. Den gode viljen, og bistanden vi gir i form av brukte klær til diverse organisasjoner kommer tydeligvis frem. Norske fotballdrakter i utlandet har jeg ikke sett for mange av, men her av alle steder dukker det opp en.

Selv om det foregår mye elendighet her, fins det litt godt, takket være velviljen til de som har vært litt heldigere med hvor de er født. Kliptown Youth Project, drevet av frivillige ildsjeler gjør sitt beste for å gi de neste generasjonene en sjangs. Her på senteret tilbys utvalgte skoletimer, leksehjelp, fritidsaktiviteter for en vær smak og et sted man kan komme og bare være.  Da jeg besøkte senteret, var det nettopp satt et nytt klasserom, og skoletilbudet kunne utvides. Det fantes en brakke med PC'er og internett, hvor alle hadde tilgang til å komme enten for å skjekke facebook, eller skrive jobbsøknader. Hver dag ble det delt over 400 måltider her, jeg tror det var frokost og middag. Mange spiste kun maten de fikk her, de hadde ikke råd til sin egen.

Også egen TV'stue fantes her, og her satt Kliptowns innbyggere trofast og følgte Sør Afrika under fotball VM 2010. Det var faktisk et ungdoms fotball lag her som gjorde det ganske bra, de gjorde det så bra at de var blitt sponset til å reise rundt i verden og spille. Jeg fikk se bilde av dem på den kinesiske mur.

Selv om stedet var fattig, var det utrolig livlig her. Jeg tenkte litt på at så mye avhenger lykke av materielle gode for mange av oss andre, når rikdom ikke har noe å gjøre med lykke i det hele tatt. Det er rart å tenke på hvor forskjellige verdier vi har i livet etter hvor vi er født, og "luksusvaner" vi har lagt til oss. Jeg hadde jo lagt meg ned og dødd om jeg ikke hadde fått min daglige dusj i varmt vann hver eneste dag, og gjerne to ganger til dagen! Selv om mange her ruser seg for å takle hverdagen, har de møtt helt andre utfordringer enn de som ruser seg her i Norge. All min respekt til menneskene som kjemper seg gjennom livet her, det er bare helt utrolig at det går an å ha så dårlige livsvilkår, og allikevel leve. Latteren hørtes over alt, folk smilte, det var utrolig nok en glad og vennlig atmostfære her. På et vis holder de motet oppe, vi som kommer fra et av verdens rikeste land kan lære mye av disse menneskene. Kansje de skulle reist rundt i verden og holdt coaching foredrag for stressede småbarnsforeldre. =)

Det var vanskelig å gå herfra. Selv om stedet så ut som mitt værste mareritt, var det fantastisk fasinerende. Kansje jeg kunne tilbrakt noen dager her, bare for å få et litt bedre innblikk i kulturen, følt litt mer på kroppen hvordan det faktisk er å leve her. Denne gangen var jeg bare på besøk, og følte på mange måter at jeg gikk å så på mennesker på utstilling. Dette er slikt vi ser på nyheten, det ligger langt bak den trygge TV-sjermen, å da er det ikke virkelig, hvertfall ikke for meg.

 

Like utfor Kliptown, står de berømte Orlando Towers, mellom de to tårnene som stikker seg ganske kraftig ut i en ellers så rødbrun bakgrunn, går det ei bru, og fra der kan man hoppe i strikk. Ikke at jeg noen gang hadde gjort det, men det er jo en aktivitet det og... ;P Ellers så liver tårnene ganske godt opp, jeg forbinder liksom de glade fargene med håp på sted der man ikke ser så mye håp i det daglige. Det var det samme i Rio, mye fargesprakende gatekunst. Fargene representerer pulserende folkeliv. 


Dagen min med "Happy" var over. Jeg satt med hodet fullt av utrykk. En av tankene som spant gjennom hodet mitt, om det er riktig eller galt å tenke det driter jeg i, "Fy faen jeg er glad jeg er hvit". Jeg tror ikke jeg hadde hadde baller til å være svart, ikke i dag og spesielt ikke for 20-30 år siden. Jeg har full respekt for alle de som var med å kjempet i mot segerasjonen, og kjempet for like rettigheter. Så må vi i Norge se til helvete å slutte å klage over for fælt vi har det mens vi ruller oss rundt i selvmedlidenhet og verkende viljer, vi har det ikke fælt. Menneskene i Kliptown har det fælt, allikevel smiler de....

-GILZ

Stikkord:

Safaritur i Afrika

Jeg måtte jo på safari når jeg først var i Afrika, det var ikke tvil. Jeg hadde ikke planlagt noe serlig på forhånd, men siden turen som vanlig ikke gikk som planlagt, hadde jeg plutselig 2-3 uker til å oppdage dette fantastiske landet på. Jeg meldte meg på en tur, arrangert av BazBuz med Livingstone Trials, og skulle tilbringe 4 dager og 3 netter i ødemaraka. =) http://www.bazbus.com/ 

Første stoppested på turen var en gepard gård. På grunn av den flotte pelsen til geparden, begynner den å bli ganske utrydningstruet, de rike og berømte gir en lang faen i det, og fortsetter å kjøpe pels, og tenker ikke på at det ikke er så veldig langt inn i framtiden før vi står uten en god del av dyrene som i dag lever fritt i Afrika. Her på gepard gården, avlet de opp geparder for å få opp bestanden igjen. De tok seg også av syke dyr som ble funnet på svannen, drev med forskning og hadde en slags minidyrepark. Turister kom hit i store mengder, og med en guidet tur på eiendommen, gjorde de sitt beste for å øke kunnskapen vår om de mange dyrene de har her, og hvor nært de er å bare være et minne om noe som en gang var...

Det var ganske sent på kvelden da vi endelig kom frem til camping plassen vi skulle bo på. Jeg trodde vi skulle bo midt på savannen, men det var en ganske luksus camping plass med både dusj, do og elektrisitet. Jævli typisk at jeg hadde lagt laderen til kameraet mitt igjen hjemme, for jeg forventet en ganske primitiv tur av type "drite i et hull i bakken du graver selv". Selv om vi var dautrøtte etter å ha blitt henta i Johannesburg et sted mellom 5-6 om morgenen, tok vi oss likevel tid til en liten tur. Mens vi gikk og vandra langs gjærdet på plassen, så vi et mørkt beist borte i veien. Lettere nervøse, og lite smarte bestemte vi oss for å gå etter dette uidentifiserte afrikanske dyret. Så fort vi nesten var nær nok til å se det, forsvant det ut av syne igjen. Det minnet litt om en elg, og senere fant vi ut at det mest sannsynlig var en gnu, eller villbeist som gnuen kalles. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor, ufattelig stygge dyr! Og sammen me Scar i "Løvenes Konge", holder jeg dem ansvarlige for at Mufasa døde... =) Siden jeg allerede er inne på "Løvenes Konge", som sammen med "den Utrolige Reisen" er min favorittfilm, er det kansje verdt å nevne at jeg så filmen på flyet til Sør Afrika, mens eg slet med å sitte i ro i setet mitt, i vill glede over at jeg skulle se alle disse dyrene i virkeligheten! Som jeg vandret rundt i "hobbiton" og følte at jeg vandret rundt i filmene Ringenes Herre, slik skulle jeg nå kjøre gjennom "settet" til Løvenes Konge. 

De neste fire dagene skulle det ikke være vanskelig å gå inn i meg selv, og finne frem fire år gamle Therese, som elsket dyr, og ville klappe alt og alle, og som ble like glad og oppjagd for hver sjiraff og elefant jeg så, og som oppriktig ble et lykkeligere menneske da jeg så løver og en leopard. =) 

Første kvelden ble vi underholdt med afrikansk dans fra en liten dansegruppe. Den bestod av jenter som sikkert var i alderen 6-16. Helt sinnsykt flinke, det er så urettferdig hvordan noen er i stand til å bevege på kroppen sin. Afrikanske rytmer hadde ikke vært feil å ha!!!

Tidlig dagen etter stod vi opp for å kjøre til Kruger Parken. Det pøsregna, og jeg som er alergisk mot vær, kjente halsbetendelsen kom med en gang jeg så bilen. En åpen safaribil uten noe som helst beskyttelse mot den kalde afrika moonsoonen... Vi klatra inn i bilen, vi var så heldige at vi fikk utdelt ullpledd, uten at det var så veldi mye til hjelp. I løpet av den timen det tok å kjøre til parken, var pleddene våte, og vi var stivfrosne hele gjengen. Heldigvis brukte sjåføren vår vett, og han plasserte oss heller inn i den varme komfortable minivan'en han egentlig skulle fulgt oss med, og ha frokost og lunch klar til oss diverse steder i parken. 

Det tok ikke så veldig lang tid før vi begynte å se de første sebraene og sjiraffene. Ei av de andre fire som var med på turen, ei tysk dame på min alder jeg ikke husker hva heter, hadde et eget talent for å spotte ting som ingen andre så. Og det var søren ikke lett å få øye på ting heller. Dyrene var mønstret akkuratt perfekt til å bli usynlige i buskene her på savannen. Heldigvis, guiden vår (som hadde et så umulig navn at jeg bare kaldte ham for "du" hele turen) hadde både mange års erfaring, og to skarpe trente øyne. I tillegg hadde han radio kontakt med andre guider i parken, som delte tips om hvor løven var sett sist hele tiden.

Ikke bare så vi sebraer og sjiraffer overalt, det krydde med impalaer, som også blir kalt savannens fast food. På rumpa har de nemlig en hvit flekk som ligner veldig på McDonalds M'en. Jeg var helt gira, her gikk alle dyrene sammen, ingen gjerder til å dele av dyr som gansje kunne finne på å spise hverandre! Drømmen var jo å få se ekte jakt på nært holt, og satt konstant klart med filmkameraet. Jeg lot ikke håpet bli dempet av guiden som sa at naturfotografer bruker mange måneder for å få til det filmaterialet som blir vist på TV. Jeg hadde bestemt meg, jeg skulle se en løvinneflokk slakte en buffalo!

Dette buffalo kadaveret er ca seks måneder gammelt. Vi fikk tips om et sted der en løveflokk nettopp hadde drept en buffalo, og var igang med å spise, men vi rakk desverre ikke frem... 

Endelig fikk vi høre om løver som lå og sov i veikanten, og vi rånte av gårde. De var helt sinnsykt sjønne der de lå, uten å ane noen ting om de showet de forårsaket, de ser nemlig bilene som en stor boks, og aner ikke hva som befinner seg bak ruta. 

Da det var tid for lunch, stod nok en gang amerikanske Jenifer for underholdningen. Ikke med vilje, men av den enkle grunn, amerikanere mangle fullstendig sundt folkevett, og grunnleggende ydmykhet. Guiden vår stekte bacon, og det tok ikke lange tiden før det ble ymtet frempå at dette ikke var godt nok, og hun tok det serverte baconet tilbake til panna for å steike det mer. Som selverklært bacon kjenner vil jeg påstå at det ikke var noe galt med det. Hun var bare sinnsykt kresen! Å høre henne bestille mat på en liten Café vi var innim var rett og slett tragisk. Alle rettene måtte i detalj gjennomgås, og hun kunne ikke ha noen retter akkuratt slik det stod i menyen. Enten det måtte tas bort noe, eller legges til. Det beste var at hun ikke likte salat. Er det mulig? Malaria var også et problem. Uansett hvor mange som forklarte henne at det ikke hadde vært utbrudd av malaria i området på mange år, og derfor kunne ikke myggen bære med seg smitte, så var hun fremdeles hysterisk. Hver morgen, kveld og til alle døgnets tider innimellom, hold hun show der hun marinerte seg med myggspray. Da hun var ferdig me sin egen lånte hun alle våre andre sine etter tur. Myggen rundt henne døde av lungekreft lenge før de fikk sjangsen til å sette noe stikk. Jeg blir ikke overasket om den sprayingen hun holdt på med var mer helsefarlig enn hele malariaen... =D Ellers, sinnsykt koselig dame!

Det store målet for alle på en slik safari tur, er å se "the Big 5", som er løve, elefant, buffalo, leopard og neshorn. Av en eller annen grunn var de dyrene jeg hadde størst forventninger til flodhest og krokodille. Det er sjeldent man ser flodhester på land, men hver gang vi kjørte forbi en innsjø, speidet vi etter ører og nesebor som stakk opp av vannet. Flere ganger var vi heldige, og noen ganger var vi så heldige at vi så både krokodiller og flodhester i samme dam. De er ikke naturlige fiender, men skulle det allikevel bli kamp, ville flodhesten angrepet krokodillen. Flodhesten er utrolig nok det dødeligste dyret i Afrika! 

Elefanter ble også etterhvert ganske vanlige å se. Vi ble eksperter på å se den sorte konturen av ensomme elefant okser i horisonten. Bilen vår ble til og med utfordret av en nervøs okse vi traff på veien. Vi, eller rettere sagt guiden vår bestemte seg for å ikke yppe til kamp, siden vi hadde tapt med stil. Motoren på bilen ble slått av og vi stod i ro, slik at den grentne elefanten kunne se at vi verken var redde eller ville sloss. 

På kvelden fikk vi tilbud om å være med på nattsafari, mot et lite (stort) tillegg i prisen. Absolutt, jeg tenkte at det kansje var likt som med dykking, at alle de dyrene som er for stygge til å komme frem på dagtid, tusler ut i nattemørket. Det er også på denne tiden av døgnet jakt aktiviteten er størst. Det første vi møtte på, var en svær elefant ved inngangen til parken. Supert, så fikk jeg testet nattfilteret på det nyinnkjøpte kameraet mitt i samme slengen. =) 

Like etter kjente vi den motbydelige lukten av afrikanske villhunder. Av en eller annen grunn pisser de på hverandre, så du lukter dem før du ser dem. Disse små monsterne er kjente som de mest utspekulerte og ondskapsfulle dyrene i Afrika. De jakter et dyr i flokk, og spiser opp til 40% av dyret før det dør av sjokk. Helt sykt, tenk å være levende til nesten halve deg er oppspist! Dette er et av parkens mest utrydningstruede dyreart. For å være ærlig kan jeg ikke forstå at noen ville savne dem om de forsvant. Vi var så heldige at de var de første dyrene vi så tidlig dagen etter også. To ganger på mindre enn et døgn var vist ganske uvanlig, og vi var heldige som så dem i det hele tatt. Jeg følte meg ikke spesielt heldig, og ville heller sett neshorn. =/

Hyenene derimot, de var faktisk ganske søte. Jeg hadde aldri sett dem i virkeligheten før, ikke i dyreparker heller. Helt anderledes enn de tre krypene i "Løvenes Konge"

Vi var heldige, og fikk se flere løver. Vi satt ganske langt unna, og så vel egentlig hodene til løvinnene, og så kunne vi ane at det kansje var løveunger der også. Senere, når jeg fikk lastet bildene mine inn på dataen, kunne jeg se at det ikke bare var et par, men jeg talte vel fem små hårballer. 



Vi så en god del buffaloer rundt i parken. Ganske merkelige skapninger, med horn som ligge klistret ned langs siden på fjeset, syns jeg de minne om blonde bayernske øl jenter. Hver gang vi så buffaloer satt jeg og speidet etter løver, så jeg kunne få kodak øyeblikket mitt.

Jeg gjorde et forsøk på å fange savannen på bilde, men det er ganske vanskelig å få det til. Savannen er egentlig utrolig flott, men jeg syns at bildene bare fikk den til å se fargeløs og kjedelig ut. Derfor ga jeg etterhver opp...




Denne bukkene bruse liknende saken bestemte seg plusselig for å hoppe like forran panseret vårt. Den var helt nyedelig, men desverre veldig sjenert, så jeg fikk ikke noe godt bilde av ham.

Helt på slutten av turen vår, viste guiden vårt om et sted der det var ganske vanlig at flodhestene kom opp av vannet. Jeg tror vanligvis ikke turen går innom her, jeg misstenker at eneste grunnen til at vi stanset her var mitt evige tyt om flodhestene. =) Det var ganske fasinerende å se dem ligge å dra seg på elvebredden. Helt utrolig å tenke på at et så søtt dyr er så livsfarlig. De ser jo helt harmløse ut. 

Like bortenfor der flodhestene lå, lå det ca 15 krkodiller og latet seg i sola. Det var helt rart å se på, og selv om vi viste at de ikke er naturlige fiender, sitter man allikevel med en klump i halsen, og en liten tenk hvis. Det hadde jo absolutt vært en kamp verdt å se. =)

Vi kjørte ut av parken for aller siste gang. Jeg var bittelitt skuffet, for vi manglet enda to dyr på å ha sett alle "The Big5", ikke hadde vi sett neshorn, og ikke hadde vi sett leoparden. I det vi hadde kjørt gjennom den første porten for å komme oss ut, så vi et nyskjerrig hode titte frem i lyngen langs veien.

 

Det var den endelig, leoparden. Etter å ha sett dette dyren som ikke kan beskrives som annet en majestetisk, kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor løven er regnet som jungelens konge. I forhold til leoparden har den ingenting å stille opp med. Løven blir liksom bare en blass skygge. Leoparden var elegant, sterk, trollbindende vakker og leken. Jeg har fått et nytt favorittdyr.

Leoparden vår så ut til å elske livet i rampelyset. I et kvarter gikk den ved siden av bilen vår. Innimellom tok den seg en liten tur ut i gresset og lå og rullet seg rundt, eller klorte på en trestamme, til vår store begeistring. Jeg er sikker på at den var fult klar over hva den holdt på med, denne leoparden var født til å være stjerne! Når den lå og rulla seg rundt i gresset som en kattunge, var det vanskelig å forstå at det ikke bare var til å gå ut av bilen, og sette seg ved siden av i gresse og klø den på magen. Jeg hadde nok blitt kattemat fortere enn faen.

Vi mangla enda neshornet, derfor tok vi en liten omvei da vi kjørte hjem igjen til Johanneburg. Ved en bensinstasjon var det noen som hadde tatt på seg oppgaven med å holde liv i et par neshon som var blitt frarøvet hornene sine av snikskyttere, og forlatt til å dø. Neshorn-horn brukes nemlig i en viagra lignende medisin for søkkrike menn som ikke får den opp alene i Asia. De driter i at om 3 år vil det ikke være flere neshorn igjen i Sør Afrika, de driter i at parkvokterne i Krugerparken regner med at hver dag blir det skutt flere neshorn, og de finner ca 7-8 døde hver uke. Desverre er det umulig å stoppe. Snikskytterne er fattige familiemenn som ikke har råd til å si nei til pengene de tjener. Her syns jeg de Sør Afrikanske myndighetene har et ansvar, de må begynne å gjøre tiltak for å stoppe den alvorlige fattigdommen i landet. Det vil sammen med utdanning om dyrevern etterhvert ikke bar komme folket til gode, men også de unike dyrene vi finner her. 

De som hadde den lille innhegningen der vi fikk se neshorn, hadde klart å avle frem en neshornbaby. Det må jo være noe av det mest uproposjonerte rare lille dyret jeg har sett noen gang, men fy søren så sjønn!!! STYGGSKJØNN!!!

-GILZ

Stikkord:

Robben Island, "Mandela Fengselet"

Når man er i Cape Town, er det et must å besøke Robben Island og høyrissiko fengeselt der Nelson Mandela og andre apartheit forkjempere satt fengslet i store deler av livet sitt. Jeg reiste ut til øya sammen med svenske Veronica som jeg bodde på rom med på hostelet. 

Det første som møtte oss her, var det samme som møtte fangene og besøkende som kom ut her for ikke så all for lang tid siden. Porten. Her stod besøkende i kø i flere timer, for å få 30 minutter med sine kjære ca hver sjette måned. Her hadde man ikke de koselige besøksrommene vi finner i Norske fengsel, her måtte man stå rett opp og ned så lenge besøket varte. Kroppskontakt var strengt forbudt. Man hadde kun lov å snakke to språk, engelsk og afrikaans. Kunne man ingen av de, vel synn for deg... Sør Afrika har 12 forskjellige offisielle språk.

Vi satte oss på enn buss som gikk rundt hele øya før vi kom til selve fengselet. Vi kjørte forbi kalkgruvene der fangene måtte jobbe 8-10 timer hver dag, og der flere av de politiske fangene bygde en symbolsk "varde" i 1995, da de var satt fri, og kom tilbake til stedet hvor de var frarøvet friheten sin i mange titalls år. Denne "varden" hadde steiner i mange forkjellige farger, og var et symbol på at sammen var alle mennesker likeverdige, uansett farge. Her i disse kalkgruvene ble systemet each one, teach one oprettet. Det gikk ut på at alle som kunne noe, var ansvarlige for å lære det videre. På denne måten ble fengselet som et slags universitet. Mennesker som kom hit og verken kunne lese eller skrive, fikk seg høyere utdanning. Dette var selvsagt strengt forbudt, og foregikk i det skjulte når fangevokterne ikke var oppmerksomme, som da man satt på dobøtta.

Det harde arbeidet i kalkgruvene var svært helsefarlig, Nelson Mandela fikk ødelagd tårekanalene sine her, og han kan ikke lenger gråte.

Vi stanset ved verdens minste fengsel, det ble bygget et eget lite bygg til revolusjonslederen Robert Sobukwe, han var ansett som så farlig, at han fikk ikke sitte sammen med de andre fangene, og måtte ha sitt eget fengsel. Sånn var det her på Robben Island, de politiske fangene ble skilt fra voldtekts- og drapsmenn. Ikke fordi man var redde for at sedelighetskriminelle skulle skade de politiske fangene, man var livredd at de politiske fangene skulle påvirke de andre som satt fengslet her. Helt sykt, at myndighetene i et land er så livredde for andres overbevisninger, og kamp for rettferdigheten!

Det var ikke bare fengsel her på øya, alle de som jobbet i fengselet, bodde for det meste her. Det førte til at det ble bygget hus, butikker, eget postkontor, kirker og alt man trenger slik at Robben Island ble et eget lite samfunn. Det bor fremdeles folk her.


Her utforbi det lille enmanns fengselet, så vi ville pingviner, de var kjempesøte!!!

Turen rundt øya tok en liten time, og endelig kom vi til høysikkerhetsfengselet. Fra utsiden så fengselet ganske idyllisk ut, været var kjempefint, og hvis man ser bort fra litt vind, så var det i grunnen ganske varmt. Det var vanskelig å forestille seg det helvete fangene gikk gjennom hver dag. Vi ble møtt av en guide som selv satt her ute, på grunn av sin politiske virksomhet. Jeg syns det er helt rått, alle guidene her ute, er tidligere politiske fanger, som nå hver dag reiser tilbake, og vier sine liv til å utdanne folk om all jævelskapen som foregikk bak murene her. Jeg syns det står en helt sinnsyk respekt av dem, jeg har vondt for å tro at jeg selv hadde vært i stand til å sette beina mine her!!! Det blir noe helt annet å gå sammen med noen som har opplevd denne ondskapen på kroppen, enn noen som har lest seg til informasjonen fra en bok. 

Like innforbi murene, kom vi til en liten sal, der guiden fortalte oss litt om hva som skulle skje på turen, og fortalte litt om det daglige livet her ute. Han satt samtidig som Nelson Mandela, men jeg tror han selv satt i 12 år, mens Mandela tilbrakte 20 år her.

Han fortalte blandt annet om mat rasjoneringen, mens man her i Norge nesten har det bedre i fengsel enn hva man har det på gamlehjem, var det alt annet enn tilfelle her ute. Ikke bare ble maten rasjonert fordi man var fange, men den ble rasjonert etter rase! I Sør Afrika ble man delt opp i hvit, brun, svart, de vanligste, og så hadde man alle andre raser innimellom. Det gikk an å søke om å skifte rase, man kunne kansje bevise at man hadde hatt en hvit bestemor, og ble brun, et hakk bedre enn svart. Utrolig nok, så var det mange jøder som rømte hit før og under 2 verdenskrig, til et så rasefientlig land. De var forresten en egen rase de og...

Vi started på omvisningen, det første vi kom til var en sovesal. Det første jeg tenkte var at dette så ikke så fælt ut, den var større enn den sovesalen jeg selv bodde på. På min sovesal var det 22 senger, her var det 40. Det to køyesengene som man ser helt innerst i rommet, de fikk fangene på slutten av 70 tallet. Frem til da sov de på matter på gulvet. Det jeg trodde var et golvteppe, som ligger midt på gulvet var en slik sovematte. Ingen luksus. Det fantis ikke noe toalett, man gikk på do i bøtter i et hjørne. Når jeg hørte dette, satte jeg utrolig pris på min egen sovesal.

Man tror kansje at det er så veldig varmt i Cape Town, det er det på ingen måte, spesielt ikke på vinteren, temperaturen kryper fort ned til null grader på vinteren. Fangedraktene bestod av shorts, og skjorte med korte ermer. Fengselet var iskaldt om vinteren! Var man heldig fikk man sko. I tillegg til kulde, øya er flat som en pannekake der den ligge midt utpå sjøen, man har ingen beskyttelde fra vær og vind!

Vi gikk videre ut i en av luftegårdene, luftegården der Mandela tilbrakte mye av tiden sin i fangenskap. Det var her han i skjul skrev boka "Den lange veien til friheten", boka var nedgravd i hagen, og ble smuglet inn til Cape Town. Jeg har ikke selv fått lest boka, jeg sliter litt med politiske manifester, både fordi jeg syns politikk er tungt og vanskelig å forstå, og fordi jeg syns det er utrolig kjedelig, men dette er en bok om så mye mer, så den står på leselisten min. Jeg ser for meg at jeg kansje får et litt annet forhold til boka, siden jeg har vært på stedet der boka er skrevet. Mandela er jo heller ikke den standard politiske skjikkelsen, alle som noen gang har hatt noe med ham å gjøre, beskriver ham som sinnsykt karismatisk, og utrolig innspirerende å være rundt. 

Vindu nummer fire fra venstre er vinduet inn til Nelson Mandelas celle. Inne cellene, gjennom det bittelille vinduet cellene hadde, kunne noen av fangene se over til Cape Tow, til Table Mountain. Fjellet ble da et symbol på friheten for mange av de stakkars sjebnene som satt her ute. Mange av de kom aldri tilbake til friheten, de døde her ute på Robben Island, og ble begravd her ute.

Bildet under er Cella til Mandela, før han fikk denne, bodde også han på en sovesal. Cella var litt større enn hva jeg hadde sett for meg på forhånd, men allikevel, de fleste hundehus er større. Og det var nettopp det fangene var her ute, hunder.  Cellen var låst, så vi fikk desverre ikke lov å komme inn, men det gjorde mer enn nok inntrykk å stå på utsiden å kikke inn, der en mann som har innspirert så mange har sittet i mange år på innsiden å kikket ut. 

Før vi kom til cella til Nelson Mandela, gikk vi ned hele fløyen med like celler, disse var ikke lengre innredet, istedet hang det plakater med navn og historien til de som bodde i cellen. Jeg prøvde å få lest, men det var ikke tid nok til å lese alle. Det savnet jeg litt, mer tid til å gå litt rundt for seg selv, og kunne lese noen av historiene.

Helt til slutt på omvisningen, fortalt guiden vår om sin egen sjebne, om hva han hadde "gjort" for å fortjene å komme ut hit. Det er synn å si det, men jeg husker ikke så mye av det han fortalte. I løpet av de siste to timene hadde det vært så mye å ta inn over seg, så mye som skulle fordøyes, at jeg tror ikke helt jeg klarte å oppfatte helt det han fortalt. Og igjen, alt dette med appartheit er så omfattende, så vanskelig og komplisert, at jeg rett og slett ikke sjønner alt. Men det jeg vet, dette var ikke riktig, ingen fortjente å bli stuet bort som dyr på denne måten, og ingen fortjener å bli dømt ut fra hudfargen sin!  Det værste er at dette skjedde for mindre enn 20 år siden, jeg var fire år når apartheit ble opphevd, en så gammeldags og trangsynt filosofi er så moderne at den fantes innforbi min tid. Det syns jeg er vanskelig å godta. Det er en av grunnene til at jeg syns at det arbeidet de driver på med her ute på Robben Island i dag er så sinnsykt viktig, de utdanner folk om hva som skjedde, og med det er de med å forebygge at det ikke skjer igjen.

Når omvisningen var over, og Victoria og jeg gikk nedover til båten igjen, kom gullkornet fra Voctoria (hun er svenesk) "Du Tessan, hvem va egentligt han der Mandela, varfor va han egentlig så berømt?" Jeg trodde jeg skulle daue av latter der og da. Bare fra en svenske!

-GILZ

Stikkord:

Sør Afrika- Cape Town. Hvithai safari ++


Noe av det første jeg fikk igang, var bading med hvithai- i bur selvfølgelig .http://www.whitesharkadventures.co.za/ 

Så lenge jeg kan huske har jeg vært fasinert av hvithaien, fasinert og livredd. Endelig skulle jeg få se denne gåtefulle skapningen i virkeligheten og på nært hold. Klokka fem om morgenen måtte jeg opp, vente utenfor hostelet og ta den lange turen opp til Gansbaai. Vi kom frem til bukta, men før vi kom så langt at vi skulle ut i båt, skulle både spise frokost og få litt informasjon om hvithaien. Det tok ikke lange tiden, det er veldig lite å fortelle om haien, fordi man vet fremdeles så utrolig lite. Jeg hang meg litt opp i en liten ting de sa. Grunnen til at de drev med hvithai safari, for å ta vekk frykten folk har for denne urgamle skapningen, ta vekk litt av mytene og det dårlige ryktet som haien fikk etter haisommer filmene på 70'tallet. Javel, let's be real! De driver en buissness de og, de skal ha til salt i grøten. Det tjener graps med penger på å dra med spenningssugne turister ut på dypt vann for å se en skapning man ikke vil se i et akvarium noen gang. Hadde det ikke vært for Haisommer filmene, hadde de aldri tjent de pengene de gjør. Kall en spade for en spade. 

Uansett, jeg var full av forventninger da vi satte oss i båten på vei ut. Jeg viste i grunnen ikke helt hva jeg skulle håpe på, det er ville dyr det er snakk om, det var ingen garanti for at haien i det hele tatt skulle dukke opp. Og hva når den faktisk kom, ville jeg tørre å gå ned i buret? Haien lot vente på seg, den ryggfinna badegjester og surfere i alle tropiske farvann håper de aldri skal få se, sto vi å speidet etter i over 3 timer. Endelig så vi en mørk skygge under vannoverflaten nærme seg båten, da hadde vi nesten gitt opp. Jeg vet ikke helt va jeg skulle syns. Den var så liten. Det er kansje ikke størrelsen det kommer an på, men jeg hadde helt ærlig håpet på et beist, i noe som så like skremmenes ut som en delfin. Nå var den endelig her, og det var vanskelig å ta innover seg at dette var en av verdens mest fryktede skapninger, så nerme at jeg kunne bøye med over ripa og klappe den på ryggen. I ca 10 sekunder dukket det en hai nummer to opp. Den forsvant like fort som den kom, den råtne tunfisken som ble kastet i vannet, og dratt opp igjen før haien fikk sjangs å lukke den enorme kjeven sin rundt den, var vist ikke særlig spennende. Det er nemlig ikke lov å mate haiene, det skal ikke lære å forbinde mennesker med mat. Vi måtte smi mens jernet var varmt, det var bare å klemme seg inn å våtdraktene, og kaste seg i det iskalde vannet, godt beskyttet av buret. Jeg havna i den siste gruppa på seks som skulle ned i buret, og var livredd for at haien skulle få nok før det va min tur å se den under vann. Den ble værende, heldigvis. Min tur kom, og jeg klatret nærvøst ned i mitt trygge fengsel. Jeg var svinheldig, mens jeg var i buret var haien sulten. Den tok tak i buret med de svøre tennene sine, og rista oss godt. Det er noen syke krefter som er i denne fisken, det føltes som om den prøvde å riste buret løs fra båten å ta oss med ned til havdypet. JEG ELSKET DET. Jeg ga blanke faen i hvor kalt det var i vannet, jeg ville ikke opp! Det motiverte litt da den koselige tyskeren på siden av meg begynte å spy, og jeg badet i oransje spye, da hadde hvithaien tatt farvel uansett, og jeg var klar til å komme meg opp.

Det som kansje overrasket meg mest her vi lå og duppa ute på havet, var hvor nær vi var land. Det tok liksom bare 15 minutter å komme seg ut til der vi skulle. Så her blandt oss, her svømmer faktisk haien. Om de er skjeldne, er det jo ikke noe merkelig at det blir haiangrep innimellom...

Turen gikk tilbake etter varm mat og kaffe. Jeg hallsov i bilen tilbake, men fikk et glimt av ville bavianer på hustakene langs veien hjem. Det er så rart å se dyreliv på denne måten. På veien inn til Cape Town ble jeg også sjokkert av den tydelige fattigdommen i Sør Afrika. Jeg hadde ikke forventet slum på den måten, ikke her, i Kenya absolutt, men ikke i Sør Afrika- jeg trodde landet var mer utviklet enn som så. På alle kanter rundt byen lå "townshipene" eller "shantytowns" med tettbygde hus bygt av rusten bølgeblikk og søppel. 

I flere byer jeg har vært i, har de disse røde dobbeldekker city sightseeing bussene. Jeg har aldri tatt en slik buss før, har liksom aldri helt sitt poenget, for jeg har alltid hatt lyst å oppdage byen på egenhånd, men da svenske Sanaz og Terese innviterte meg meg med takket jeg ja. Bussen gikk forbi terrassen der Nelson Mandela holdt sin aller første tale som folkevalgt president, ved siden av der den siste benken der det sår "whites only, no colored". Bussen gikk gjennom district six, et område svarte og fargede ble forviste fra, slik at all bebyggelse kunne gjevnes med jorden, og man kunne bygge for at hvite kunne bo behagelig. District Six kom aldri lengre enn å bli gjevnet med jorden. Når vi kom til Table Mountain bestemte vi oss for å hoppe av og ta taubanen opp fjellet.

Det går an å gå, men det er vist bare vanskelig tursti, og utrygt for turister da det er stor fare for å bli overfalt. Oppe på Table Mountain er det ikke noe serlig å ta seg til, det er en liten café der på toppen, en souvenir butikk og en helt enorm utsikt. Man ser nesten hele Cape Town herfra, Cape Town er utrolig flott langt i fra, men langt i fra fint. Vi kunne se utover havet helt ut til Robben Island. Etter den fantastiske utsikten var fordøyd, gikk turen ned igjen, og tilbake på bussen. Nå kjørte vi langs kystlinjen, her bodde de rike, og det var ikke vanskelig å se. Utrolig flott, men veldig overfladisk, liksom glansbildet til Cape Town. Kysten førte oss til V&A waterfront, også en del av glansbildet til Cape Town. Et bryggeområde der butikker og restauranter er samlet på et sted, noe for enhver smak, og i alle prisklasser. Her kunne man kjøpe seilturer i solnedgangen, og guidede turer ut til Robben Island. Her er det gatemusikanter og all mulig underholdning. Her er det også statuer av alle de fire Sør Afrikanske fredspris vinnerne. Desmond Tutu og Nelson Mandela blandt annet. Denne prisen blir jo delt ut i Norge, og jeg kjente den stolte norske nasjonalfølelsen boblet i halsen der jeg stod i midten av de fire. Det er Karl Johan i Afrika. Etter vi hadde vandra rundt her noen timer, tok vi turen hjem, vi hadde sett og gjort oss bedre kjent i store deler av Cape Town. 

Sammen med Robben Island, syns jeg at å besøke District Six er et must. Det har på en måte litt med respekt for landet, og villighet til å ta lærdom av en tragisk historie, slik at alle kan være med på å sørge for at noen som helst versjon for Raseskille aldri skjer igjen. Jeg syns det var litt vanskelig å forstå hva Disrict Six egentlig er, for det var liksom ikke helt det muséet handlet om. Det var mer en fortelling om segerasjonen av raser her i Cape Town, en hyllest til de menneskene som stod opp mot denne rettferdigheten. Inne på muséet her kunne man velge å vandre rundt alene, eller men kunne ta en guidet tur. Jeg syntes aparthet er sinnsykt omfattende og vanskelig å forstå, derfor valgte vi en guidet tur, jeg syns det er bedre å forstå godt en liten del av det, en å ikke forstå en dritt om alt. Som på Robben Island (som får et eget innlegg) var guiden en som hadde levd under appartheit regimed, og var en av de som hadde vært med på demonstrasjoner og bekjempelse av systemet. Han hadde vært gouvenør for en del av Cape Town, i dag er han muséums guide. Det syns han selv var greit, han hadde vært med på å kjempe for rettferdighet, han hadde vært med å seiret, og nå var han med på å utdanne. Det var ikke lov å ta bilder her inne, men det var ikke så mye å ta bilder av, bare masse informasjon. Det er veldig vanskelig å beskrive noe fra muséet, eller gjengi noe jeg lærte, men jeg følte meg allikevel klokere når jeg gikk, enn hva jeg gjorde da jeg kom. Et besøk her anbefales! =)



District Six Museum

Stikkord:

Møtet med Sør Afrika

Endelig kom jeg meg på flyet fra New Zealand til Sør Afrika. Jeg var utrolig spent på hva jeg hadde i vente. Som med Brasil, var Sør Afrika et land jeg hadde hørt mye om at var livsfarlig. Et liv er ikke verdt en damn shit. Jeg forventet i grunnen at det ville bli ganske likt som med Brasil, at så lenge man brukte huet, og sundt folkevett, så var det vel ganske trygt der nede. Grunnen til at jeg hadde valgt å legge turen innom Sør Afrika, og først og fremst Cape Town, var for å besøke igjen Eva, hun jeg delte rom med de 3 månedene jeg var i Brasil, og besøkte i Tyskland, første stoppet på turen. Nå har jeg faktisk truffet Eva på tre forskjellige kontinenter.

Selvfølgelig gikk ingenting etter planen i Sør Afrika heller. For det første kom jeg en uke for tidlig, for det andre hadde Joe, som jeg også traff i Brasil, og som jeg etter planen skulle bo hos, fått seg dame. Jeg har selvfølgelig full forståelse for at den nye dama til Joe ikke ville ha et vilt fremmed kvinnfolk boende hos den nye kjæresten sin. =) I stedet for skulle jeg bo hos Eva, i leiligheten hennes, som hun delte med 3 andre jenter i Stellenbosh. Jeg fikk tre netter der, før jeg ble så høflig kasta ut på gata. Grunn, jeg har masse tattoueringer. Haha, tenk det i 2012, er det mulig? I Sør Afrika er det faktisk det. De menneskene som stod bak appartheit lever fremdeles i beste velgående, ikke nok med de, de har fått unger, og ungene fra det tykkeste bondeland er akkuratt like trangsynte som foreldrene sine. Panikk for alt som er anderledes. Så av denne gladkristne jentegjengen ble jeg altså høflig bedt om å forlate deres sjøre sosiale krets. Stakkars Eva, hun ble satt i en umulig situasjon, så i stedet for å lage noe oppstyr rundt dette, tok jeg det med et smil, pakket sekken, og reiste til nermeste hostel, og her hadde jeg det helt fint i et par dager, før turen gikk inn til Cape Town. Det skjedde ikke så veldig mye spennende her denne uka, uten om vandringer rundt i den idylliske studentbyen i herlig kolonialsk stil som Stellenbosh er.

Turen gikk inn til Cape Town, midt i Long Street skulle jeg bo, med andre ord, i hjertet av Cape Town, med gå avstand til det meste. På en sovesal med etparogtyve senger. Det tok ikke lange tiden før jeg ble kjent med en gjeng med svenske jenter som jeg tilbrakte det aller meste av tiden min med. Til og med svensker som forstod norsk, noe jeg har lært er en mangelvare hos svensker. Når man har reist så lenge, og eneste gang man snakker norsk er når man ringer hjem, da er det ubetalelig å endelig kunne snakke morsmålet sitt innimellom. =)

En av de fine tingene med Sør Afrika, er at de ligger i samme tidssonen som Norge. Som fotbalgal nordmann, og Liverpool surporter til halsen, ble jeg sultet for fotballkamper i Australia og New Zealand. Endelig kunne jeg se fotball igjen. Første dagen min i Cape Town gjorde jeg det man i grunnen ikke bør gjøre her. Jeg for alene på bar for å se FA cup semi finalen mellom Liverpool og Everton, her traff jeg et par andre Liverpool surportere, og med fotball blir det jo alltid ØL! Da kampen var ferdig vunnet, Liverpool var takket være Andy Carrol sendt i finalen, var jeg litt over middels sjenkt, og vandra tilbake til hostelet i en by jeg ikke fantes kjent i. Midt på lyse dagen var i grunnen ikke dette et problem. Litt verre gikk det da vi en god gjeng tok turen ut en onsdagskveld for å se Champions League finalen mellom Chelsea og Barcelona. Turen gikk videre ut på byn, og vi fikk gleden av å danse til Shakira's "Waka Waka" og brøle THIS IS AFRICA i Afrika. Godt over gjennomsnittet full, har jeg en dårlig uvane av å bli veldig sjenerøs. Da en av de tusenvis av tiggerne i Cape Town kom bort og ba om mat, var jeg ikke vanskelig å be. Jeg lettet  samvittigheten min med å gi både mat å penger til ei dame som påstod hun verken kunne mate seg selv eller sønnen sin. Ingen problem, frem til dagen etter. Først oppdaget vi at Sanaz iPhone var borte, så skulle jeg bare skjekke vesken min for å forsikre meg om at alle mine ting fremdeles var der. For helvete, kameraet mitt for borte vekk. Med alle bildene mine fra haisafari, uken i Stellenbosh og sighseeing turen i Cape Town. Typisk nok var ikke disse bildene lagt inn på mac'en, de er borte for alltid. kameraet driter jeg i, det får jeg på forsikringen uansett, det er bildene som plager meg. Derfor er de fleste bildene mine på dette innlegget tatt fra andre.  

Siden tre av fire av oss jentene var blitt frastjålet noe, gikk vi sammen ned til politistasjonen for å anmelde saken. Det var en ganske interesant opplevelse. Det var en eviglang kø, og med den sør afrikanske effektiviteten, så det ut som vi kunne bli sittende der hele kvelden. Da det ble min tur, endte jeg opp med å syntes synn på han som tok imot anmeldelsen min, for et enkelt menneske! Da jeg leste gjennom raporten etterpå, kunne det like gjerne vært en anmeldelse tatt imot av en ti åring. Vi fikk ikke sitte ifred i mer enn 2 minutt om gangen heller, for vi hadde ei dritafull dame som hang over alle, som var blitt slått av mannen sin, og den historien måtte alle få med seg. Hun glemte bare å fortelle at det egentlig var hun som hadde banka opp ham... Nei, hele greia var i grunnen ganske komisk.

Cape Town er stappfull av tiggere, og de har lært seg et lite triks. De har sluttet å be om penger, de ber heller om mat. Typisk kommer noen bort til deg "Faren min kastet meg på gaten fordi jeg er gravid og ugift, jeg har ingen penger, kan du kjøpe mat til meg". Jeg gjorde aldri det, utenom den ene gangen. Beklager, jeg er kynisk. Jeg har backpacka rundt i verden, med et strikt matbusjett selv, jeg har ikke råd til å brødfø alle de sultne i Sør Afrika på toppn... 

Jeg ville få mest mulig ut av mitt opphold her i CT, så jeg vandra rundt i byen hver dag, og prøvte å gjøre meg kjent. Den ene dagen klarte jeg å rote meg inn i litt tom gate. Plutselig var jeg helt alene, og en liten gjeng med sorte Sør Afrikanere kom gående mot meg, de gjorde ingen tegn til å slippe meg forbi, og jeg var ganske sikker på at jeg kom til å bli ranet, slått ned, voldtatt, partert og kjørt ut på landet der jeg kunne råtbe vekk. Det viste seg at de bare lurte på veien til holocaust muséet. Så feil kan man ta. Jeg gikk videre med hodet bøyd i skam!

Det er veldig forskjell på svarte og hvite i Sør Afrika, hvis man spørr om hva man bør gjøre, besøke og se mens man er i landet. Hvite vil fortelle deg at alt er farlig, mens svarte syns du skal gjøre alt. I Cape Town har de et "van system", en hau med små van'er som går ei bestemt rute. Både billigere enn taxi, og enklere enn buss. Hvite kaller disse for kister med hjul, og de er hvist livsfarlige, du vet aldri helt hva du kan bli utsatt for i disse. Ikke skjønner jeg det. Vi tok dem flere ganger, frem og tilbake til stranden. Ingenting farlig skjedde, utenom at beina mine aldri blir det samme igjen etter en tykk dame nesten satte seg på fanget mitt (de blir fylt opp til det kke er en ledig kvadrat centimeter igjen). De kjører som svin, og bilene kan fallle fra hverandre hvert eneste sekund. Utenom det er det ingenting i veien for å benytte seg av denne offentlige transporten...

Jeg lærte en veldig viktig ting i løpet av denne uken, jeg er ikke den med flest fordommer til å begynne med, men jeg har enda ferre nå. Hvem man er har ingenting med farge å gjøre, og skulle det allikevel ha det, de hvite afrikanerne jeg ble kjent med, var tragiske tilfeller av menneskeheten...











Stikkord:

Reise med Kilroy? Nei takk, jeg reiser alene!!!

Mitt New Zealand opphold skulle avsluttes der det begynte, i Auckland. Her skulle turen etter planen gå til Fiji, men slik skulle det ikke gå. På Fiji var det nemlig full orkan, alle fly ble innstilt. Shit! Her begynte problemene med Kilroy. Derfor vil jeg bruke dette innlegget til å fortelle min erfaring med Kilroy, ikke for å sutre og klage, men i håp om at kansje andre som skal ut å reise vil tenke seg om to ganger før de benytter seg av Kilroy sine tjenester.

Problemene mine begynte altså når flyet mitt til Fiji ble kanselert, dette flyet hadde jeg bestilt på egenhånd, så helt forståelig, her kunne ikke Kilroy hjelpe meg. Jeg tenkte positivt, planen var å reise fra Fiji til Sør Afrika, og jeg hadde allerede bestemt meg for å reise tilbake til Australia fra Sør Afrika, i stedet for hjem til Norge. På Fiji hadde jeg bestilt en 10-dagers tur med fleksible datoer, den ble det ikke tid til å ta nå når flyet mitt stod stuck på bakken i to-tre dager fremover. Null problem, jeg bestemte meg for å reise fra New Zealand til Sør Afrika, og så fra Sør Afrika til Fiji. Dette burde jo kunne løses ganske enkelt. Trodde jeg. 

Det viste seg at bare det å komme i kontakt med Kilroy til å begynne med var en vanskelig prosess. Nå er det slik at internett og telefon i New Zealand ikke er gratis, faktisk så er det ganske dyrt. Som backpacker driter du jo ikke akkuratt penger. Alikevel, jeg betalte for et døgn med internett, kontaktet Kilroy for første gang og ba dem kontakte meg. Nettsiden til Kilroy var sinnsyk vanskelig å finne ut av. Det vil si, det er veldig lett å finne frem til ting som koster penger, turer og slikt, men kundeservicen har de gjemt godt. Jeg fikk opp et forslag om å ringe Kilroy i kontor tiden deres. Hmmm, når det er dag i Norge er det natt i New Zealand, og vet egentlig Kilroy hva det koster å ringe fra New Zealand til Norge? Som tur operatør, og de som hadde "ansvar" for mine biletter og kansje litt meg og, (det var jo derfor jeg valgte dem, for å ha noen å støtte meg på om noe skulle gå galt) da syns jeg faktisk de kunne hatt den tjenesten at de var tilgjengelige døgnet rundt, og de kunne kontaktet meg.

Jeg fant også en tjeneste der man kunne søke om å forandre bilettene, og ny ønsket reiserute. Jeg tastet inn mitt ønske, og trykket send. Ikke lenge etter fikk jeg beskjed om at mine ønsker ikke kunne gå i oppfyllelse. Dette kunne jo vært løst over mail, så jeg sendte mail jeg til Kilroy, samtidig som jeg prøvte nye datoer for bilettforandring. Noe svar på mail fikk jeg aldri, det gikk så langt at jeg til slutt måtte skrive på Kilroys facebook side og spørr om de snart hadde planer om å kontakte meg. Da fikk jeg endelig svar. Sånt kjekt svar jeg fikk, med bare en haug med piss for å være ærlig, med svar på alt Kilroy ikke kunne gjøre for meg, i stedet for informasjon om hva de kunne gjøre for meg, og kansje litt informasjon om hvordan jeg skulle gå frem i forhold til forsikring og liknende. Jeg hadde faktisk ingen idé om hvordan jeg skulle gå frem, jeg har aldri vært i en lignende situasjon før! 

Det ble utrolig mye styr frem og tilbake, jeg klagde på den dårlige servicen jeg fikk fra dem, og i stedet for å legge seg langflate, slik man gjør i et serviceyrke som reiseoperatører er, fikk jeg bare spydige svar tilbake. Ikke hjalp det at dette var midt i påsken heller, for i tilegg til at Kilroy ikke har døgnåpen kunderservice, har de selvfølgelig også påskeferie... Jeg som aldri griner for noen, satt i to dager på et hotellrom å strigråt i desperasjon. Tilslutt fikk de forandret reiseruta mi, men det var rett og slett ikke godt nok. Kilroy kunne ikke skaffe meg flybilett fra Auckland til Cape Town i Sør Afrika. De kunne kun tilby meg flybilett fra Sydney i Australia, en uke senere på toppen av det hele. Slik turen min var lagt opp, og med min planlagte retur til Australia på et senere tidpunkt hadde jeg faktisk ikke denne uken til rådighet. Auckland er en dritkjedelig by, det er ikke så mye å finne på der. Sydney hadde jeg heller ikke lyst å reise tilbake til, jeg hadde vært der før, jeg var ferdig med denne delen av Australia. Når man sitter i en så fastlåst situasjon er det lett å se seg blind på muligheter, og alt ble helt feil.

Jeg satt selv å så på flybiletter, det var både billige og ledige flybiletter allerede dagen etter. Jeg skrev også dette til Kilroy, men flybilettene mine var studenbiletter, og kunne merkelig nok verken kanseleres eller oppgraderes mot at jeg betalte mellomlegget. De neste dagene mine i Auckland gikk med på å ta bussen frem og tilbake til flyplassen, der jeg selv snakket med flyselskapene bilettene mine var bestilt gjennom, og prøvte å ordne dette selv. Det hadde nok gått i orden, hvis det ikke hadde vært for at Kilroy hadde bestilt bilettene mine videre gjennom så mange flyselskap at et enkelt av de ikke en gang hadde tilgang til hele reiseruta mi, og kunne ikke hjelpe meg. Svaret jeg fikk var det jeg allerede viste, dette måtte Kilroy ordne opp i.

Til slutt, i ren desperasjon overbeviste jeg meg selv om at det å kanselere alle bilettene mine fra Kilroy, og bare bestille de bilettene jeg selv satt og så var tilgjengelige var til det beste. Jeg tapte noe heilt sinnsykt med penger på dette, men jeg kom frem til at det å stå igjen med en god reiseopplevelse tilslutt var viktigere enn hva jeg betalte for turen, og på denne måten skulle ikke den dårlige erfaringen min få definere turen min. 

Nå når jeg har bestemt meg for å reise igjen, og må ha ny reiseforsikring, har jeg brukt mye tid på å lese om de forskjellige forsikringsselskapene som tilbyr helårs reiseforsikring. Dette er dyrt, nermere 10000 kroner. For den prisen bør man være forsikret mot alt. Jeg har også vært inne å lest vilkårene til Gouda, som er forsikringsselskapet Kilroy anbefaler så varmt. Jeg har blitt sjokkert flere ganger når jeg har lest gjennom reisevilkårne. Mulig at Gouda er et av de billigste, men det er uten tvil det dårligste. Du er ikke dekket for en dritt på tur. Den delen av forsikringen som kansje ville dekket flybilettene jeg tapte eller måtte forandret, er sånn jeg forstår det, det som heter innhenting av reiserute. Denne posten eksisterer vel i grunnen ikke hos Gouda. Uten om bagasje forsikring, avbestillingsforsikring og ulykkesforsikring, er vel dette den posten som det er mest sannsynlig at blir aktuell når man backpacker på andre siden av jordkloden.

Nå er jeg i gang med å tilbake forsikringspenger, og som forventet får jeg faktisk verken kanselert flybilett (som egentlig er helt rett, for flybiletten min til Fiji ble bestilt før jeg bestilte forsikring), jeg fikk ikke hotelloppholdet mitt dekket de dagene jeg satt værfast, uten at jeg helt sjønner hvorfor, og jeg fikk heller ikke ei krone for bilettene mine til Sør Afrika. Kor t og godt, Gouda er no jævla drit!!! Kilroy kan ikke direkte lastes for dette, men jeg syns det sier litt om Kilroy at de anbefaler et så elendig forsikringsselskap! Jeg lærte hvertfall en veldig viktig ting, bestill forsikring først, reise etterpå!

I ettertid når jeg har snakket med andre som har reist gjennom Kilroy, og jeg brukt mye tid på å tenke på erfaringen jeg fikk selv. Det er flere som har like lite fint å si om den turoperatøren som det jeg har. Når jeg tenker tilbake på første gangen jeg var inne på Kilroy sine hjemmesider, og trykket på Australia, hvor stort "press" jeg følte på at jeg måtte kjøpe alle turer og aktiviteter nå med en gang før jeg reiste fra Norge. Akkuratt som om det ikke gikk an å kjøpe noe i Australia... Australia er faktisk full av turoperatører med "backpackervennlige" turer og priser! Det samme gjelder også for Fiji, New Zealand og Sør Afrika. Skal man gi etter for dette presset, og bestille alle turer allerede før man reiser, ender man opp med en veldig lite fleksibel reiseplan. Det er viktig å huske på, spesielt hvis man reiser alene, er at planer vil forandre seg, man treffer andre man legger planer med og plusselig reiser man et sted man ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Når man først er i et annet land, er hverfall min erfaring at når man skal bestille en reiseeller aktivitet, HØR PÅ ANDRES ERFARINGER!!!

Da jeg sendte den aller første mailen til Kilroy, for å få et prisforslag, og fikk svar, fikk jeg samtidig tilbud om en slags "working holliday" pakke. Den inneholdt et simkort med 10 australske dollar, et 3mnd medlemsskap med TAW (Travellers at Work) surfekurs (jeg kunne velge mellom det, og en Blue Mountain tur, selvfølgelig med ekstra kostnad), fire netter pluss frokost i Sydney, der de også hadde en egen Kilroy "traveldesk", noe gratis internett og et jobbsøkerkurs tror jeg. Utenom det, ble jeg anbefalt å få meg et ISCI kort til en hundrelapp. Dette er et studentkort. Etter nå å ha vært i Australia, lurer jeg litt på hva slags kunnskap Kilrpy sånn egentlig har om dette landet. ISCI kortet er ikke gyldig noe sted i Australia, penger ut vinduet. Dette gratis medlemsskapet mitt i TAW fikk jeg aldri benyttet, for like etter jeg kom ned, forandret de systemene sine, så man måtte være medlem i minimum 6 mnd, og betale... Gratis sim kort får man over alt i Australia, de deler dem ut på flyplassen, kansje ikke med ti dollar på, men de får man ikke før man har ladet kontantkortet første gangen uansett... Jeg anbefaler ingen denne pakken, man betaler for ting man enten ikke kan bruke, eller ting man allikevel ville fått gratis! 

En ting jeg bestilte gjennom Kilroy som jeg var veldig fornøyd med, var Greyhound busspasset mitt som jeg. Dette var gyldig fra Cains i nord øst, til Melbourne i sør øst, dette inkluderte 14 netter på YHA hostel. Det var litt kav å få tak i selve passet når jeg var i Australia, men det kan ikke Kilroy klandres for. Da jeg skulle bestille den første inkluderte natta mi på YHA hostel, rista bare resepsjonisten på hodet, og fortalte meg at han fikk gåsehud hver gang han så en Kilroy logo, for det var alltid så mye rot og tull med dem. Der begynte varselklokkene mine å ringe litt, men hadde det vært eneste problemet, hadde aldri dette innlegget vært publisert. Dette passet kan man i grunnen bestille gjennom Greyhound Australia sine egne hjemmesider.

Nå tenker jeg at Kilroy sine hjemmesider kan være et reiseverktøy, man bruker siden til å få idéer, men heller bestille turer og aktiviteter direkte gjennom de aktørene som tilbyr turen, så har man et mindre ledd å forholde seg til.

Som sagt, dette er ikke et innlegg for å klage, men jeg håper at andre kan ha nytte av mine erfaring, å slippe å gå gjennom det helvete jeg hadde. 

Hvis jeg reiser på en liknende tur igjen, vurderer jeg å bruke en operatør på fleksible flybiletter som heter STA travels, og jeg kunne gjerne tenkt meg å hørt andres erfaringer med dem. =)

GOD TUR

-GILZ

Stikkord:

New Zealand, Ringeness Herre steder på sør øya

Da jeg kom til Queenstown, gjorde jeg dette helt likt som i Wellington, jeg meldte meg på Ringenes Herre "safari". Det ble for mye å rekke over på en dag, så i stedet ble det gjort over 2 dager. Det er vel kansje her i og rundt Queenstown, og Glenorchy man finner utrolig mange ting man ser i bakgrunnen i filmene.

 

Hver morgen jeg våknet i vakre Queenstown, våknet jeg til utsikten av "the Remarables", en helt fantastisk nydelig fjellkjede. I løpet av de årene det tok å spille inn de tre Ringenes Herre filmene, fikk fjellene kallenavnet "the Strechables" på grunn av hvordan de strekkes ut, krympes inn, det ble lagt til og trukket fra. Fjellkjeden var poteten i alle de tre filmene. =)

 

 

I løpet av disse to dagene jeg var på tur, syntes jeg ikke selv jeg fikk det som reklamen lovte, det var her det var mest tydelig at vi måtte se innspillingsstedene på avstand, fordi de lå på privat grunn. Været var helt elendig, og når det var surt og kaldt, var det vanskelig å holde på entusiasmen. Heldigvis, med eksentriske guider gikk det bra allikevel. Turen gikk også innom en del steder som ikke hadde noe med Ringenes Herre å gjøre i det hele tatt, og selv om jeg syntes det var litt bortkastet da, setter jeg mer pris på det nå i ettertid. Jeg lærte jo faktisk utrolig mye om hele gullgravings eksistensen i Queenstown.

 

I den første filmen, ser vi hele følget flyte nedover langs elva, Anduin, og forbi noen enorme statuer av to konger, hogd ut i stein i fjellet. Denne scenen ble spilt inn i Shootover elva, på det aller smaleste punktet i elva. De to enorme statuene er i virkeligheten bare et par meter høye, men igjen dette med kameravinkel og tvungende  illusjoner gjorde dette mulig. Filmskapere og de som har med spesialeffekter må ha en helt fantastisk evne til å tenke utforbi boksen, når de klarer å komme på alt dette...

 

 

Vi kjørte opp på et av remarkables fjellene. Der hadde vi utsikt til der Rohan folket vandrer mot Helms Deep i "TT", eller det vil si vi så baksiden av dette stedet. Her kommer vi ikke til på grunn av familiefeider. I stedet sto vi å så på denne utilgjengelige hompen, mens guiden fortalte oss enda flere innspillingshhemmeligheter. Når Rohan folket går rundt denne enorme dammen, som i virkeligheten er en liten sølepytt, har de nok en gang tatt i bruk noen sleipe triks. For å få dammen til å se større ut, har de satt de aller høyeste skuespillerne fremst i rekken, og bakover i køen blir de bare kortere og kortere og helt bakerst små barn.  I Bakgrunnen i filmen ser vi th Remarkables fjellene, men de er ikke der vi ser dem naturlig, de står nemlig på en annen side av stedet Rohan folket er på, men for en gangs skyld, hele senen ligger i samme kommune...

 

Dette er også stedet der Aragorn blir slept av fjeller av en varg da hele følget blir angrepet av en hær av orker, han blir slept over fjellet i sør, vi ser ham flyte nedover Shootover elva, før han da skylles opp på elvebredden i nord. =)

 

 


På dag 2 av denne turen, skulle vi altså til gruvebyen Glenorchy, der flere innspillingssteder ligger gjemt i horisontene... For her kom vi til en del av disse "hit, men ikke lenger" stedene. Det skulle ha vært et innspillingssted til her, det var her de skulle spille inn scenen der Frodo, Sam og Gollum går over "mudlands", de forsøkte, men den naturlige myra i New Zealand ble for vanskelig  takle. Scenen er derfor gjert i et studio. =)

 

Blandt annet stod vi å så bort på Fanghorn skogen. I grunnen passet det greit at vi bare så den på avstand, for akkuratt den delen vi så, var skogen slik den ble filmet fra avstand...

 

 

 

Vi kom oss inn i en annen skog da. En skog som skulle være veldig lik Lothlorien skogen, men som ikke var den. Jeg forstod ikke helt poenget, men syns det var greit å få ly fra regnet, og få seg varm te. På denne turen hadde vi med oss fire japanere, to par som var nygifte. Hvis japanere generelt er glad i å ta bilder, se for deg den gjennomsnitlige nygifte japaner med et speilrefleks. Ingen over, og ingen ved siden. Aldri har jeg sett noen så lykkelige som hu ene japanske dama ble når hun så en fugl i skogen. Det får meg til å lure på hvordan japanke nygifte fuglekikkere med speilrefleks oppfører seg. det må være et syn!!!

 

Bildet under viser nok en bakgrunn, "the Dark Valley", der Isengard ligger. Merkelig at ingen forstod før at han var ond... Haha. Egentlig bare greit at også den blir sett på avstand, for det er jo slik vi ser de fjellene på film. 

 

 

Det var et par steder igjen å se, men først måtte vi kjøre tilbake mot Queenstown. Veien vi kjørte på ble brukt til innspillingen av en scene i "Wolverine", som også er spilt inn i New Zealand. Når jeg endelig setter meg ned for å se filmen skal jeg følge nøye med. I New Zealand kjører de også på feil side av veien, og deilige Hugh Jackman blir filmet mens han kjører over en bro, med en pil som viser at han egentlig kjører i motsatt kjørefelt. =) Marka ved siden av meg i bildet over ble også brukt til en scene der et helikopter styrta, eller gikk i lufta eller noe i den duren, jeg husker ikke helt hva...

 

Når Aragorn og Theodeon står på Dunharrow Plateau i "ROTK" og ser ned på soldatene sine, får vi se bilde av soldatene men de er på den grønne flekken over sjøen som vises på bilde under.  Nærmere marka enn dette kom vi ikke. =/

 

 

På vei inn i til Mordor ligge Frodo og Sam og ser på Ollifanter, eg en krig. Dette var andre gangen jeg var på dette stedet. Første gangen hadde jeg ikke med meg kamera, for da var jeg på canyon klatring. Heldigvis, denne gangen fikk jeg tatt bilde. Dette var også et sted jeg syns det gikk an å kjenne igjen... Før ollifantene blir angrepet av Faramir's soldater, marsjerer de her, på bildet til venstre.

 

   

 

Det var alle innspillingsstedene jeg fikk besøkt utenom Hobbitun. Det var ikke helt det jeg forventet, men jeg er sinnsykt glad jeg gjorde det. =) Jeg forkortet titlene på filmene, Fellowship of th Ring- "FOTR", Two Towers- "TT" og the Return of the King- "ROTK".

 

Jeg hadde egentlig planer om å få tak i bilder fra de forskjellige scenene, å legge sammen med mine egne bilder, men det så helt forjævlig ut, så jeg lot det være...

 

Hele New Zealand er full i Ringenes Herre steder, jeg har helt sikkert vært på flere, uten en gang selv å være klar over det. =)

 

-GILZ

 

Stikkord:

New Zealand, Ringenes Herre safari turer

Som jeg har både skrevet og sagt sikkert tusen ganger før, og kommer til å gjenta tusen ganger til, hovedgrunnen til jeg valgte å legge turen innom New Zealand, er fordi jeg elsker Ringenes Herre, og spesielt den første filmen, "Ringens Brorskap". Jeg var faktisk å så filmen fire ganger bare på kino. Siden den gang, har jeg hatt en drøm om å oppleve det fabtastiske seneriet jeg har sett og latt meg fasinere av fra filmene. Noe av det første jeg gjorde i New Zealand, var å anskaffe meg en bok med oversikt over alle stedene, for så å legge en slagplan for hvilke jeg hadde mulighet for å besøke med min bussreise med "the Kiwi Experience" Hobbiton som jeg skrev forrige innlegg om, var et must, men det er også mange andre innspillingssteder spredd over hele New Zealand. Kansje mest rundt Wellington og Queenstown. 

Peter Jackson har gjort det vanskeligfor oss entusiaster å se innspillingsstedene. I mange scener har bagrunnen vært fra ett sted, mens forgrunnen er fra et helt annet. Foreksempel i Ringens Brorskap, der ringskrømtene jakter Arwen og en forgiftet Frodo, de skal til å krysse elva, men Arwen sender ut en forbannelse. Der har jeg kun sett selve elva. (som er en gammel gullgraverelv utforbi Queenstown) 

Andre steder er innspillingen gjort på privat grunn, og på grunn av familie feider, har ikke lengre publikummet lengre adgang til innspillingsstedene, så man ser stedene på lang avstand, og det er i grunnen ganske vanskelig å forestille seg settingen.

 

Det første stedet jeg så, var vulkanen som ble brukt som Mount Doom, og som er med i alle tre filmene. Det er en vulkan som heter Mt Ngauruhoe, og fasktisk et veldig flott "fjell". Jeg ble i hvertfall veldig betatt av det røde mot det svarte i steinen her. Det er mulig å bestige vulkanen, men man anbefales å være i greit god form for å klare den bratte klatringen i halvannen time. Jeg eier ikke form, så jeg så heller vulkanen på avstand. Jeg har hørt om mangemillionærer uten peiling på hva de skal bruke pengene på, leie inn helikopter til å fly dem over, så de kan slippe ringen ned i "Mount Doom". =)

 

 

 

Da jeg kom til Wellington, var det første jeg gjorde å melde meg på ein guidet tur der. I begynnelsen av denne turen var jeg kansje litt skuffet, for jeg trodde jeg ville kjenne igjen mye mer enn jeg gjorde, men etterhvert forstod jeg hvor mye arbeid filmskaperne hadde lagt å forvandle naturen til å bli mest mulig lik det Tolkien beskrev i bøkene sine. Han som hadde turen, tidenes kuleste og mest eksentriske guide viste både filmklipp og bilder langs hele turen, og viste kjennetegn vi skulle se etter som bevis. Han fortalte oss også hemmeligheter fra filmene, og han hadde en kilde på innsiden. Broren jobbet nemlig for Veta Caves, de som står bak spesialeffektene i filmen. 
Vi besøkte først Dry Creek Quarry, der både "Helms Deep" festningen fra "TT" og "Minas Tirith" fra "ROTK" ble lagd. Først ble Helm Deep satt opp, og deler av den sprenges, restene ble brukt til å lage Minas Tirith. Like nedenfor denne fjellveggen går motorveien inn til Wellington. Kiwi'ene kjørte forbi stedet daglig under innspillingen, men det var først på slutten det gikk opp for dem hva som egentlig foregikk.
 
En liten funfact, under innspillen av Helms Deep scenene, regnet det så alvorlig at alle crew medlemmene var dekket fra topp til tå i gjørme, samtidig som det ble lite søvn. De fikk etterhvert kallenavn "the Helms Deep Zoombies", og det var ikke vanskelig å skille ut hvem som jobbet der. 


Nok en liten funfact, når orkene står her, og hisser seg opp til krig med sang, er det egentlig spilt inn på en rugby kamp. Peter Jackson gikk ut på banen, forklarte hva han ville ha, teksten kom opp på storskjerm, og publikum sang og trampet. Det ble bare et godt opptak, men det går på repeat.

 

Videre besøkte vi Harcourt Park, stedel som ble brukt til Isengard, for det meste i "FOTR".  Begge bildene under her viser hvor Gandalf kommer ridende inn til Isengard, da han hadde ridd den ene retningen, snudde han i virkeligheten og ridde tilbake, dettte ble klippetv sammen til en enesta lang ridetur. Det samme gjør de faktisk når de viser den lange rideturen til Gandalf inn i Minas Tirith, han rir egentlig bare en vei, men det er klippet sammen film fra alle mulige vinkler. Der er også en svær bro han rir under her i Isengard, som i virkeligheten bare var 2fot høy, men filmtriks og illusjoner gjør det meste mulig. Gandalf måtte ri frem og tilbake så mange ganger for å få det perfekt, at gresset fremdeles er litt gult i en tynn sti nå nesten 15 år senere.


 

 

 

Bildet nedforbi viste stedet der Gandalf og Sauroman går sammen og snakker om den nyfunnede ringen, og hva de skal gjøre med den. Dette stedet var faktisk ganske lett å kjenne igjen etter å har sett scenen 2 minutter før.

 

 

 

I denne parken spilte de også inn scenene der orkene river opp trær med dype røtter fra Isengard, de scenene hvor et tre velter. Igjen, det ble kun brukt et tre. De ble filmet i fra ca 25 vinkler, hvis jeg ikke husker fullstendig feil.

 

 

Turen gikk videre, vi kjørte langs Hutt River, og her er det nesten spilt inn en Ringenes Herre scene rundt hver eneste sving. Slik virket det hverfall

 

Da Aragorn blir slept ned fra fjellet av en varg i "TT", skylles han opp på en elvebredde. Her kommer hesten hans og plukker ham med seg. Denne scenen i sin helhet er faktisk spilt inn på tre forskjellige steder i New Zealand.

 

 

 Like rundt hjørnet kommer altså neste sted, der Faramir står uti elva i en drøm og ser Boromir komme ned elva i en båt, og vet dermed at Boromir er død i "TT"

 

 

 

Vi satte oss nok en gang i minivan'en, og kjørte til Rivendell. Det var vel i grunnen her jeg ble litt skuffet. Av en eller annen grunn troode jeg at dette var et reelt sted i New Zealand, men hele Rivendell er digitalt lagt. Det er allikevel noen små scener som er spilt inn på ekte filmsett. Det går desverre ikke an å kjenne igjen disse stedene, da filmskaperne gjorde sitt beste for å bevare naturen akkuratt slik den var før innspilling. I det som ble brukt til Rivendell, ble det satt opp små drivhus, til å bevare de natulige plantene, og de ble satt tilbake nøyaktig slik de stod før innspilling.


 

 

Rivendell skal jo være eviggrønn, så alle brune blader på bakken ble plukket opp i forkant. Her vet jeg at guidene elsker å fortelle røverhistorier, så jeg vet ikke helt om dette stemmer. Ingenting overrasker meg i grunnen...

 

Jeg fikk også posere på stedet der promo bildet av Legolas ble tatt.

 

 

  

 

Turen gikk videre opp på Mount Victoria. På en tursti som like godt kunne vært turstien rundt Godalen, er det spilt inn flere viktige scener. 

 

Den første vi fikk se er "hyllen" som Aragorn og Theodeon (tror jeg) står å kikker utover hæren sin i "ROTK", i virkeligheten står de å ser utover Wellington...

 

 

 

De aller fleste skuespillerne som spiller disse Rohan krigerne, er faktisk 14 år gamle heste jenter. På film ser de ut som barske mannfolk, så litt morsomt, noe å tenke på neste gang man ser filmen...

 

Vi kom oss videre til "hobbittreet" fra den utvidede versjonen av "FOTR", der Frodo og Sam har begitt seg ut på tur, Frodo sitter i treet og røyker pipe, mens Sam lager frokost. Guiden hadde med seg mange forskjellige filmrekvisitter, som var med å gjorde at bildene ble dobbelt så kule. =)

 

 

 

Sam og Frodo treffer på Merry og Pippin mens Merry og Pippin forsøker å rømme fra en bonde de har nøstet grønnsager fra. De stuper nedover en bratt bakke, og den ene hobbite tror han har brukket noe. Jeg som vanligvis pleier å være ganske så stille og sjenert når jeg er sammen med kun ukjente, tok plusselig meg selv i å albue meg fremover, mens jeg krevde å være hobbiten med den brukne gulroten. 

 

 

 

Sammen tiltrekker de seg en Nazgul, og de løper og gjemmer seg under en trerot. Treet var faskt, og var ikke der lengre, men vi satt på nøyaktig samme plass som de fire hobbitene satt i filmen.
Også scenen der Frodo brøler "GET OF THE ROAD" like etter hobbitene har trilla ned bakken, er spilt inn her. Vi fikk også greie på filmtrikset i denne scenen. Jeg har aldri helt blitt klok på hva som skjer når det blir filmet bortover stien. Forsvinner den lengre bort, eller kommer den nærmere? Svaret er begge deler. Jackson ble inspirert av Alfred Hitchcock, og kopierte et kameratriks. Samtidig som man zoomer inn, går man bakover med kameraet, og man får en uforståelig dybde...
Like etter hobbitene har gjemt seg, jages de gjennom skogen av ringskrømten. Vi får se den svartkledde stå på en bakketopp i mørket og speide nedover etter hobittene. Her hadde guiden med seg svarte kapper som han pakket inn tre av oss i, og viste oss hvordan vi skulle stå sammen, og forme Nazgulen på hesten sin. 
 
Da turen var ferdig, og vi hadde sett alle innspillingsstedene, gikk turen til Veta Caves, der alle spesialeffektene ble lagde. Her fikk vi se en smakebit av "The Hobbit", og vi fikk se en lang film om hvordan spesialeffektene ble til. For et arbeid. Dette må jo være alle animatørers våte drøm. Det er også her TinTin ble lagd.

 

 


 

Da jeg kom til Queenstown, gjorde jeg dette helt likt som i Wellington, jeg meldte meg på Ringenes Herre "safari". Det ble for mye å rekke over på en dag, så i stedet ble det gjort over 2 dager. Det er vel kansje her i og rundt Queenstown, og Glenorchy man finner utrolig mange ting man ser i bakgrunnen i filmene.

 

Hver morgen jeg våknet i vakre Queenstown, våknet jeg til utsikten av "the Remarables", en helt fantastisk nydelig fjellkjede. I løpet av de årene det tok å spille inn de tre Ringenes Herre filmene, fikk fjellene kallenavnet "the Strechables" på grunn av hvordan de strekkes ut, krympes inn, det ble lagt til og trukket fra. Fjellkjeden var poteten i alle de tre filmene. =)

 

-GILZ

 


Stikkord:

Destinasjon HOBBITON, New Zealand

Nå når jeg skriver dette, er jeg vel tilbake i Norge, og det har jeg vært en god stund. Jeg vil allikevel skrive ferdig hele reisebloggen min, siden jeg har bestemt meg for å ta en ny tur, da blir det ny blogg, og da vil jeg gjøre ferdig dette kapittelet først.

Jeg reiste som alltid fyllesyk og jævlig fra Queenstown, nok en gang kom jeg tilbake til hostelet ca en time før bussen min skulle gå om morgenen, og alt annet enn forberedt på den 12 timers lange bussturen jeg skulle ut på denne dagen. Eller kansje jeg var godt forberedt allikevel, for det var null problem å sove seg gjennom den lange reisen i min tilsatnd. Fra Queenstown hadde jeg bare et mål, HOBBITON!!! Det ble noen små stoppesteder innimellem, men ingenting verdt å skrive hjem om. 

For å komme til hobbiton, må man først til Rotorua, også kjent som Rottenrua, på grunn av de stinkende svovelhullene rundt om i byen. Jeg hadde vært her før, det var i denne byen jeg hadde den fantastiske Maori kvelden jeg har skrevet om tidligere, men som sagt, dette besøket hadde ingen ting med maori kultur å gjøre, nå skulle Ringenes Herre galskapen min pleies. 

Jeg hadde såvidt trødd beina mine inn på hostelet før turen var bestilt. Dagen etter skulle turen gå til Matamata, og til Hobbiton. Hvis det skulle være noen tvil om hva Hobbiton er, eller Hobbsyssel som jeg tror det heter på norsk, så er det altså den lille landsbyen der Frodo, Bilbo, Sam, Merry, Pippin og alle de andre hobbitene fra Ringenes Herre, og Hobbiten filmene bor. 
Da den første Ringenes Herre filmen kom ut i 2001, satt jeg i kino salen å fantaserte om å vandre rundt på dette nydelige stedet. Ikke viste jeg da at det var fult mulig, og jeg viste i hvertfall ikke som 13 åring for tolv år siden at jeg en dag faktisk skulle gjøre det!!!

Dagen kom, det var julaften, busdagen min og 17 mai på en gang, magen var full av sommerfugler, og store deler av formiddagen gikk med på små hopp, ekstatisk dansing og grabbing av tilfeldige folk jeg traff sånn jeg kunne brøle ut at I DAG SKAL JEG TIL HOBBITON!!! Det var ikke alle som forstod min entusiasme, men de fleste gledet seg på mine vegne.

Som veldig ofte i New Zealand var bussen forsinket, jeg var gråtkvalt nervøs, og hadde begynnede panikk for at turoperatøren hadde glemt meg og svenske Johannes (tror jeg) som var de to eneste fra vårt hostel. Heldigvis kom bussen, og vi var på vei gjennom "Sulfate City" til Hobbiton.



Vi kom frem, været kunne ikke vært bedre, hele hobbiton var badet i gyllendt sollys. Vi ble fortalte at etter Ringenes Herre filmene, var det stor usikkerhet om hva som skulle gjøre med den lille landsbyen, og deler av den hadde fått lov å forfalle litt. Så bestemte Peter Jackson seg for å lage The Hobbit filmene, Hobbiton ble oppgradert, og til min store glede føltes det som å vandre rundt i den lille landsbyen akkuratt slik den så ut i filmene. Jeg hadde uten tvil valgt akkuratt rette tidspunkt å besøke drømme paradiset mitt på. Hver eneste lille detalj var tatt vare på, man gikk rundt å ventet på at det skulle komme hobitter rundt gatehjørnet når som helst.





Peter Jackson har faktisk vært så tro mot boka, at hobitthull som ikke en gang blir vist i filmen ligger der, akkuratt slik som Tolkien beskrev i boka. Over hobbit hullet til Bilbo Baggins står det et eiketre, som er det eneste falske treet i Hobbiton, når de nye filmene skulle spilles inn, ble alle bladene byttet ut, slik at treet skulle se 60 år yngre ut.





Vi begynte vår guidede tur med omvisning rundt i Hobbiton, vi kunne spørre og grave om alt vi ville, og guiden som selv sa han var entusiast, men ikke fabatiker svarte så godt han kunne. Han fortalte morsomme histier om "fanatikere" som kom, siterte boka, påpekte feil og mangler, snakket flytende alvisk. Jeg ble stående litt å lure på hvor stor glede de egentlig hadde av et slik besøk, det blir litt som mesterkokker, klarer de faktisk å nyte god mat, eller sitter de bare og analyserer smakene? Selv er jeg entusiast, og elsket hvert et sekund, jeg var klar til å flytte rett inn.



I løpet av den første halvtimen så vi ikke så mye som var med i filmen, men hele landsbyen var lagd, så da måtte vi selvfølgelig se alt. Selv om vi ikke ble møtt av leende gjestfrie hobbiter, ble vi forfulgt av en kosen katt som hadde valgt å bosette seg i Hobbiton. Jeg var jo bare litt missunlig! 



Vi gikk videre opp til Partytreet, som nå har fått kanllenavnet "the moneytree", dette treet var grunnen til at Peter Jackson valgt å ha innspillingen av Hobbiton akkuratt her, et perfekt symetrisk svært eiketre, som de nesten ikke trengde å gjøre noe med. Dette treet, og den speilblanke dammen gjorde at denne gården hadde det ideelle innspillingsstedet. Eiene er i dag mangemillionærer!!! 



Når vi stod her med partytreet, hadde vi perfekt utsikt over dammen, til vannmølla, broa, og den skjeve bygningen som er vertshuset. Her var de akkuratt ferdig med innspillingene, så har hadde ikke publikum adgang lengre, men vi hadde god utsikt. På grunn av at innspillingene var avsluttet, var jeg med en av de første turgruppene som ikke bare hadde lov til å ta bilder, men vi fikk også lov å publisere bildene på nettet. Produsentene hadde nemlig bestemt seg for at dette ville bli gratis reklame for filmen. Satt på spissen, jeg har vært med på å publisere den ny The Hobbit filmen. Haha



Endelig gikk turen videre opp til Baggend, der Bilbo og Frodo Baggend's "hull" lå. Det var helt surrealistisk å stå utføre porten å titte opp de små steintrappene, å se den grønne runde døra inn til det koselige lille huset. Vi fikk ikke gå opp til akkuratt det hullet, men måtte fint følge Bilbos ordre om "no tresspassing" og stå på utsiden å kikke inn. For meg var det nok, nå trenger jeg ikke mer, herregud så fantastisk! 



Ingen av hobbithullene er innredet, det er kun døra, så er det et jordhull på baksiden. Noen få av hullene har kansje en meter med vegg innføre, slik at de kunne filme hobbitene på vei ut eller inn, men det er det eneste. Vi fikk lov å gå inn i et av de "innredete" hullene, for å ta bilder. 



Samtidig som vi var der, fikk vi vite om små film hemmeligheter. Som i den første filmen "Ringens brorskap", sitte Bilbo og Gandalf og nyter solnedgangen og røyker pipe. Bare en liten ting, solen står opp i øst og går ned i vest (kan mye mulig være omvendt) og utsikten til Bilbo og Gandalf er mot øst. Derfor er denne scenen spilt inn i soloppgang i stedet for solnedgang. Det var ikke så mange filmtriks her, selv om det var noen få. Det gjor ingenting. Det var utrolig trist å reise fra dette lille paradiset, men nå er den første "The Hobbit" filmen på kino, og de neste kommer. Så nå kan alle vennene mine (og alle andre i kino salen) glede seg over å gå på kino med meg, og bruke store deler av filmen på å sitte å på "EG HAR VERT DER!!!"




GILZ

New Zealand- Queenstown

Det fins ingen tvil, Queenstown er min favoritt by i New Zealand. Totalt fikk jeg 12 dager der, men det var bare ikke nok. Jeg vil tilbake, og jeg vil dit nå! Vi kjørte inn til New Zealand, og det første som møtte oss var "the Remarkables", fjellene på bildet under. Denne fjellgruppen er med i alle tre Ringenes Herre filmene, og er bare helt imponerende! De kan sees fra overalt i Queentown, og er nesten litt som kjenntegn på byen. Ellers er Queentown kjent for å være stedet det du kan gjøre det meste for å få et saftig adrenalin rush. Fallskjermhopp, strikkhopp, canyon swing er bare noen av dem. =)

En veldig typisk dag i Queenstown begynte med å våkne så fyllesyk at man ikke helt viste hvor man skulle gjør av seg. Jeg som ikke liker at folk klemmer på meg, trengte en klem hver eneste morgen bare for å orke tanken på å rulle ut av senga. Da jeg endelig klarte det, var det bare å alliere seg sammen med noen og ta turen ut i dagen som traff som et smell hver eneste gang. Gjemt under solbriller (selv om det regnet) og hette, gikk turen for det meste til "Fergburger", verdens beste hamburger sjappe. For lite og ingenting får du enorme hamburgere i verdensklasse. Jeg får enda vann i munnen når jeg tenker på dette kunstverket av en hamburger, og føler meg deprimert av tanken på at jeg aldri mer skal spise en. Mer en en gang spiste jeg meg så mett, at det var fysisk umulig å rulle ut av senga mer den dagen, uansett hvor mange klemmer jeg fikk...

Etter Fergburgeren var konsumert, gikk turen stort sett hjem for å slappe av i et par timer, før vi tok turen til vår store oppdagelse "The Cowboy Bar". Fra klokka tre av hver dag, serverte de gratis barsnacks, som bestod av buffalo wings eller mini pizza, dette ble skyld ned $3 pints, ca 15 norske kroner. Så fort ølet for inn, og fyllenervene forsvant sammen med kraftig skjelving i hendene , kunne vi fortsette kvelden med gratis biljard mens vi "nøt" den evige strømmen av countrey musikk. Spesielt en manns sang om hvor mye han elsket pupper, sammen med musikk videoen der alle toppløs scener som noen gang er vist på film, er samlet i et 3-4 minutters klipp. Når denne musikkvideoen ble vist på storskjerm inne i baren, stoppet alle mannfolka opp med alt de gjorde, og var klistret til skjermen de neste minuttene.. Komisk, men ikke overaskende. Haha


Inngangen til Cowboy Bar


Gleden var stor da jeg oppdagde $10 mass. 50kr for en liter med øl? Jepp jeg er i himmelen!

Noen ganger gikk turen videre rett ut på "byn", mens andre ganger tok vi turen hjemmom på hostelet med mer biljard og mer øl, til vi ble kasta ut klokka ni. Da gikk gjerne turen til World Bar, med tekanner med shots, jagerbombs og mer biljard. Siden jeg aldri har vært noe særlig glad i drinker, har jeg stortsett alltid holdt meg til øl, men av en eller annen grunn bestemte jeg meg for å gi drinker en ny sjangs. Jeg for bort i baren første kvelden, og ba om noe surt, sterkt og billig. Jeg fant drømme bartenderen min, som fant opp en helt ny drink (fnis), og som jeg døypte til "frisky norwegian" før jeg reiste. 

Queenstown hadde ikke vært som det var hvis det ikke hadde vært for min nyfunnede partner in crime, Amber, brunetta på bildet under. Etter en dårlig opplevelse med jagermeister på danskebåten da jeg var 19 (takk Arnt Arild) og et livslangt hat for red bull, var sjangsen fint liten for at jeg noen gang frivillig kom til å drikke jagerbomber. Det var før jeg traff Amber, før jeg viste ordet av det rant jagerbombene ned som om de skulle vært vann, og i mange måneder har jeg drukket te istedet for kaffe, en engelsk tradisjon Amber sakte men sikkert snek inn i systemet mitt. Det er Amber jeg holder ansvarlig for at hver gang vi måtte opp tidlig til noe viktig, endte vi opp med å være ute hele natta, for så å komme dinglende hjem til hostelet klokka 8 om morgenen. Jeg vet ikke hvor det ble av den frie vilen min. Haha

I Queenstown er du ikke full før du ligge å pinnholder deg i senga for å ikke falle ut. =) Sånn gikk dagene for det meste, og det gjør de for alle, til lommeboka og leveren har krympa til det punktet at man bare må forlate byen.

Det virker kansje som om alt vi gjorde i Queentown var å drikke å feste, men det var det langt i fra, noen ganger gjorde vi andre ting også. Jeg hadde blandt annet to dager på Ringenes Herre tur, men det kommer i en annen blogg. Det er 3 forskjellige strikkhopp i Queenstown, Nevis er det store badass hoppet på 134 meter, som jeg er sikker på at skremmer vannet av tillogmed de tøffeste! Med unnskjyling om dårlig rygg stod jeg over, og for å være helt ærlig tviler jeg på at jeg hade gjort det om ryggen var i tipp topp stand, men greit å ha en unnskjylning. Første gang jeg var ute i QT, traff jeg på et par av de som jobber i Canyon Swingen, og de forsikret meg om at Canyon Swing ikke hadde noen effekt på ryggen. Jeg lata som om jeg var interesert, men med tanke på at jeg kke en gang tar berg og dalbaner, viste jeg at sjangsen for at jeg gjorde noe sånt var mikroskopisk! 

Da jeg våkna morgenen 13 mars, våkna jeg med intensjoner om at det skumleste jeg skulle gjøre den dagen var hanggliding. Etter en skuffende flygetur hengende under en drake i 10-15 min, for jeg tilbake til hostelet for å treffe Amber. Det var hennes 25 års dag, og hun ga seg selv sin 4 canyon swing i bursdagsgave. Jeg skulle etter planen være med opp som moralsk støtte. Da vi kom bort til kontoret, protesterte jeg høylytt over at også jeg måtte fylle ut sikkerhetspapirene for å bli med opp, for det var så mange som ombestente seg, og ville hoppe allikevel. Jeg viste jo at sjangsen for at jeg kom til å hoppe var like stor som at Chuck Norris noen gang aksepterer tap.



Takk Amber!

Amber maste på meg hele veien opp, men jeg var skråsikker i min sak, jeg var der for å støtte henne, ingenting annet. Men så så jeg et par hoppe, og så så det ikke så skummelt ut allikevel, og så fikk jeg litt lyst. Jeg gjorde en avtale med meg selv. Jeg viste at MasterCardet mitt sannsynligvis var helt brukt opp, så dealen var, hvis jeg kunne betale hoppet med kortet, skulle jeg hoppe. Å vente på om kortet ble godkjent eller ikke er noe av det mest nervepirrende jeg har vært med på. AVVIST! Jeg hoppa rundt i resepsjonen i vill glede, jeg tror faktisk at jeg var så glad at jeg grein! Jeg for ut og hadde en røyk sammen med Amber. Der gikk det en faen gjennom meg, jeg innså at jeg kom til å trege på det resten av livet hvis jeg reiste ned fra dette fjellet uten å hoppe. Jeg hadde et tl kredittkort som brandt i lommen. Avgjørelsen ble tatt, før jeg viste ordet av jeg stod jeg med kviteringen i hånda på et klippehopp 109 meter over bakken, 60 meter frifall og en swing på 200 meter, penger som ikke ville bli refundert om jeg ombestemte meg!

Da jeg gikk trappetrinnene ned til platformen jeg skulle hoppe fra, skalv jeg sånn i beina at det var såvidt jeg klarte å gå. Like etter jeg km ned, fikk jeg aplaus av de som jobba der for jeg hadde ombestemt meg, og de stroppa meg opp i selen. Amber spurte om alt gikk greit, og jeg klarte ikke annet enn å grine, jeg er snart 25 år, og jeg grein som en liten unge. Folk jeg ikke engang kjente kom og klemte meg å sa alt kom til å gå fint. Til Ambers store glede, grein og skalv jeg om hverandre til det var min tur. Nok nøling, få det gjort. 

Før jeg kunne hoppe, holdt de meg over kanten for bilder. Jeg var dum nok til å kikke ned, og hoppa bakover og hylte å grein litt til! Det var ingen støtte å få i de som jobba der, jeg fikk fint beskjed av en lattermild fyr om å kikke utover å hoppe. Det sitter jo bare i hodet, sant? I en bevegelse snudde jeg meg å ropte "goodbye" til den voksende tilskuermengden og hoppa ut!

ÅÅÅÅÅ FYYYY FAAAAEEEN!!!!! Det var vilt. For et sug. Det føles som om man krasjer rett i fjellveggen, jeg måtte bare lukke øynene. For et KICK, jeg kjenner fremdeles 2 mnd senere blodet bruse i årene når jeg tenker på det. I mange timer senere føltes det som om innvollene mine lå på bunn av kløfta. Når selve frifallet var over, og jeg bare hang der å dingla i en tråd var det en helt utrolig følelse. Å vite at man har gått imot alle instinkter, å kasta seg fra en klippe, rett i den sikre død om det ikke var for tøuen jeg hang i, det var bare helt KONGE. Det tok mestringsfølelsen til et helt nytt nivå.

Vanligvis så pleier de som jobber der å holde en del helvete med alle de som hopper, men siden jeg var så pass redd som jeg var, lot de være. De var så greie at de sparte seg til jeg ble heist opp, da koste de seg på min bekostning med å late som om tauen røyk, og når jeg endelig var oppe med platformen lata de som om de ikke fikk tak i meg. Jeg er ganske sikker på at jeg fysisk fløy meg selv trygt inn på platformen igjen, og jeg kunne ikke komme meg ut av sikkerhetsutstyret fort nok. Nok en gang fikk jeg klemmer av vildt fremmede folk, som var stolte på mine vegne. Gutta som jobba der sa at de trodde helt ærlig at jeg ikke kom til å hoppe, og var overasket da jeg tilslutt hoppa uten å nøle. 

For en dag!


En av de andre aktivitetene som måtte testes i QT er barcrawl. Billig fylle, pluss men får testet et par av de andre barene som skjuler seg rundt i byen. Blandt anner var det innom en isbar. Vi fikk delt ut UGG's og skikkelig anorakk i inngangen, og i 45 minutter hakka vi tenner, og var i "wow" modus over alle de kule skulpturene de hadde. 

Etter jeg fikk prøvt meg på rapelering i Waitomo, ble jeg sulten på mer. Jeg meldte jeg på canyon climbing, litt usikker på hva det heter på norsk, men vertfall rota vi rundt et par timer i ei elv som rant gjennom ei kløft mot QT. Først gikk vi oppover, samtidig som vi fløy sikksakk over elva, før vi for ned i selve elva. Med varierende hell randt vi nedover elva. Jeg underholdt meg å miste fotfeste, og ble tatt av strømmen og bare sendt nedover et lite stykke. Den som lo høyest, utenom den amerikanske guiden var meg. haha. Og siden jeg er inne på den amerikanske guiden, han var veldig typisk amerikansk, av de som tror at siden de er fra USA, så er de best i verden. Sånn er det umulig å bare la gli forbi, så sarkasmen min fikk fritt spillerom. Mens jeg mobba ham for å være amerikaner, hevna han seg med å enten hjelpe meg så lie som mulig, eller passe på å skremme livdritten utav meg. (alt dette var selvsagt i en god tone hele veien). Da jeg rapelerte nedover en fjellvegg skulle han ta meg i mot når jeg kom ned til elva. Jeg fikk beskjed om å plassere hendene bak hodet, og jeg gjorde som jeg fikk beskjed om. I en vending ble jeg flippa rundt, og landa med trynet først i det iskaldet vannet. Som om ikke det var nok, gikk strømmen inn i ei bitteliten hule i fjellveggen, der det var umuligfor meg å se hvor hula stoppet. Da Lefty (kan det være noen andre enn amerikanere som døyper ungene sine med så idiotiske navn) ikke fikk tak i meg, og hylte NOOOO, trodde jeg helt alvorlig jeg var ferdig. Han lo så han skreik av dødsangsten min, og jeg kunne ikke annet enn å le jeg heller. Canyon climbing var konge, det virker som om det er noe de fleste hopper over i QT, men vel værdt å gjøre!

En av dagene vi var på det verste av bakrus, for vi opp på toppen av QT fjellet. Med høydeskrekken min var taubanen i seg selv helt forjævlig, jeg var fra meg av lettelse da vi endelig kunne ta oss trygt ut av vogna vår på toppen av fjellet. Målet for dagen var luging. Luging er en slags bob sport. I en bittelien vogn renner man nedover bratte bakker med kun brems til å styre vogna med. Det var Amber, Archie og meg. Konkuranse instinktet tok over, det var ingen ting trygt med det vi gjorde, alt handlet om å være første mann over over finish linja. Det måtte jo gå galt til slutt. Archie velta rundt hele greia, og skrapte av øverste huslag på rumpa, og var gul og blå i dagevis. Underholdningsfaktor 10!!!!

Det eneste som er litt dumt med QT, er at for alle aktivitetene man gjør, må man betale ekstra for bildene, og de vet å ta seg betalt. Derfor har jeg svært lite bilder av tingene jeg har gjort....




-GILZ













New Zealand- Ville Vestkysten

Etter ca 3 uker på nord øya til New Zealand, gikk turen endelig sørover. Selvom sør øya er kjent for å være en god del kaldere (nærmere Antarktis), er den oså kjent for å være ti ganger flottere enn nord øya. Allerede på båtturen ned, en slags mini Color Line båt, var folk galne. Tingen med New Zealand er at det er veldig lik natur som det er hjemme i Norge, så jeg ble liksom aldri slått ut av denne "WOW'en" for at det var så flott, for det meste av NZ kunne vært hvor som helst i Norge. Derfor gikk jeg å småflirte når folk gikk amok med fotoapparatet. Vi kjørte inn i en fjord, det liksom ikke så veldig spesielt, men så var det utroloig mange japaner på båten også.

Den aller første byen vi stoppet i var Kai Teri Teri, som er maori for fastfood. Hva kunne vi gjøre her? jo, vi kunne hive oss på en kajaktur, padle langs strendene i Abel Tasman nasjonal parken. Etter å ha sett på de forskjellige turene vi kunne melde oss på, bestemte jeg meg for den lengste turen, jeg ville helst ha sett mest mulig. Selvfølgelig var det drittvær då det ble min tur, og min tur ble avlyst da jeg var den eneste som hadde meldt meg på. Istedet for å padle langs strendene, ble turen min oppgradert, så for "bare" 900kr, skulle vi padle ut for å se på en selkoloni. Hadde jeg vært 10 hadde jeg sikkert hoppa i taket av glede, men jeg er 24, og for å være helt ærlig så driter jeg i selbestanden i NZ...





Mens vi padla rundt, og jeg myste etter spekkhoggere som jeg var blitt fortalt at de så fra tid til annen, oppdaga vi denne pingvinen. Se den sexy pingvinen... ;)



Nedover vestkysten hadde vi tidenes kuleste buss sjåfør, Kane. Han var av den type buss sjåfør som aldri holdt kjeft, og som gjorde sitt alle beste for at vi skulle på mest mulig informasjon om stedene vi besøkte, og for at vi skulle få mest mulig utbutte av alt sammen. I tillegg var han super entusiastisk, og elsket det han drev på med. Langs vestkysten gjorde han så mange småstopp som overhode mulig, og sendte oss ut på diverse gåturer av varierende lengde. Noen ganger kom vi tilbake sjokka, for dette var absolutt ikke den naturen vi venta å finne her i NZ, mens andre ganger kom vi tilbake og rista på hode, fordi vi ikke helt så poenget med å nok en gang se det kiwi'ene kaller en foss...

Kane var også en de buss sjåførene som gjorde sitt aller beste for at alle vi på bussen skulle bli godt kjent med hverandre. Da vi kom til Westport, det som må være verdens kjedeligste by, sørged Kane for at det ble mer interesant med en "three legged barcrawl". Alle som ville være med, slapp navnet sitt ned i en hatt, og senere på kvelden trakk oss ut i par. Deretter måtte vi knytte fast et bein sammen med partneren vår. Jeg havna sammen med Jamie fra England, og med samme interesse for fotball og øl, var dette en suksess. Et lite problem bare, jeg har ingen problemer med å drikke Jamie under bordet. Målet var å være det paret som holdt ut lengst knyttet sammen, og vi var nære med å klare nettopp dette, helt til Jamie var dritas, og datt på dansegulvet, for båndet var brutt. (unødvendig å si at å gå på do var interesant)









Dagen etter gikk turen ned til Lake Manehepua, også kjent som "the Pooh bar". Med Kane som sjåfør, gikk selvfølgelig ikke turen direkte ned dit, vi hadde et stopp ved naturfenomenet Pancake Rocks. Bildene uder er fra dette sedet. Ubeskrivelig med ord, bildene yter ikke stedet spesielt mye rettferdighet heller desverre, så jeg er sinnsykt glad for at jeg valgte å trosse fyllesyka mi, å ta denne gåturen, for å se dette fantastiske stedet.









Vi hadde et stopp i Greymouth, en liten gruveby før vi havna på "Pooh bar". Pooh bar er egentligt bare en bar i midten av ingenting, utenom ei strand, og baren er det ingenting der. For å gjøre ting litt mer spesielt, har de en tradisjon der, ingen kommer inn på Pooh bar uten kostyme. Hver kveld er det tema fest som buss sjåføren bestemmer. Vårt tema ble "bright and tight". Selvfølgelig var det søndag i Greymouth, så med hjernen bedøvt av alkoholen fra kvelden før, og mesteparten av butikker stengt, var kreativiteten min død. Derfor endte jeg opp med en kjedelig orasje siklebokser, og det var det. Haha. Jeg var fult klar over at jeg aldri kom til å vinne noen pris for beste kostyme, men premien var gratis canyon swing, så det brydde jeg meg fint lite om... 



Dagen etter var den ene mer fyllesyk enn den andre, og det eneste jeg klarte å tenke på frokost. Frokosten ble servert på et slags museum dedikert til døde pungdyr og rådyr. Stedet ble drevet av en gretten eksentriker som var elsket og hatet over hele verden. Elsket fordi han ga blanke faen i hva folk syns om ham, han hadde et mål i livet, ta livet av og stoppe ut så mange pungdyr som overhodet muligt.


















Etter ca 3 uker på nord øya til New Zealand, gikk turen endelig sørover. Selvom sør øya er kjent for å være en god del kaldere (nærmere Antarktis), er den oså kjent for å være ti ganger flottere enn nord øya. Allerede på båtturen ned, en slags mini Color Line båt, var folk galne. Tingen med New Zealand er at det er veldig lik natur som det er hjemme i Norge, så jeg ble liksom aldri slått ut av denne "WOW'en" for at det var så flott, for det meste av NZ kunne vært hvor som helst i Norge. Derfor gikk jeg å småflirte når folk gikk amok med fotoapparatet. Vi kjørte inn i en fjord, det liksom ikke så veldig spesielt, men så var det utroloig mange japaner på båten også.

Den aller første byen vi stoppet i var Kai Teri Teri, som er maori for fastfood. Hva kunne vi gjøre her? jo, vi kunne hive oss på en kajaktur, padle langs strendene i Abel Tasman nasjonal parken. Etter å ha sett på de forskjellige turene vi kunne melde oss på, bestemte jeg meg for den lengste turen, jeg ville helst ha sett mest mulig. Selvfølgelig var det drittvær då det ble min tur, og min tur ble avlyst da jeg var den eneste som hadde meldt meg på. Istedet for å padle langs strendene, ble turen min oppgradert, så for "bare" 900kr, skulle vi padle ut for å se på en selkoloni. Hadde jeg vært 10 hadde jeg sikkert hoppa i taket av glede, men jeg er 24, og for å være helt ærlig så driter jeg i selbestanden i NZ...





Mens vi padla rundt, og jeg myste etter spekkhoggere som jeg var blitt fortalt at de så fra tid til annen, oppdaga vi denne pingvinen. Se den sexy pingvinen... ;)



Nedover vestkysten hadde vi tidenes kuleste buss sjåfør, Kane. Han var av den type buss sjåfør som aldri holdt kjeft, og som gjorde sitt alle beste for at vi skulle på mest mulig informasjon om stedene vi besøkte, og for at vi skulle få mest mulig utbutte av alt sammen. I tillegg var han super entusiastisk, og elsket det han drev på med. Langs vestkysten gjorde han så mange småstopp som overhode mulig, og sendte oss ut på diverse gåturer av varierende lengde. Noen ganger kom vi tilbake sjokka, for dette var absolutt ikke den naturen vi venta å finne her i NZ, mens andre ganger kom vi tilbake og rista på hode, fordi vi ikke helt så poenget med å nok en gang se det kiwi'ene kaller en foss...

Kane var også en de buss sjåførene som gjorde sitt aller beste for at alle vi på bussen skulle bli godt kjent med hverandre. Da vi kom til Westport, det som må være verdens kjedeligste by, sørged Kane for at det ble mer interesant med en "three legged barcrawl". Alle som ville være med, slapp navnet sitt ned i en hatt, og senere på kvelden trakk oss ut i par. Deretter måtte vi knytte fast et bein sammen med partneren vår. Jeg havna sammen med Jamie fra England, og med samme interesse for fotball og øl, var dette en suksess. Et lite problem bare, jeg har ingen problemer med å drikke Jamie under bordet. Målet var å være det paret som holdt ut lengst knyttet sammen, og vi var nære med å klare nettopp dette, helt til Jamie var dritas, og datt på dansegulvet, for båndet var brutt. (unødvendig å si at å gå på do var interesant)









Dagen etter gikk turen ned til Lake Manehepua, også kjent som "the Pooh bar". Med Kane som sjåfør, gikk selvfølgelig ikke turen direkte ned dit, vi hadde et stopp ved naturfenomenet Pancake Rocks. Bildene uder er fra dette sedet. Ubeskrivelig med ord, bildene yter ikke stedet spesielt mye rettferdighet heller desverre, så jeg er sinnsykt glad for at jeg valgte å trosse fyllesyka mi, å ta denne gåturen, for å se dette fantastiske stedet.









Vi hadde et stopp i Greymouth, en liten gruveby før vi havna på "Pooh bar". Pooh bar er egentligt bare en bar i midten av ingenting, utenom ei strand, og baren er det ingenting der. For å gjøre ting litt mer spesielt, har de en tradisjon der, ingen kommer inn på Pooh bar uten kostyme. Hver kveld er det tema fest som buss sjåføren bestemmer. Vårt tema ble "bright and tight". Selvfølgelig var det søndag i Greymouth, så med hjernen bedøvt av alkoholen fra kvelden før, og mesteparten av butikker stengt, var kreativiteten min død. Derfor endte jeg opp med en kjedelig orasje siklebokser, og det var det. Haha. Jeg var fult klar over at jeg aldri kom til å vinne noen pris for beste kostyme, men premien var gratis canyon swing, så det brydde jeg meg fint lite om... 



Dagen etter var den ene mer fyllesyk enn den andre, og det eneste jeg klarte å tenke på frokost. Frokosten ble servert på et slags museum dedikert til døde pungdyr og rådyr. Stedet ble drevet av en gretten eksentriker som var elsket og hatet over hele verden. Elsket fordi han ga blanke faen i hva folk syns om ham, han hadde et mål i livet, ta livet av og stoppe ut så mange pungdyr som overhodet muligt. Fyren har vært på TV og greier, og etter det dekorerte han den lille caféen som hører til muséet med hatbrev. Disse mottar han gjevnlig fra folk som har sett ham på TV, eller besøkt muséet og føler behov for å uttrykke sin avsky. personlig fant jeg hele fyren morsom. En gretten gammel gubbe som tydeligvis har funnet sin plass i verden. Da vi skulle kjøre fra stedet, spurte han om å få noen ord med oss i bussen. Han takket oss for besøket, og skjelden hadde han så kjekk og høflig ungdom på besøk(!) Kane fortalte etterpå at i sine 9 år som buss sjåfør for the Kiwi Experience, hadde dette aldri skjedd før, så det måtte være noe helt spesielt med oss...


Vi hadde et siste stopp før turen gikk til Queenstown, Wanaka. Jeg har hørt at det er mange som liker Wanaka ti ganger bedre enn Queenstown, for det er ikke fult så mange turister der, men alikevell er det utrolig flott. Kiwi buss sjåførene elsker å holde helvete med oss passasjerer. En av tingene de ofte prøver å lure oss med, er at det er forskjellig myntenhet mellom nord og sør øya. Litt som den norske og svenske krona. Dette fører til at en hel hau med forvirra briter står på ferjeterminalen og prøver å finne ut hvor de kan veksle penger. I Wanaka er det en stor innsjø, på bussen ble vi fortalt at det bor ferskvannsdelfiner i denne innsjøen, og bare for å gjøre det bedre, fins det ei dame som selge peanøttpålegg/syltetøy skiver man kan mate disse delfinene med. Det er ikke uvanlig å se turiste med vann opp til knærne med skiver i hendene, som prøver å lokke til seg disse ikke eksisterende delfinene. Jeg hadde blitt advart mot denne spøken på forhånd, men tviler på at jeg hadde gått på den uansett. verre var det for Bex å Rupert jeg delte rom med, de var på vei ned, helt til jeg lå å trilla på gulvet å lo så jeg skreik av at de gikk på dette.

Wanaka har kansje en turistatraksjon, puzzling world. Her handler alt om illusjoner. Vi begynte turen her gjennom labyrinten. jeg har aldri vært i en labyrint før, og syns dette var heilt konge, ingen problemer med å finne igjen ungen inni meg. Vi klarte faktisk å finne frem i labyrinten rimelig kjapt også. Da vi skulle finne veien ut, juksa vi litt, og to brannutgangen, men det er lov!













-GILZ



New Zealand- White Water Rafting

Nå begynner det å bli evig lenge siden sist jeg skrev en blogg. De neste par dagen går med til å prøve å ta igjen så mye som mulig. =)

Da vi kjørte med Kiwi Experience bussen fra Taupo ned til River Valley, et bittelite sted som ikke Lonely Planet boka mi hadde hørt om en gang, fikk vi tilbud om å melde oss på "White Water Rafting". Med andre ord, seile nedover ei stri elv i en gummibåt. Det hørtes jo kjempelurt ut. Nok en gang en av disse tingene jeg har tusen fobier mot, men siden jeg allikevel er i New Zealand, og på en måte syntes hørtes dritkult ut, bestemte jeg meg for å trosse alt som het redsel, og gjøre et forsøk.

Av denne gjengen som skulle utpå, var det kansje to av oss som ikke var fyllesyke. Min unnskjyldning? Liverpool spilte (og vant) Carling Cup Finale mot Cardiff klokka fem om morgenen i New Zealand, så jeg gikk å la meg klokka ni kvelden i forveien, sånn jeg var klar til kamp dagen etter.

Oss fire skulle tilbringe de neste par timene i samme båt. Frederik fra Danmark, Sam og Erin fra England og lille meg fra kongeriket Norge. Han rare fyren med den røde hjelmen, det var guiden vår som hadde ansvar for å få oss trygt nedover elva. Kjære Derek, halvt fransk canadisk og halvt tysk, verre blanding fins det ikke, ga kjapt utrykk for at han hatet oss. Det verste han viste, var turister som kom for å prøve rafting, ikke hadde peiling på hva de holdt på ed, og gjorde situasjonen farlig for alle. Det verste var de som ikke hørte etter hva han sa.... Hatet var gjensidig fra min side... 


Vi begynte i en rolig del av elva, der vi benyttet anledningen til å lære å ro, og lære å høre etter når Derek skrek. Det er ganske vanskelig å unngå å høre en steingal halvt tysker som innimellom alle RO FREMOVER, HARDT FRE;OVER, BAKOVER, også klarte å lure inn, gjett hvem onklelen min var...  Ved et mirakel klarte vi å følge ordrene til Herr SS general Derek, og etterhvert begynte han å like oss bedre å bedre, så godt likte han oss etter hvert, at mens vi bare slapte av i sola nedover en pasasje, ga han oss sjokolade. Senere fant vi ut at vi var den eneste gruppa som fikk sjokolade... =)



Selv om derek ikke avsjydde oss lengre, betydde ikke det at han ikke utnyttet hver eneste sjangs han hadde til å holde helvete med oss. Så fort han hadde anledning til å gi oss den aller første kalddusjen, nølte han ikke et sekund. Han rodde oss inn uder en liten foss, og holdt oss der så lenge han kunne uten å drukne oss. Siden jeg satt helt forrerst i båten, var det selvsagt meg det gikk mest utover. jeg forbandte den mannen alt jeg kunne mens jeg lå under den iskalde fossen, og kjempet for harde livet for å holde meg fast å båten, og overbevise meg selv om at han aldri kom til å la det gå så langt at jeg fanktisk kom til å drukne...  Jeg spurte faktisk om å få lov å gå i land etter dette, stor tabbe, Derek fikk tydelivis energien sin fra frykt.

Etter vi var blitt klissvåte hele gjengen, forsatte Derek med å fortelle hvor sexy han syns norsk var (hallo, det sier seg jo selv) om ikke jeg kunne snakke litt norsk for ham. Nøyaktig va jeg sa, er det kansje ikke nødvendig å gjenta her, men jeg utrykte tydelig hva jeg syns. Vi hadde en danske ombord, og han forstod godt hva jeg sa, og jeg misstenker at han var veldig enig. =) For Derek sin del tok det en liten stund før han innså at jeg nettopp hadde fornermet han på det groveste, men fremdeles syns han det var noe av det flotteste han hadde hørt noen gang. Bummer!!!



Etter et par kilometer nedover elva, viste vi mer og mer at vi var mer enn kapable til å følge de bjeffende ordrene til Derek, og des lengre ned vi kom, des mer lysnet han opp, og begynte å oppføre seg som en mann. Når vi nærmet oss slutten, innrømmet han tilogmed at han likte oss, og var glad for at han hadde fått den gruppa han fikk. Samtidig pekte han og lo av alle de andre som var på elva samtidig som oss. 



Vi hadde kansje en halvtime der det ikke var fosser, ingenting, vi kunne bare legge oss tilbake, og nyte sola, mens strømmen gjorde all jobben for oss. Enn så lenge, fra her begynte den virkelige terroren, med grade 5 fosser. 







Vi kom faktisk til et punkt der vår kjære Derek bedømte hvor bra en foss var ut fra hvor høyt jeg skreik... Etter det syns han det var enda mer skoy at jo mer jeg skreik, jo mer vann svelgte jeg. Hmmm, for en glede, i det minste var han ikke kravstor når det gjalt underholdning... Jeg er sikker på at jeg forlengte livet til den mannen med en god del år den dagen!





Siden vi hadde fotograf med oss, fikk vi innimellom beskjed om å gjøre diverse grimaser for fotografen. Haka tunga var en selvfølge, modellfjes alla Zoolander, og best av alt terrorised face. Siden jeg var den klart reddeste på "turen" og jeg sled med å skjule det, ble terrorised face omdøpt for dagen. Therese face, så innimellom hørte vi bjeffing bak oss: Everybody looke like Therese, put on the Therese face!!!




Alt i alt, selv om jeg tilbrakte mesteparten av turen med å være livredd, og hatet Derek av hele mitt hjerte, er jeg kjempeglad for at jeg gjorde det. Rafting var knallkjekt, og det er en aktivitet jeg lett kan gjøre igjen. Når vi var trygt tilbake på land virket ikke hele turen så veldig skummel lengre...

Bildet over ble foresten brukt som forsidebilde på FB sia til rafting selskapet. Derek som prøvde å kvele stakkars Sam med åra ble legendarisk. =)

-GILZ

East As - New Zealand

East As er en av "add on" passene til Kiwi Experience. Vi var fire stykker på turen, pluss Pedro, sjåføren vår. Vi ble plukket opp i Rotorua, og var klar for fire dager, tre netter på tur. Første stoppested var Gisborne, men før vi kom så langt, måtte vi stoppe å klemme et tre. Hvis man kjører ut fra Rotorua uten å ofre noe til dette treet, betyr det ulykke. Pedro fortalte oss at folk i hastverk kaste mynter ut vinduet i bilen, eg han har faktisk blitt truffet av mynt...

Stranda på bildet under, er på vei inn til Gisborne, og denne utsikten er med i filmen "Whale Rider", en film fra New Zealand som nesten ingen har sett...

I Gisborne var det ikke spesielt mye å gjøre, hvertfall ikke av interesse, men det ble arrangert grillkveld for oss. Med andre ord, det var bare å hive seg i ølet. Maten var knallgod, og etterpå ble det tent bål. De tre andre på turen, tre engelske jenter var pysete, og for tidlig i seng. Jeg er norsk, og å gå å legge seg mens det fremdeles er øl igjen i kassen er forbudt! Jeg ble sittende oppe til klokka halv fire på natta å jabbe med en av guidene som jobba der, og det var ei konge natt!!!







Fjelltoppen på bildet over er det første stedet i verden som ser soloppgangen... 



Vi for fra Gisborne til et sted med hester. Selv om jeg hater disse firbeinte skapningene, hadde jeg en romantisk drøm om å galloppere på stranda, og endte opp med å melde meg på ridetur.

Det første vi ble mødt av var en mann med en arm, og ei klo, og han skulle være guiden vår! Oi, med fare på å se ned på de lemmaløse, dette var en tanke skummelt, hvordan kan man ri med bare en arm??? Videre fikk vi utdelt hester, jeg fikk utdelt hesten vi døypte Jagger, som aldri hadde blitt ridd i en gruppe før. jeg var skrekkslagen, hadde ikke denne mannen sett at jeg meldte meg på som nybegynner? Jeg har ikke vært på en hesterygg siden jeg var 15! Vel, har man først lært å ri, glemmer man det ikke, og i begynnelsen gikk det kjempefint med Jagger, helt til vi kom til stranda, der det viste seg at hesten var livredd vann. Det ble en kamp mot panikken på hesten, og etterhvert min også. Guiden hadde en dårlig uvane av å gi oss en beskjed, for så å si det helt motsatte to sekunder senere, så det var utrolig vanskelig å skjønne hva han ville...

Turen gikk opp et fjell, og er det en ting jeg missliker mer enn å sitte på hesteryggen, så er det å sitte på hesteryggen i nedoverbakke, og rir man opp, så rir man ned... Jeg var livredd, og endte opp med først å måtte bytte hest, for så å bli satt i leietau. Et stolt øyeblikk for ei på 24!





Turen gikk videre til aller siste overnattingssted vi hadde på turen, der vi bodde hos en familie. Her hadde de boblebad i strandkanten, og vi tilbrakte noen timer der. Pedro, guiden vår kom ned med nyfiskede kråkeboller, så for aller første, og muligens siste gang, smakte jeg kråkebolle. 

Senere på kvelden var det middag, røykefisk, og noe som minde om fiskegrategn bare den ikke var gratinert, og hadde ikke kavring skorpe. Allikevell, med unntak av villsvinribba jeg fikk i outbacken i Australia er det det nermeste jeg har har vært tradisjonell norsk mat siden jeg forlot Norge

I løpet av kvelden på Te Papa Homestay, ble vi bedt om å skrive en sang om turen. Min versjon ble en omskrevet "You shook me all night long"

Alt i alt, det var en kjekk tur, men det var meningen vi skulle gjøre mye mye mer. Desverre døde en Maori fyr, så det var begravelse i det Maori samfunnet vi skulle ha besøkt. Vi skulle gått opp til et fyrtårn, men det pøsregna den dagen, så vi kunne ikke gjøre det heller. Jeg var glad jeg hadde turen inkludert i reisepasset mitt, for prisen på turen var over NZ$ 400, eller over 2000 norske kroner, og det var den absolutt ikke verdt! Ellers det var 3 kjekke dager...

-GILZ

Tongariro alpine crossing- Taupo, New Zealand

Kiwi Experience bussen kjørte inn i Taupo, og sjåføren ble aldri ferdig med å snakke om hvor fysisk vanskelig "Tongario crossingen" var. Hvis man ikke var uvanlig sprek, anbefalte hun at vi lot være å prøve...


"Mount Doom" fra Ringenes Herre

Jeg er i så dårlig form at jeg ikke en gang har en form. Jeg får gangsper i tommelen av å bytte kanaler på TV'en, jeg er storrøyker og hobbyalkoholiker... Allikevel, jeg følte dette var en utfordring verdt å ta på strak arm...

Klokka fem om morgenen var vi oppe, og klare for fottur i fjellet. Det var en times kjøring, før vi ble satt til å klare oss helt selv i villmarken...







Første delen av turen gikk for det meste oppover, blandt annet gikk vi gjennom en del som kalles "The Devils Footsteps". Det skulle vist være det værste med hele turen. Jeg var positivt overrasket over at denne turen ikke var verre enn den var. For all del, jeg syns ikke akkuratt det var enkelt å klatre opp trapp etter trapp, men det var langt fra umulig. 

Utsikten fra toppen var helt magisk, sammen med Kings Canyon i Australia og Foz do Iguassu i Brasil, er dette definitivt noe av det mest fantastiske jeg har sett noen gang. Utrolig hva vulkanske områder kan forme...

På vei ned fjellet, som utrolig nok var den kjedeligste delen av turen, la jeg merke til at en av innsjøen var skremmende lik et norsk troll... Haha

Vi hadde 8 timer på oss til å fullføre turen. Ingen var mer overrasket enn meg da jeg klarte dette på 5 timer og 15 minutter. Med andre ord måtte jeg vente i over 2 timer på første buss tilbake til Taupo. 

Dagen etter, følte jeg meg mer enn mørbankt. Jeg kunne sovet i dagevis, en vi ble tvunget opp. Turen skulle ut av Taupo, og videre sørover. Jeg innbilte meg at i hadde gått nok for et par dager, år faktisk, men der tok jeg smertelig feil! Vi ble dratt ut av komforten i bussen, og tvunget ut på en 2 timer lang gåtur i Tongariro National Park.







De få øyeblikkene jeg klarte å glemma den såre ræva mi, var det bare å nyte synet av naturen her, i det som er den første nasjonal parken New Zealand fikk. Egentligt minde dette stedet meg utrolig mye om Norge, og bakgrunnen passet vel egentlig best inn i en reklame for norsk melkeskjokolade... 



Jeg fikk sett "Mount Doom" fra alle mulige vinkler, og jeg har sikkert hundrevis av bilder av denne imponerende vulkanen. Det er ganske lett å forstå hvorfor akkuratt denne sovende vulkanen fikk en rolle i Ringenes herre triologien...

-GILZ, lettere utslitt

Fallskjermhopp i Taupo - New Zealand

Da jeg bestemte meg for å reise til New Zealand, var jeg fullstendig klar over at dette var regnet som verdens eventyr hovedstad. Den ekstremsport man ikke kan gjøre i New Zealand, den eksisterer knapt. Best av alt, det er alt komersielt, så alle kan gjøre det, men trenger ikke eviglang erfaring og sertvikater. Man setter på navnet sitt ned på et papir!

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg både skulle hoppe i fallskjerm og i strikk før jeg reiste til New Zealand. Jeg brukte unnskjylninger som at hvis jeg ikke gjør det her mens jeg har sjangsen, kommer jeg til å trege på det hele livet. Pluss det er over fort som faen hvis jeg ikke liker det...

Mens jeg var i Australia hadde jeg et ganske avslappet forhold til hele greia, hver gang jeg tenkte på den sugende følelsen det måtte være å kaste seg ut av et fly, skjøv jeg den tanken fullstendig bort. New Zealand var så langt unna, at det var liksom ingen grunn til å bekjyrmre seg...

Det var til jeg kom til New Zealand. Plutselig var den tiden her, den tiden da jeg skulle gjøre ting som går i mot alt jeg tror på. Jeg tror det var andre dagen jeg var i kiwi land, og vi kjørte over Auckland broen. Buss sjåføren fortalte at dette var bare et av mange steder i New Zealand man kan kaste seg utføre med strikk rundt beina. Det var tidlig om morgenen, og jeg hadde hatt en helt jævlig natt i forkant, og jeg bare kjente lettelsen gikk gjennom meg, og jeg bestemte meg for å ikke gjøre noe som strider mot alt som heter instinkter. Det er ikke vits å skremme seg på denne måten, og det er tøft å innrømme at man er pyse!!!

Selv om jeg hadde bestemt meg for å ikke hoppe i fallskjerm, endte det like vel opp med at jeg gikk mange runder med meg selv i løpet av de neste to uken. Tilslutt bestemte jeg meg for å ta det som det kom, jeg skulle bestemme meg den dagen vi skulle hoppe...

Den dagen kom motbydeligt fort. Vi fikk tilbud om å hoppe fra 12000 fot, og 15000 fot. Jeg hadde i grunnen bestemt meg for å gå for minihoppet hvis jeg skulle begi meg ut på dette galskapet... MEN, noe skjedde når vi fikk spørsmålet om hvilket hopp vi ville gjøre. Noe kidnappet sjelen min, og med en munn som var fullstendig ute av min kontroll, svarte jeg 15000 fot. 

Med andre ord, jeg hadde valgt et hopp som innebar at jeg måtte ha oksigentilførsel på vei opp. Et hopp der jeg skulle falle gjennom lufta i 200km/t i ett minutt. Å herregud, jeg spyr fremdeles litt innvendig når jeg tenker på det. Samtidig var det en slags lettelse, for så fort jeg hadde signert en kontrakt med djevelen, var valget tatt. Det jeg sannsynligvis hadde gruet meg mest til, var over nå. Nå skulle jeg bare stroppes fast til noen andre, å legge livet mitt i hendene på en vilt fremmed...

Jeg traff Damo, fyren som var annsvarlig for å få meg trygt ned på bakken etter vi hadde satt oss inn i det rosa flyet. Vi hadde tre brasilianske jenter ombord, som skulle gjøre "minihoppet", der hu ene var så livredd, at på toppen av alt, roet det meg ned...

Min tur kom, nå hadde jeg sett 3 jente bli tiltet ut av et fly, og falt som stein mot bakken. Å si at jeg var redd nå, er en alvorlig underdrivelse. Jeg ble skubbet bakover i flyet, satt på kanten, å dingla med beina i løse lufta. Det var så langt ned, at jeg kunne ikke se bakken, men det hadde jeg ikke tid til å tenke over, for før jeg fikk sjangsen, ble hodet mitt dratt bakover, og jeg blei vippa ut. 






Oh SHIT, OH SHIT, OH SHIT!!!! Ingen ting å holde fast i, ingen ting til å få det til å slutte, det var barre fall alt som eksisterte!!!

Jeg hadde gjort det, frivillig gått med på å hoppe ut av et fly, i perfekt stand. Kun for å oppleve følelsen av adrenalinet pumpe gjennom årene mine!!!





Jeg var sykt overrasket over hvordan fallet føltes. Jeg hadde ventet samme følelsen man får i en berg og dal bane, men den sugende følelsen i magen. med tanke på at jeg ikke en gang går i nerheten av disse dødsmaskinene, og fremdeles hoppa, sånn jeg ser det, betyr det at alle kan hoppe i fallskjerm. 
















Fritfallet skulle vare i ca 1 minutt, og på mange måter føltes det som om det varte i timevis. Mest av alt føltes det som om vi hoppa ut av flyet, falt i en uendelig fart gjennom lufta, mens vinden støya rundt ørene, så BOOM, før jeg viste ordet av det var fallskjermen ute, vi hang stille i lufta, og det var fullstendig fred. Helt rolig, jeg kunne snakke sammen med hopperen min, uten problem! IKKE EN LYD!!!

Da han spurte hvordan jeg hadde det, var det eneste jeg klarte å hoste opp at jeg var kvalm. Jeg hadde lyst å grine å le samtidig, og jeg følte meg uovervinnelig. For et KICK!!!







Etter å ha dingla fra et laken i rundt fem minutter, og sett Taupo fra lufta, ble det tid for landing, jo mer bakken nerma seg, jo mer gikk det opp for meg hvor fort vi dalte ned. Og her hadde jeg flydd med følelsen om at vi stod i ro... haha





Det var trist når det var over, samtidig som jeg jeg følte en fantastisk lettelse over å være trygt nede på bakken!!!



Litt usikker på om jeg hadde gjort det igjen, da Damo spurte meg rett etter hoppet, var det et klart nei. Nå kjenner jeg det kribler litt i nervene med tanke på å kunne gjøre det mer... Jeg har jo lovet dette i bursdagsgave til diverse familiemedlemmer når de blir 50, og hvis det ikke er superdyrt i Norge, er det jo ingen grunn til at jeg ikke kan hoppe jeg og!

-GILZ

PS- Må sente en hilsen til Farmor som er superflink til å følge bloggen min. Bare fem måneder++ til jeg kommer hjem nå. =/ Masse glad i dere. Mail adressen min er nundal_therese@live.no så nå kan vi mailes. =) 

Maori kveld i Rotorua

Rotorua, også kjent som Rottenrua, Sulfate City eller Roto Vegas, er den byen i New Zealand som har størst Maori befolkning. Derfor var det ganske naturlig at nettop her skulle vi har Maori kveld, middag med underholdning. 
Her i New Zealand har Maori folket en helt annen respekt enn hva Aboriginerne har i Australia, de er sett på som likeverdige på en helt annen måte. En av grunnene til dette, tror hverfall jeg, er at i stedet for å hemmeligholde kulturen sin så mye som de kan, slik som Aboriginerne gjør, ønsker Maori folket å utdanne folk i kulturen sin. I tillegg er de smilende og hyggelige på en helt annen måte enn Aboriginerne, jeg syns stortsett de bare så misserable ut...

Vi ble plukka opp på hostelet av en buss, og på vei over til Maori landsbyen, måtte vi velge en av mennene på bussen til å være høvding av "stammen" vår. Han skulle treffe høvdingen til Maori stammen, og ta i mot et slagt fredstilbud. Dette foregikk under en sermoni med sang, dans og en merkelig tungevisning. Vi fikk beskjed om at det var strengt forbudt å le under denne sermonien, uansett hvor vanskelig det var. Vi måtte stå i ro, og være dønn alvorlige, for å vise respekt for dette urgamle ritualet, for å finne ut om vi var venn eller fiende. 



Vi ble fortalt om et tilfelle der en av de valgte høvdingene ikke klarte å la være å smile, og en av "krigerne" tok dette så alvorlig at han skallet ned vedkommende, og brakk nesa hans. Kansje ikke overaskende at det er en svenske vi snakker om her...

Inne i landsbyen hadde de satt opp flere stands der de forklarte og viste frem ritualer og tradisjoner. Jeg falt selvfølgelig for det som hadde å gjøre med tattoueringer. For de som ikke viste om det, Maori folket er de gærningene med tattouering over hele ansiktet.

Etter fyren på bildet over, som jeg hadde tatt med meg hjem i kofferten om jeg hadde hatt plass, var ferdig med å fortelle om betydningen av tattoueringene deres, spurte han om betydningen bak mine. Jeg var lettere flau da jeg fortalte at de betyr i grunnen ingenting, det er kun motivene jeg likte. Ingen barnefødsler og kriger har satt spor med blekk på denne norske kroppen...

Før middag fikk vi kveldens underholdning, med sang og dans. Alt foregikk live, og det var en helt konge forestilling. Igjen, Maori folket virker lykkelige, og ser ut som om de liker det de gjør på scenen, men Aboriginerne ser direkte ulykkelige ut mens de viser frem de tradisjonelle dansene sine... 

Til middag fikk vi tradisjonell Maori mat, eller hvertfall mesteparten av det var. Det tradisjonelle er måten maten er tilberedt på, nemlig i en Haki ovn, (bildet over) slik at maten får en helt fantastisk kullgrill mat. Det var en "spis så mye du vil" buffét, og skjeldent har jeg var så sprikkeferdig... 

Det var uten tvil en av de kjekkeste kveldene jeg har hatt etter jeg begynte reisen min. 

Jeg filmet mesteparten av kvelden, men internetten her er så dårlig at jeg ikke får lastet opp filmene...

-GILZ

Min første uke i New Zealand

Jeg landa i Auckland, etter å ha vært våken i over et døgn, og det stoppet ikke der. Jeg fikk ikke sove, og da jeg endelig gikk å la meg på kvelden hadde jeg vært våken i 36 timer. Dette var Cairns på nytt.

Allerede neste morgen skulle bussturen min rundt New Zealand starte, klokka halv åtte(!) om morgenen. På slaget 7 var jeg på plass utføre Base hostelet i Auckland, og satte meg for aller første gang på Kiwi Experience bussen. Turen gikk opp til Bay of Islands området, som er det nordligste området i New Zealand.

De delte ut et aktivitetsskjema på bussen, men diverse tilbud om hva man kunne gjøre i "byen" Paihia. Allerede nå fikk jeg en følelse av at jeg kunne ikke bare reise opp der uten å gjøre noe, og følte presset om å bruke penger på en svindyr båttur. For all del, utsikten var grei nok den, men for det meste var det ingenting som direkte imponerte en viking. Vi kom opp til "Hole in the Rock" på bildet over, men den dagen kunne ikke båten kjøre gjennom, det var for mye vær. Det kuleste med turen var at jeg endelig fikk se ville delfiner for første gang. Jeg har sett delfiner hundrevis av ganger før, men i type dyreparker. Det var helt rått å kikke utover knallblått vann med 100% ville delfiner som gjorde det delfiner gjør best, leke seg rundt!

Vi reiste opp til Cape Reinga med et annet buss selskap innleid av Kiwi Experience, "Awesome". Vi kjørte opp til 90mile Beach, som jeg går ut fra at heter det fordi den er 90 miles. =) Det lå en død ku og råtnet i strandkanten, og guiden vår kunne fortelle at den var angrepet av hai. Haha, det tok ikke lang tid å innse at ingen er så fulle i faen som kiwi'ene

Fra 90 mile beach var det surfing nedover sanddynene. Det var en opplevelse. Hadde de hatt en eller annen form for stolheis der, hadde jeg gått opp på toppen igjen og igjen og igjen... Desverre var de nikotin marinerte lungene mine imot mer enn en tur...







I løpet av dagen fikk vi sett noen helt fantastiske strender. Her nord i New Zealand er ingenting som jeg ventet av lanskapet. Alt er tropisk, og jeg føler meg mer på en stillehavsøy enn noe annet. Det er kansje ikke så rart, for det er her oppe på tuppen av det nordligste punktet i New Zealand at Stillehavet og den Tasmanske sjøen møter hverandre. Man kan faktisk se stedet der de to krasjer sammen, for det er fargeforskjell på dem. Stillehavet er mer turkist, og den Tasmanske sjøen er mer blå...

Vi stoppa innom det som er regna som en av verdens beste fish'n'chips restauranter, og undertegnede fikk smake denne delikatessen for aller første gang! Jeg vet ikke helt hva jeg forventet, men hvis det er så godt her, tipper jeg at vi lett kan slå det i Norge, jeg er jo vant til at morfar fisker fiskepinner rett opp fra sjøen! Siste stoppested for dagen var i en regnskog der de har noen av verdens eldste trær, vi snakker et par tusen år her! Å her er det størrelsen som teller. Jeg ga etterhvert opp å ta bilde av dem, det var rett å slett ikke plass i kameralinsa...

Fra Bay of Islands gikk turen tilbake til Auckland for en natt før vi dro ned til Coromandel. Utenom at brannalarmen ble utløst mitt på natta, skjedde det ingenting spennende. Auckland er en by jeg skal ta meg av på vei nordover igjen. =)

Coromandel var et av stedene der alt var gratis. Først av alt, en liten klatretur for å se Cathedral Coves. Fy faen for et syn. Skjeldent har jeg sett en så fantastisk strand. Ord kan ikke beskrive stedet, men bildene ned over sia her kan.









Desverre hadde vi bare 45minutter her, men dette er et sted jeg lett kunne tilbrakt noen timer, kansje dager!

Kvelden kom, jeg dette hadde jeg gledet meg til. Vi bodde like i nerheten av en strand som heter Hot Water Beach (de er like kreative med navnene her i New Zealand som de var i Australia). Planen for kvelden var å leie hver vår spade, og grave oss et hull i sanden. Under stranda renner det varmekilder, som er mellom 60 og 64 grader. Når vi gravde hull i sanden fosset det varme vannet opp, og fylte opp den naturlige stampen. Det var faktisk så varmt at vi måtte grave kanaler, slik at vi kunne få inn kaldt sjøvann for å kjøle ned litt...

Fra Coromandel gikk turen til Waitomo, og her stod "blackwater rafting" for tur. Da jeg hørte beskrivelsen av dette, forstod jeg det slik at vi skulle ta oss gjennom ei elv i ei grotte, 40 meter under bakken. Om jeg hørte ordet "abseil" forstod jeg ikke hva det betydde, og om de hadde sagt det norske ordet "rapperlering" hadde jeg ikke vist hva det var uansett! 

Jeg er 24, og jeg er såpass mørkeredd at jeg fremdeles sover med lyset på innimellom, jeg hater høyder, og blir sinnsygt ukomfortabel i trange rom. Alt dette skulle jeg jeg utfordre de første fem minuttene av turen. Jeg var ikke mye tøff i tryne der jeg hang i løse lufta etter en sikkerhetsele, og skulle heise meg ned en trang 40 meter dyp sjakt. Den første delen av sjakten var den trangeste delen, og jeg er ganske sikker på at det kan sammenlignest med å bli født! Akkuratt da jeg trodde det verste var over, sto neste hinder for tur. Vi skulle ta en "flying fox" Nok en ting jeg ble forklart i beskrivelsen av turen ikke viste hva betydde. Se for deg å fly nedover et tau etter en kleshenger, og du forstår idéen bak det. Bare for å gjørde det verre, måtte vi slå av hodelykta, så vi fløy gjennom lufta i stummende mørke. Fra der måtte vi hoppe ut i beksvart vann fra ca 5 meters høyde, og lande i en badering. Nå skulle vi bare flyte rundt å se på glødeormer, som egentlig er fluelarver med lysende bæsj...
Fra der vasset vi med strømmen nedover det iskalde vannet, og så kjempedumme ut der vi prøvde å finne fotfeste i det svarte vannet. Tidenes kulste hinderløype. nedover naturlige sklier, gjennom trange hull, og rundt mørke hjørner. Vi hilste på ålen Cecil, en dritsjønn 40 år gammel meterlang ål som bodde i dypet...
For å komme oss ut av dypet måtte vi klatre ghennom 3 fosser uten noen form for sikkerhetsutstyr. Vi ble fortalte hvor vi skaulle plassere bein og armer, og på et eller annet vis kom vi ut. Fy faen for en opplevelse, en av de kuleste tingene jeg har gjort noen gang! Desverre har jeg ingen bilder av dette, vi fikk ikke lov å ta med oss kamera ned i grottene pga sikkerhetsgrunner. Det vi egentligt snakker om her er at på denne måten kunne de ta alle bildene, og sette hvilken pris som helst på dem. Dette synes jeg er smålig, turen i seg selv er såpass dyr, at det minste de kunne gjøre er å laste opp bildene på facebook, og vi kunne gått inn å tagget oss selv! =)

-GILZ 

Les mer i arkivet » April 2014 » Mars 2014 » Februar 2014
gilzgonewild

gilzgonewild

26, Stavanger

Kvinnfolk på 25+ som nok en gang pakker sekker å flyr til Brasil. Skal jobbe som frivillig i barnehage i ca 5 måneder, oppleve fotball VM, og delta på tidenes fotballfest, og loffe rundt i et av nabolandene i ca 1 måned. 7måneder på tur, og resten av livet med minnene. Lurer du på noe, legg igjen en komentar, eller send en mail til nundal_therese@live.no Hvis det tar lang tid før jeg svarer er det bare fordi jeg venter til jeg har tid til å svare skikkelig. #Brasil #Rio #Reise #VM2014 #frvillig_arbeid #backpacking

Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits